– Smil og sang gjør pasientene litt tryggere

–  Hallo, hører du meg?

Den eldre kvinnen i senga utenfor røntgenavdelingen glipper med øynene. Joda, hun har hørt den lave, men tydelige stemmen til mannen i hvit uniform.

– Jeg heter Siyyam og er portør, fortsetter han. 

– Nå skal jeg trille deg tilbake til sengeposten. Ligger du godt?

Etter en bekreftende lyd fra hodeputa løsner Siyyam hjullåsen på senga og ruller rolig av gårde over sykehusets skjeve linoleumsgolv.

– Si fra hvis du blir kvalm eller synes jeg kjører for fort. Da stopper jeg med en gang.  

Pasientstøtte 

Siyyam Nabil Ahmad er en av 47 portører på Ullevål sykehus i Oslo.

Han og kollegene fra den såkalte portørstallen kan sammenlignes med de usynlige, men helt nødvendige, leddene i et maskineri som aldri kan stoppe.

Nøyaktig hvor mange pasienter denne avdelingen av Oslo universitetssykehus tar imot hvert døgn, er det ingen som vet. Men til sammen er 7000 mennesker ansatt her for å holde Oslo-folk friske og i live.

Portørenes oppgave er å frakte pasienter til og fra undersøkelser og operasjoner og sørge for at helsepersonell har utstyret og medisinene de trenger for å ivareta liv og helse. 

Det har hendt at Siyyam har hørt kolleger i andre stillinger si til pasienter at det er bare portøren når han kommer inn i et rom. Men når han blir spurt om portørens plass i sykehushierarkiet, smiler han bare og skryter av et arbeidsmiljø hvor folk hjelper hverandre til å gjøre en best mulig jobb.

Firebarnsfaren kan når som helst holde et fyldig foredrag om hvordan en god portør bidrar til pasientsikkerhet, økonomiske pasientforløp og sykehusets helt nødvendige gode omdømme. 

Han ramser opp ord som punktlighet, serviceinnstilling, god hygiene, et velstelt ytre og kommunikasjon.

– Rundt om på et sykehus ligger og sitter det til enhver tid mange mennesker som lurer på hva som skal skje. At vi sørger for at de kommer seg til riktig sted, til riktig tid, kan få dem til å føle seg litt tryggere.

Hva det er som gjør at akkurat han passer i denne jobben? 

– Jeg hørte en gang at hvis du smiler til pasienten, så blir han eller hun fortere frisk. Det tror jeg på. Jeg er hjelpsom og vil andre vel - med et smil.

Det gjelder like mye pårørende og kolleger, som pasienter.

Humor er også viktig. Siyyam har noen faste vitser og triks han bruker for å heve pasientenes humør eller gi dem noe annet å tenke på. 

– Når jeg sjekker id-båndet hos mannfolka, sier noen jaså, du forsikrer deg om at du har rett pasient? Da svarer jeg at ja, det hadde vært kjedelig for deg om du havna på fødestua. Ikke at du har så mye å bidra med der… Da ler de godt. 

Av og til akkompagnerer han trilleturen med en sang.

– Som regel går det i Skipper’n.

– Skipper’n? 

  – Ja, sangen om Skipper’n som skal ha seg mat og bare spiser spinat. Når jeg er ferdig å synge, så ler de alltid. Bankers. Men jeg ser an situasjonen først, altså! 

Dobbelt fagbrev 

Det er tre år siden den erfarne sikkerhetsvakta skjønte at hvis han skulle gi ungene sine den oppveksten han ønsket, så måtte han spe på inntektene.

Kona jobbet som medisinsk sekretær på Ullevål sykehus. Hun foreslo at han skulle prøve seg som portør. Det var et yrke Siyyam aldri hadde hørt om, men han sjekket det ut, søkte, ble innkalt til intervju og fikk jobb.

Tre år seinere jobber han fortsatt 50 prosent som sikkerhetsvakt på Munchmuseet og Skatteetaten, ved siden av full stilling som portør.

– Det er dyrt å leve, slår han fast. 

– Dessuten hadde jeg noen gode kolleger i sikkerhetsbransjen som jeg ønsket å holde kontakt med.

Fra før har han fagbrev i sikkerhetsfaget. Nå tar han fagbrev som portør. Teoriprøven ble avlagt før jul. I løpet av de neste fem åra må han gjennom 48 timer med praktiske tester.

– Du har 100 prosent fast jobb. Hvorfor fagbrev? 

– Fordi jeg trives så godt at jeg har tenkt til å bli her en stund. Fagbrevet gir bedre betalt, større profesjonalitet og høyere yrkesstatus, sier han. 

– Jobben har hele tida føltes meningsfull, men utdanningen har gitt meg større bevissthet om hvorfor vi gjør som vi gjør. En ting er å sørge for at pasienten får medisinene sine i tide, men jobben gir mer mening og du strekker deg lenger når du vet hvorfor det er viktig. Fagbrevet gjør meg rett og slett til en bedre ansatt.

Omsorg ved reisens slutt 

– Da er vi framme!

Vel ti minutter etter avgang fra røntgenavdelingen, manøvrerer Siyyam senga til den eldre pasienten inn på et dobbeltrom, låser hjulene, sørger for strøm til nødvendige kontakter og får på plass et skjermbrett mellom rommets to beboere.

– Sånn. Har du det bra?

Igjen et lite nikk til svar. 

– Nå trekker jeg i snora sånn at sykepleieren får beskjed om at du er på plass. Tusen takk for turen og god bedring!

Før han forlater rommet, tar Siyyam en tur bortom den andre pasienten for å høre at alt er i orden, eller om det er noe han kan bistå med.

Han må gjenta tilbudet et par ganger, for hørselen er ikke 100 prosent.

– Det er ekstra viktig å ta seg god tid med de eldre pasientene. Hvis du hører dårlig og ikke får med deg hva som skjer, blir du fort mer usikker enn du trenger å være.

Trygt tempo 

Ullevål sykehus består av flere titalls bygninger, spredt ut over et areal på 300 mål. De ulike byggene er forbundet med innglasserte, luftige gangbruer over bakken og et nettverk av korridorer under bakken.

Et ukjent antall heiser løfter senger, utstyr og mennesker fra underverden til loft og helikopterdekk – og bringer dem ned igjen. 

Å skygge Siyyam gjennom arbeidsdagen er en vekker for orienteringsevnen.

Tatt i betraktning at han er en mann med 150 prosent jobb og fire barn fra 1,5 til 11 år, er det overraskende lett å holde følge med ham.

Turene går alltid i et tempo som er trygt og behagelig for den som ligger i senga eller sitter i rullestolen.

Siyyam har også et annet argument for å holde moderat fart.

– Foreldrene mine kom til Norge som arbeidsinnvandrere i 1977. De har lært meg betydningen av å møte opp til rett tid og utføre jobben ordentlig. Samtidig har de advart mot å la jobben slite ut kroppen: «Husk, kroppen er ditt viktigste verktøy», pleide faren min å si.

Økonomisk flyt 

Alle portører er utstyrt med en liten grå dings med skjerm og pipelyd. Den aktiviseres med en firesifret personlig kode og minner om oldtidas personsøkere.

Alle portørbehov meldes inn til portørkoordinatoren i kjelleren. Hen har full oversikt over hvor i sykehuset portørene befinner seg, slik at oppdrag og ansatt kan kobles sammen på mest hensiktsmessig måte. 

Hovedregelen er at en portør aldri skal bevege seg fra en avdeling til en annen, uten å ha med seg noe.

Når et oppdrag er utført, logges det i den grå dingsen. Så er det bare å vente. Det går sjelden mange øyeblikk før det piper i lomma og et nytt oppdrag viser seg i displayet.

Noen ganger er pasienten som skal hentes borte når portøren kommer. Når Siyyam ankommer hjerteavdelingen denne ettermiddagen, blir han møtt av en litt stressa sykepleier.

– Vi finner ham rett og slett ikke, men vi driver og leter. Kan du vente litt? spør hun.

Noen minutter senere er pasienten funnet. Han skal visst ingen steder med det første. Siyyam logger turen som «bom» og er klar for nye oppgaver. 

De gule boksene 

Som barn ville Siyyam bli rik og berømt. Aller helst fotballspiller eller skuespiller. Han skulle i hvert fall ikke jobbe på sykehus.

– Det var noe med lukta. Dessuten har jeg aldri vært så god på å forholde meg til sykdom og døde mennesker.

I islam sies det at hvis man vasker fem lik i løpet av livet, så blir man et mykere menneske og øker sjansen for å komme til himmelen. Da onkelen døde for 13 år siden, tenkte Siyyam at det var på tide å starte.

– Det ble veldig vondt og vanskelig for meg. Jeg fikk en slags angst etterpå.

Han er fortsatt ikke så glad i å trille døde mennesker eller de gule boksene med amputat, det vil si avkuttede kroppsdeler. Men han gjør det.

– Jeg leser en sure (et vers i Koranen, red. anm.), så går det greit. Etter at jeg begynte i helsevesenet, er jeg blitt mer moden. Hver dag blir jeg minnet om hvor heldig jeg er, for eksempel som kan gå rundt på egne bein. Ikke alle her kan det.

– Det eneste som kunne vært bedre med denne jobben, er lønna. Jeg skulle ønske at jeg tjente så godt som portør at jeg kunne jobbe bare her.