Et åpent skattkammer

Ytterst på Domkirkeodden ved Mjøsas bredd, ligger det nybygde Anno Domkirkeodden historiesenter.

På historisk grunn hvor bispegården og den store katedralen lå, står historiesenteret sammen med de ikoniske byggene Storhamarlåven som er restene etter middelalderens bispeborg og Hamardomen, bygget i glass og stål over ruinen etter middelalderkatedralen.

Dørene ble åpnet i mai og det lukter fremdeles nytt av treverket.

Historiesenteret er et samarbeid mellom Anno museum og Nasjonalarkivet. Her skal ikke ting bare tas vare på, men også settes i omløp når de to etatene er i samme hus.

Det er blandingen av maga­sin, museum, lesesal som skal gjøre stedet til et regionalt historiesenter hvor regionens egne kilder og skatter skal kunne forvaltes, undersøkes og vises i den sammenhengen de kommer fra.

Et hus for fortida – og for folk

Utsikten til Mjøsa et det første som lyser mot besøkende som kommer inn dørene.

Store vindusflater åpner opp verden utenfor og ønsker folk inn til utstillinger, restaurant og kafé, butikk, servicesenter og ulike aktivitetsrom og arkiv.

Terrazzogulvet i hele etasjen er gjenbrukt stein fra utsprengningen av tomten sammen med rød Brumunddalsandstein, en bergart fra regionen.

På taket er det blomstereng og solceller.

– Huset har lavt klimaavtrykk, forteller fotograf Geir Ove Andreassen entusiastisk.

Sammen med Eli Haugen Rødsdalen, regnskapsmedarbeider og tillitsvalgt i Fagforbundet og Per Øyvind Riise avdelingsdirektør, viser han Fagbladet rundt.

– På åpningen og ved flere arrangement, jobber de ansatte på tvers, sier Rødsdalen.

Da forlater hun regnskapsbøkene, og kjører fra Elverum for å selge billetter eller stå vakt.

På den ene siden av bygget i den åpne delen er det satt opp bord og arbeidsplasser til slektsgranskere, historielag og nysgjerrige innbyggere. De som vil se nærmere på originaldokument får sitte i egnede lokaler med overvåking i taket hvor de kan bla forsiktig i bøker og papirer.

I inngangspartiet er også trappen ned til de kjølige magasinene og kilometervis med dokumenter som forteller hvem vi var, hva vi eide og hva som aldri må glemmes.

– Vi skal ikke være et sted som bare snakker til folk. Vi har lyst til å snakke med folk, sier Per Øyvind Riise.

Han håper at noe av alt arbeidet som i dag skjer hjemme ved kjøkkenbord, i historielag og i private fotoalbum, skal flytte inn hit. At gamle bilder av Hamar, Toten og bygdene rundt Mjøsa kan legges på bordet, diskuteres over en kaffekopp – og dokumenteres før kunnskapen forsvinner.

Fra hemmelig rom til åpen lesesal

Arkiver har lett for å virke lukkede. Litt hemmelige. Et sted for dem som allerede vet hva de leter etter, og kjenner systemene godt nok til å finne fram. På Domkirkeodden vil de gjøre terskelen lavere.

Før var lesesalen åpen én dag i uka. Nå er den åpen fem dager i uka. Dette materialet skal ikke bare overleve. Det skal brukes.

– Det var på høy tid. Vi har som ambisjon at vi skal gjøre arkivene mer tilgjengelige. Både gjennom at lesesalen faktisk er åpen, og gjennom formidlinga, sier Riise.

De siste årene har arkivarbeid i stor grad handlet om digitalisering, langtidsbevaring og håndtering av nye digitale arkiver. Det er avgjørende oppgaver. Men i denne satsingen ligger også et ønske om å hente fram igjen en eldre rolle - arkivaren som historieforteller.

– Statsarkivarene rundt omkring har vært historiefortellere. Og det skal vi bli, sier avdelingsdirektøren.

I det nye historiesenteret skal ikke fortida bare oppbevares. Den skal undersøkes, diskuteres, korrigeres, brukes og deles. Det er derfor lesesalen er like viktig som magasinet og historielaget like viktig som arkivboksen.

– Et arkiv som ikke blir brukt, har en begrensa verdi, mener Andreassen og peker på det spennende om hva som skjer når arkivene åpnes, når fotoene får nye øyne på seg, og når lokal kunnskap får en plass i institusjonen.

 Trappen ned til historien

Nede under bakken blir luften kjøligere. Her ligger arkivmagasinene hvor historien står tettpakket i esker, bøker og hyller.

Nesten ni kilometer arkivmateriale er kjørt inn med lastebil, via varemottaket, heisen og ned i underetasjen. Hvis én boks settes feil, kan det bety at noen må lete gjennom kilometer på kilometer med arkiv for å finne den igjen.

Derfor er sikkerheten streng.

Her oppbevares dokumenter som kan ha betydning for eiendom, personlige saker, rettigheter og statlig virksomhet. Arkivene er ikke bare gamle papirer. De er dokumentasjon på hvem som eier hva, hvem som har krav på hva, og hvilke overgrep som faktisk fant sted.

I utstillingen i kjelleren viser de hvordan arkivene kan dokumentere eierskap til en gård, fra middelalderdiplomer via skriftlige kilder og fram til dagens digitale grunnbok. Her er også en mørkere historie med opplisting over eiendelene til en jødisk familie på Gjøvik i 1942.

– Arkivene fanger ikke bare det som er positivt. Det er også viktig å ta vare på de andre historiene, sier Riise.

Fotoene som får folk inn

Den første utstillingen i det nye bygget tar utgangspunkt i fotoavdelingens 50-årsjubileum gjennom fotoutstillingen "Foreviget - for evig" som dominerer utstillingsområdet og samtidig feirer fotografiets 200-årsjubileum.

Rundt tre millioner fotografier, negativer og glassplater er en del av samlingen. Mange av bildene ligger ute på Digitalt museum. Resten er fortsatt arkivarbeid, identifisering, prioritering og bevaring.

Historielagene har vært blant de viktigste samarbeidspartnerne. De har bidratt med fotoskatter, brukt samlingene og hjulpet til med kunnskap om hvem og hva bildene viser.

– Jeg vet jo ikke noe om alt. Men historielagene er mine desidert viktigste samarbeidspartnere, sier Geir Ove Andreassen som styrer fotoarkivet og vil dokumentere før kunnskapen forsvinner.

I fotomagasinet er temperaturen lavere, hyllene tettere og materialet mer sårbart. En konvolutt kan romme flere negativer. En glassplate kan være over 100 år gammel og fortsatt lesbar med det blotte øye, mens en harddisk fra vår egen tid er langt mer usikker.

 Skatter fra regionen

Det nye bygget handler også om hvor kulturarven skal vises, for ofte har de mest verdifulle gjenstandene fra regionene endt i museer i Oslo.

På Domkirkeodden mener de at regionens egne skatter også må kunne vises i sin regionale sammenheng. Derfor er bygget konstruert med sikkerhet, klima og magasinforhold som skal gjøre det mulig å huse noen av de mest verdifulle objektene fra området.

Som for eksempel Baldisholteppet som i dag er i Nasjonalmuseet. Det er et norsk billedvevteppe datert til perioden 1040–1190 og ble oppdaget under gulvet da Baldishol kirke i Ringsaker ble revet i 1879.

Historiesenteret ser ikke bare bakover. I utstillingen brukes både kunstig intelligens, spill og VR, en virtull virkelighet hvor spesielle briller brukes for å tre inn i en dataskapt verden for å formidle historien.

En KI-generert film forteller en mulig historie om Baldisholteppet om hvordan det kan ha blitt vevd og reddet ut av en brennende kirke.

I Hamar, byen som også forbindes med datakultur og spillmiljøer, har de invitert unge utviklere til å lage spill med utgangspunkt i foto og historie.  

Et bygg for innsyn

Bygget er fullt av innsyn og utsyn hvor publikum skal kunne se inn i arbeidsområder og ansatte ikke skal kunne lukke seg helt bort fra museet. Systua har åpne vindusflater hvor publikum kan se på arbeidet. Det samme har kjøkkenet hvor barnehager og skoler inviteres inn til kunnskap om mat.

Prosjektet har hatt et totalbudsjett på 343 millioner kroner.

– Hovedentreprenøren er lokal, og mange av underentreprenørene kommer fra regionen. Slik blir historiesenteret også en fortelling om offentlige investeringer, kulturarv og arbeidsplasser, sier Per Øyvind Riise.