Derfor vil Bror (18) bli helsefagarbeider

Bror Markus Førrisdahl (18) har gått inn hovedinngangen, passert pasienter og besøkende og fått på seg hvitt tøy i ansatt-garderoben. Heisen har stanset i fjerde etasje på Sykehuset Østfold Kalnes, nå går han med spente steg bortover den skinnende rene korridoren.

– Jeg vil bli helsefagarbeider for å kunne ha en jobb med mening – jeg vil gjøre noe for andre i hverdagen. Jeg vil ha en jobb som gir meg mer enn bare penger.

Her i kreftavdelingen skal 18-åringen nå være lærling i to år etter helse- og oppvekstfag på Mysen videregående skole. Å være lærling betyr også fulltidsjobb, turnus og helgevakter.

Leger, sykepleiere og fagarbeidere haster målrettet forbi. En pasient i rullestol har følge av en sønn. I ei seng har en annen pasient fått mat.

– Å jobbe med mennesker – det måtte bli slik, sier Bror som bor hjemme hos foreldrene i Rakkestad.

På skolen hadde han praksis på et sykehjem, og han søkte seg bevisst til sykehuset som lærling fordi han ikke hadde prøvd det før. Og han slapp gjennom et nåløye: Det var 86 søkere til 19 læreplasser som helsefagarbeider ved sykehuset.

• Kjølegare arbeidsmarknad for dei fleste – brennheitt for helsefagarbeidarane

– Også utfordrende

På sengeposten med plass til 26 kreftpasienter skal Bror som lærling jobbe i et sammensatt team. Han har mye å lære: En helsefagarbeider blir godt kjent med pasienten, kommer tett på i den daglige omsorgen med stell og matservering. Han skal lære å utføre diverse målinger, observasjoner og samtaler. Går alt etter planen, tar Bror fagbrevet om to år - som 20-åring.

Skogen hviler utenfor de store sykehusvinduene. Bror triller et blodtrykksapparat inn på et ledig rom, og han skal få teste det litt. Veggene er nakne, sengetøyet er sykehusrent. På posten behandles de fleste krefttyper – pasientene er fra 18 år og oppover.

– Det blir uvant, men jeg gleder meg.

– Det blir også utfordrende, det kan være mange triste historier her. Men det blir givende å være der for en som trenger det i en sårbar periode.

Vil ha kunnskap

«Jeg elsker skole og jeg elsker SFO». Lappen har SFO-leder Siv Merethe Nybakk (52) hengt opp på tavla på kontoret sitt på SFO Vallset barneskole i Stange i Innlandet. Da en elev sa det, måtte hun bare skrive det ned.

– Jeg brenner for barna – de skal ha det best mulig. Da må vi voksne være best mulig. Vi må skape et miljø der alle får skinne.

Siv Merethe har bakgrunn som barnehagelærer og har studert norsk begynneropplæring og samfunnsfag. Nå har hun en 40 prosent lærerstilling ved siden av jobben som SFO-leder ved skolen. Hun har styrk-timer med elever som trenger ekstra støtte i undervisningen.

– Det er en fin kombinasjon å både kunne se barna i en skolesetting, og deretter i SFO i fri utfoldelse. På skolen kan jeg se hva de strever med og hva de synes er gøy. Hvis et barn har en reaksjon for noe senere på dagen, vet jeg ofte årsaken.

I høst skal hun starte på en videreutdanning med faget «spesialpedagogikk for barneskole og SFO», 60 studiepoeng på to år i et nettbasert studium ved en fagskole. Hun skal ha ulike pedagogiske emner innen spesialpedagogikken med fokus på eleven. Praksis skal hun ha på egen arbeidsplass.

– Jeg møter alle typer elever, her på SFO og på skolen. Jeg kan møte elever med dysleksi, med konsentrasjonsvansker, med ADHD eller elever som strever med noe annet. Jeg vil ha kunnskap slik at jeg har et best mulig utgangspunkt i møte med dem.

– Dessuten føler jeg meg aldri utlært. Jeg må hele tiden lære noe nytt og holde meg oppdatert. Jeg synes jeg må kunne begrunne ting jeg gjør med elevene.

SFO-rommene er lyse og romslige. Hyller med bøker, fargerike tusjer, tegneark, spill, Lego, dukker, lekebiler, lekekjøkken og dyr. På veggen henger en fargerik plan som forteller om uka. Tøyhunden «Ruby» sitter klar. Hun hjelper mange barn til å snakke om noe er vanskelig.

På ei dør henger enda en lapp: «Vennskap er livslang medisin». Siv Merethe snakker om relasjoner, om hvor viktig hun synes det er å jobbe konstant med det.

– Jeg tenker mye på ansvaret for at elevene på skolen og barna på SFO blir godt rustet for resten av livet. De har krav på at jeg har best mulig kompetanse. Det dreier seg også om sosial læring og om å kunne skape fellesskapsfølelse for alle.

• Vil gi skolefritidsordningen eget kapittel i opplæringsloven: – Vi må tørre å si at SFO ikke har høy status

Rett utenfor døra lokker lukta av nyslått gress og en sol som varmer slik den bare kan ved skolestart. Store lekeområdet venter på skolens 121 elever.

– Som leder har jeg muligheten til å bidra til en best mulig SFO-hverdag for barnet, men også for familien.

Snudde valget

Jon Anundskås (25) fra Lillehammer hadde fått plass på bachelor i psykologi ved Universitetet i Oslo, og hadde allerede klar en leilighet å leie i hovedstaden. Men sommerjobben på et helsehus endret brått på planene.

– Jeg ble så glad i beboerne jeg jobbet med der. Hver dag gledet jeg meg til å gå på jobb. Det er første gang jeg har følt det slik.

– Dessuten snakket jeg mye med en mannlig ansatt – det fikk meg også til å tenke annerledes.

Jon ombestemte seg, og nå handlet han kjapt. Han fant en ledig restplass på sykepleierutdanningen ved Høgskolen Innlandet i Elverum, og ringte. Den ble hans. Nå kommer han smilende gjennom kantina, som en av årets 130 ferske sykepleiere her.

– Å bli sykepleier gir så mange muligheter. Jeg er spent, og det føles godt. Dette er en riktig følelse.

Han får vise fram øvingsavdelingen ved skolen, der han snart skal ha undervisning selv. I ei seng ligger simulatordokka som heter «Jørgen» og er i 70-åra. Jon stiller seg ved sengekanten. Rundt ham på denne avdelingen er nå tredjeårs-studenter i full sving med opplæringen ved bruk av flere simulatordokker.

Nå skal også «Jørgen» til pers, og hvite uniformer stimler sammen. Prøver skal tas og diagnoser skal finnes.

– De bruker faguttrykk, jeg bare gleder meg til å lære dem, sier Jon.

• Sykepleier Violeta tredoblet lønna og fikk halvparten så mange pasienter

Etter videregående jobbet han først lenge på bensinstasjon. Han jobbet på en kafé, før en jobb i et inkassobyrå. For alle jobbene han har hatt trekker Jon fram «de fine folka», men han hadde ikke funnet sin vei. I flere år etter tok han opp fag fra videregående og startet også på et lektor-studium, men fant ut at også det var feil.

Så var det altså egentlig grønt lys for psykologi, før det ble byttet bort med en drøm i hvit uniform.

– Har mye omsorg

– Dette er et viktig yrke. Jeg vil ha en jobb som er meningsfull, en jobb som er et anker uansett. Når jeg ser dypere på det, så har jeg mye omsorg å gi. Jeg har alltid visst at jeg vil jobbe med mennesker.

Han vet at han skal praksis på en operasjonsavdeling det andre studieåret, og gleder seg til det. Noe av det første som skjer dette første året, er å lære å sette sprøyter.

– Vi elevene skal sette sprøyter på hverandre. Det gruer jeg meg litt til, men det kan bli spennende.

Ute på campus er medstudenter opptatt med fadderuka på idrettsplassen. Før Jon skifter til treningstøy for å bli med i boblefotball-kampen mot tannpleierstudenter forteller han at drømmen der framme er å bli anestesisykepleier eller å jobbe på akutten.

– Jeg ser for meg at der kan det stå om liv og død. Det er mye ansvar. Det er slik jeg vil ha det.