Da Malin (22) vokste opp, hadde familien dårlig råd. Nå har hun selv tatt valg som gir trange kår

En sølvfarget Toyota Auris 2008-modell svinger den bratte veien ut fra gårdsplassen. Malin holder rundt rattet med begge hender, med lange, lakkerte negler.

Hun har akkurat låst hunden inn i hundegården, kysset forloveden på munnen og gitt mamma en klem. «Glad i deg.»

Hun skal på 12-timersvakt som brukerstyrt personlig assistent.

Hunden Adele tasser rundt på sofaen og slår seg til ro i en slags plysj-hundeseng, kjøpt på lavprisbutikken Temu.com.

– Han brukte hele lønna si på det, sier hun.

De falt for hverandre.

Malin er med i ungdomsutvalget til Fagforbundet i Melhus.

Snøen ligger fortsatt flekkevis rundt eneboligen, seks kilometer utenfor Melhus i Trøndelag. Her, i en toromshybel, bor Malin og samboeren Henrik, som jobber på Rema 1000. I det hvitmalte trehuset bor også faren til Malin, som er skadedyrbekjemper, og moren, som er uføretrygdet. Og tre hunder og fire katter.

Økende forskjeller

I mange år har de med lavest lønn i Norge sakket akterut sammenlignet med dem som har bedre betalt. I snitt hadde de lavest lønte bare 2,6 prosent i årlig lønnsvekst de siste ti årene, viser nye TBU-tall. Det er langt under snittet.

Men i fjor endret bildet seg litt: De aller lavest lønte fikk plutselig en høyere prosentvis lønnsvekst enn dem som tjener mest.

– Det har ikke skjedd så langt tilbake jeg har oversikt over, sier Fafo-forsker Elin Svarstad.

Hun er ekspert på lønn og hvordan lønna blir bestemt. De siste 25 årene har de høyest lønte jobbene hatt en bedre lønnsutvikling enn lavere betalt arbeid, viser tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Dette står altså i kontrast til fjoråret.

Hvorfor? Det skal vi snart se nærmere på, men først tilbake til Melhus.

Skambelagt

På nyåret startet Malin i fast, full jobb. Hun er på Virke-tariff, på en av avtalene som fikk et såkalt lavlønnstillegg i fjorårets oppgjør. Enkelt sagt betyr det at snittlønna her er så lav at arbeidstaker- og arbeidsgiversida mener de ansatte trenger et ekstra løft.

Nå er Malin spent på årets oppgjør.

– De to første lønningene fra nyjobben gikk i stor grad med til å betale regninger og inkassokrav. Det føles veldig dritt. Jeg skulle heller kjøpt en ny bil, for den jeg har nå, detter fra hverandre, forteller hun.

– Alle pyntetingene mine er også kjøpt på Temu, det er superbillig der!

Malins mål er klart: Å gå opp i lønn. Men da kan hun ikke bare sette sin lit til de som forhandler i Oslo. Hun vil også fullføre vitnemålet fra videregående og ta fagbrev. Når hun får tid og råd.

En stund arbeidet hun nattetid på bensinstasjon mens hun tok opp igjen matten, uten å lykkes. Hun jobbet som assistent i barnehage og på bolig for utviklingshemmede.

Nå, som personlig assistent hos en privat aktør, har hun timelønn på 206 kroner. Med kvelds/natt- og helgetillegg på henholdsvis 62 og 59 kroner føler hun at det er ren luksus, sammenlignet med hva hun tjente før.

Tallenes tale

I fjor endte altså de aller lavest lønte opp med en høyere prosentvis lønnsvekst enn dem som tjener mest. Vår ekspert forklarer det slik:

– At bildet endret seg i fjor, kan i stor grad tilskrives resultatet av lønnsoppgjøret, forklarer Fafos Elin Svarstad.

– Det endte som kjent i en historisk streik, utløst særlig av LOs krav om å øke kjøpekraften og gi mer til de lavtlønte. Den høye prisveksten og «dyrtid» rammer de lavest lønte hardest. I tillegg var bonusutbetalingene lavere i deler av privat sektor, noe som har trukket ned lønnsveksten blant de med høy lønn.

– Men det er mange uorganiserte blant de lavest lønte. Hvordan kan man slå fast at lønnsoppgjøret bidrar til løftet?

– Selv om mange ikke er organisert, kan de være omfatta av tariffavtale eller jobbe i en bransje med allmenngjort minstelønn, som i renhold og bygg og anlegg, sier Svarstad.

SSB-statistiker Knut Snellingen Bye er enig i Svarstads analyse, men han peker også på en annen mulig, medvirkende forklaring.

– I årene etter pandemien jobbet unge mer enn før, og dette var i stor grad lavere lønnede jobber. Disse bidro til større ulikhet i lønn, men i fjor bremset denne utviklingen opp, sier Snellingen Bye.

Ingen utdannelse?

Det er fredag morgen, og det nærmer seg tiden da Malin skal på jobb. Samboeren, Henrik Brattland (20), han som fridde til Malin på 21-årsdagen hennes, kommer opp trappa fra svigerforeldrene i første etasje.

Det unge paret møttes en sein natt da Malin jobbet på bensinstasjon, og han gikk på videregående og bodde på internat.

Begge mener selv at de sliter på skolebenken, men de har fortsatt trua på å bli henholdsvis helsefagarbeider og anleggsgartner.

– Jeg ser ikke helt for meg hvordan jeg skal klare å fullføre noe de nærmeste årene, for det er dyrt å ta opp fag som privatist, sier Malin.

Henrik har gått på arbeidsavklaringspenger. Nå jobber han to dager i uka på Rema 1000. Han vil ta førerkortet og bli lærling.

– Jeg har dysleksi, så jeg sliter med teorien. Det koster også 30.000 å ta lappen, og det er penger vi ikke har nå. Men jeg øvelseskjører litt med svigerfar og noen kompiser, forteller han.

Malin synes det er dumt at det skal være så vanskelig å skape seg et godt liv uten utdanning. Heller ikke mamma og pappa i første etasje har formell utdannelse.

– Jeg sleit også med å være ordblind. Så fikk jeg mitt første barn da jeg var 17 år. Da var det ikke så mye tanke på noe skole lenger, forteller Anniken.

Privat sektor lavest

Fafos forskning viser at de fleste varig lavtlønte jobber i privat sektor. Folk som bare har grunnskole og som er født i et annet land, er overrepresenterte.

Fafo-rapporten «Mathjelp på dugnad» fra i fjor, dokumenterer dessuten at flere av dem som står i matkø har jobb og inntekt. Sånn sett kan man begynne å snakke om såkalte «arbeidende fattige», også i Norge.

– Hvilken rolle spiller fagbevegelsen i kampen mot lavlønn?

– Fagforeningene har opplagt en sentral rolle. Sannsynligheten for å være lavtlønnet er lavere i bedrifter med tariffavtale. Også i andre land vektlegger fagbevegelsen små lønnsforskjeller, forklarer forsker Elin Svarstad.

Og hvilke «våpen» har de for å motvirke lavlønn? Forskeren peker på lavlønnstillegg og høye, generelle kronetillegg.

Tabu med dårlig råd

Da Malin vokste opp, arbeidet pappa som lastebilsjåfør, mens mamma Anniken jobbet på Coop, litt som renholder og i barnehage.

– Det er ikke hemmelig at vi satt dårlig i det gjennom oppveksten, sier Malin.

Anniken nikker.

– Vi klarer oss veldig fint nå, men det var annerledes da barna vokste opp. Jeg har hatt mye dårlig samvittighet. Malin, som er minst av de tre barna mine, hadde venner som var mer ressurssterke. Når de ville finne på ting som kostet penger, måtte hun komme med unnskyldninger, forteller moren.

– Jeg sa jeg var syk, at jeg måtte bort eller hjelpe mamma. Når jeg av og til sa at vi ikke hadde råd, trodde ikke folk på meg, sier Malin.

– Er det tabu å ha dårlig råd?

– Det er jo det, sier Anniken.

– Veldig, sier Malin.

– Hvorfor er det tabu?

– Man blir litt dømt. For eksempel det med at jeg er uføretrygda: «Dere hadde ikke hatt så dårlig råd hvis mora di hadde jobba,» fikk Malin høre. Men kunne jeg jobba, så hadde jeg gjort det, sier Anniken, som har leddgikt.

Hun ser bort på Malin, som hjelper niesen med å varme kalde hender.

– Jeg er stolt over dattera mi. Selv om hun har tjent dårlig, så har hun virkelig stått på.

Savner det lille ekstra

Malin synes det er litt stressende, men også «helt greit» å snakke om at hun og samboeren har mindre enn mange andre i Velstands-Norge.

– Alt her er kjøpt brukt, arvet eller kjøpt på veldig billige nettsider, sier hun og slår ut med armene.

– Sofaen kosta 1000 kroner på Finn. TV-en er splitter ny, men det er takket være innboforsikringa. Den gamle ble knust. Pappa har sponsa maling, så vi tok veggene før vi flyttet inn, forteller hun.

– Hva savner du, som du kunne gjort dersom du tjente bedre?

– Jeg skulle gjerne dra oftere på en fin restaurant. Nå går mye av pengene til regninger og husleie, og vi spiser veldig mye pølse og potetmos. Hvis vi går ut, er det gjerne på Mac’ern, sier Malin.

Drømmen

Ti år fram i tid. Da er Malin fortsatt bare 32 år.

– Forhåpentligvis sitter vi greit i det. Mest sannsynlig har vi ikke fått et eget hus ennå, men kanskje vi har klart å flytte ut herfra. Og jeg er kanskje fortsatt personlig assistent, men jeg har fagbrev, sier hun.

Malin forteller at hun har engasjert seg i ungdomsutvalget fordi hun ønsker endring. Hun vil at de som har minst, skal få bedre lønn.

– Men fagbevegelsen sier hvert år at de lavtlønte skal prioriteres … Lykkes de?

– Det er fortsatt store lønnsforskjeller i Norge, ja. Jeg velger å tro på fagbevegelsen, og det er derfor jeg er organisert. Selv om vi er unge, så skal vi ikke konstant måtte bekymre oss over regninger eller om bilen holder fram til jobb.

– Jeg krever ikke så mye, men vi skulle gjerne hatt litt mer enn hva vi har i dag, sier Malin.

LES OGSÅ: Krever cash og bedre kår: – Et spetakkel å få kabalen til å gå opp

LES OGSÅ: Her er «alt» du lurer på om lønnsoppgjøret