Kjærlighet i egen leilighet: Øystein og Anniken er ikke som alle andre utviklingshemmede
Kjæresteparet Øystein og Anniken tilhører en liten gruppe utviklingshemmede som eier sin egen bolig. Foreldrene mener de sitter på nøkkelen til framtida.
Denne artikkelen er over to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Øystein Norstad (29) ber oss ta av oss skoa. Mandag er vaskedag.
Kjærlighet i egen leilighet: Øystein og Anniken er ikke som alle andre utviklingshemmede
«Vi trives her på Felles Framtid.»
Bare litt tålmodighet nå så kan de sitte ute og føle at de har et forsprang på ferien.
Vinylen skinner i den 50 kvadratmeter store leiligheten med takhøyde på fire meter, moderne innredning og gjennomgående lysinnslipp.
Norstad har ni gode naboer i borettslaget i Stange kommune, der han og de andre utviklingshemmede eier leilighetene sine selv.
Rundturen som omfatter soverom, bad og åpen stue- og kjøkkenløsning er fort unnagjort, mens Norstad forteller om hverdagen med jobb på Åkershagan opplærings- og aktivitetssenter i Stange. Her snekrer han fuglebrett, benker og bord for salg i butikken Ellemelle, vever tepper – et av dem henger på veggen ved siden av sofaen – og så er det håndballen på Storhamar, da. En sjelden gang har han tid til å stikke innom barndomshjemmet.
– Jeg liker å være sammen med mine flotte foreldre, forsikrer han med et blikk mot mamma Merethe Klæboe, som har vært en av pådriverne bak bygningen vi står i.
– Bekymringsfulle utviklingstrekk
Det tydeligste tegnet på at beboerne trives her er at de heller vil tilbringe tida i egen leilighet enn hjemme hos foreldrene, mener Klæboe.
Mange utviklingshemmede bor ufrivillig hjemme til langt opp i voksenalder. Boligmangelen i denne gruppa er stor og kun ti prosent eier sin egen bolig. Til sammenligning eier 80 prosent av den øvrige befolkningen hjemmet de bor i.
Reformer, utredninger og forankring i menneskerettighetene har ikke bidratt til en bedre bosituasjon for utviklingshemmede i Norge.
Professor Jan Tøssebro har siden 80-tallet viet karrieren til samfunnsvitenskapelig forskning om funksjonshemning. Han har forsøkt å finne svar på hvordan det ser ut der politikken treffer bakken og mener utviklingen på mange områder har gått feil vei.
– Det har vært noen veldig bekymringsfulle utviklingstrekk. Det ene er boligøkonomien til utviklingshemmede: Økte husleier sammen med redusert eller totalt bortfall av boligstøtta, sier Tøssebro.
Bofellesskapene er også blitt større, stikk i strid med HVPU-reformen, statlige og politiske føringer. Men på ett område svinger pendelen i riktig retning, ifølge professoren: Flere eier sin egen bolig.
– Fra staten legges det mer tyngde i de ordningene som har eksistert lenge, men som folk har vært utrygge på om er gode nok. Det foregår også en policy-endring i kommunene. Mange kommuner tenkte at det å eie selv var å «snike i køen», mens de i dag i større grad ønsker eierskap velkommen. For noen er nok dette en måte å løse plassmangel på, sier Tøssebro.
Skepsis i kommunen
I borettslaget Felles Framtid har ti beboere realisert drømmen om å eie egen bolig, men ikke uten hindringer. Kommunens skepsis var en av dem. Åtte år skulle det ta fra ideen ble sådd til bygget sto ferdig 1. april 2016.
På rådhuset i innlandskommunen kan kommunalsjef for helse og mestring Tove Nordli Selnes bekrefte at det regjerte en viss skepsis før første spadetak ble tatt.
– Dette var nytt, det var ikke mange andre som hadde gjort det før oss. Vi hadde ingen erfaring med det, forklarer hun.
Kommunalsjefen syntes også at prioriteringen av tjenestene ble etisk krevende: Så snart boligen sto der, hadde beboerne krav på kommunens omsorgstjenester.
– Mens andre med store behov kom lenger ned i en prioriteringsrekkefølge, sier Selnes.
Alle utviklingshemmede har krav på omsorgstjenester, uavhengig av hvor og hvordan de bor. De som bor hjemme hos foreldrene, får ofte pleie av familien. Dermed er de ikke en utgift på kommunens helse- og omsorgsbudsjett. Noen av disse står i kø til å få leilighet i et bofellesskap.
– Hvordan opplever du at Felles Framtid fungerer i dag?
– Min oppfatning er at det fungerer veldig bra. Jeg oppfatter at de som bor der er fornøyde, samarbeidet med foresatte og verger fungerer bra, og jeg oppfatter at det fungerer bra for de ansatte, sier Selnes.
Hun avviser ikke at kommunen vil ta større del i denne typen prosjekter i framtida. Men enn så lenge må initiativet komme fra og jobben gjøres av foreldrene.
– Det som er viktig for kommunen er at vi er delaktig i prosjektet, slik at vårt ansvar som arbeidsgiver blir ivaretatt. Leie eller eie er ikke viktig for oss. Det er kvaliteten på tjenestene, boligen, og gode arbeidsforhold for våre ansatte vi er opptatt av, poengterer Selnes.
Over 100 søknader
Aprilsola tar forsiktig tak i de store vindusflatene i fellesrommet på Felles Framtid.
Det var hun ikke alene om. Over 100 søknader kom inn på de rundt ti stillingene i 2016.
Selv om oppgavene til de ansatte er de samme som i en kommunal bolig, er likevel Felles Framtid litt annerledes. Noe av det de har lagt vekt på er balansen mellom beboernes alenetid og det å dyrke fellesskapet. Beboerne rullerer på å lage mat, og med langbordet som midtpunkt i fellesrommet fungerer måltidene som magneter på dem som bor her.
Henning Hansen er en erfaren helsefagarbeider. Han har jobba i andre bofellesskap der fellesskapet nesten har vært fraværende.
– Mange steder er brukerne mest på sitt eget rom. Miljøet blir veldig bra her, når alt er bygd rundt måltider, det å kunne drikke kaffe og se på TV sammen, sier Hansen.
Også de ansatte nyter godt av fellesskapstanken. De jobber tettere på hverandre, forteller helsefagarbeideren.
– Her er hele gjengen sammen, sier Hansen om hvordan ansatte og beboere forholder seg til hverandre.
– Trenger ikke være rik
Det er flere av de ansatte som har jobba her siden åpningen i 2016. Men i åtte år før beboerne kunne invitere til innflyttingsfest la foreldrene ned et nitid arbeid. Da de fikk kommunen med på laget, åpnet muligheten seg for å søke støtte fra Husbanken som ga lån og tilskudd til å oppføre bygget. Lånet ble overført på beboerne da borettslaget sto ferdig. Det var en forutsetning at den økonomiske belastningen ikke var større enn at de kunne håndtere det.
Et annet viktig prinsipp er at kun konsumprisindeksen ligger til grunn for verdistigningen, slik at andre med utviklingshemming har råd til å kjøpe seg inn hvis noen må selge.
Interessen for bygget har vært stor, og i kjølvannet har det vært mumlet om «sniking i køen» og «rikmannsprosjekt».
– Det er det ikke, sier Merethe Klæboe bestemt.
Styreleder og pappa Pål Henning Berg forteller at byggeprosessen har vært krevende, men at det ikke har vært økonomiske muskler som har ført dem i mål.
– Engasjementsmessig må man være ressurssterk, men du må ikke være rik for å ha engasjement, sier Berg.
Han mener Felles Framtid burde inspirere flere i Kommune-Norge.
– Hadde jeg vært kommunen, ville jeg hatt mange flere sånne prosjekter. Da kunne jeg brukt pengene på andre prosjekter enn å binde kapitalen i svære bygg som koster en del å vedlikeholde.
Bygningen er nå borettslaget sitt ansvar. Kommunen står kun for tjenestene til beboerne.
En bekymring mindre
Å bekymre seg for barna er alle foreldres lodd, men for mødre og fedre til barn med utviklingshemming ligger bekymringen som en konstant grunntone gjennom livet. Borettslaget har gjort den litt svakere.
– Fordi kommunen mener det er hensiktsmessig eller som noen sier, at de skal «optimalisere tjenestetilbudet». Hva nå enn det måtte innebære, sukker Klæboe:
– Jeg vet at han får lov til å bo her så lenge han kan.
Mestring, selvfølelse og trygghet er andre ord hun bruker for å forklare hva det innebærer for sønnen Øystein å eie boligen sin.
– Og så er vi beskytta på den måten at hvis det skal komme inn noen andre her, så skal det være av samme karakter og funksjonsart. Det er nedfelt i borettslagets vedtekter. Det kan for eksempel ikke flytte inn noen med rusproblemer. Dette skaper forutsigbarhet, sier Berg.
Viktigst er kjærligheten
Ute i hagen løfter Merethe Klæboe på en krukke og lar vannet renne ut. Snart skal livet bryte opp i det lille drivhuset som hagegruppa har sørget for. Helt fra starten har samarbeidet mellom ansatte og foreldre vært tett. Det har vært positivt og av stor betydning, mener Marthe Thorsen Lande.
– De kjenner barna sine best, sier avdelingslederen.
På innsiden trekker beboerne ut av leilighetene og inn i fellesrommet. En liten gjeng setter seg rundt langbordet med helsefagarbeider Henning Hansen.
Gjengen rundt spisebordet er på god vei gjennom brødskivene når Olav Bugge Bakken avbryter:
– Det er helt greit at dere intervjuer meg!
Bakken er også i mediebransjen, kan han fortelle, og har dessuten mye å formidle om livet her i Felles Framtid.
– Men det viktigste er kjærligheten, da, oppsummerer han om stedet der han bor – en taggete huskropp som stikker selvsikkert opp av jorda i et ellers anonymt norsk byggefelt.
