Assistenter blir fagarbeidere
Håkon (49) ble skolelys: – Det er litt gøy å si at jeg er helsefagarbeider
Håkon Løwer trodde «å jobbe med huet» ikke var noe for ham. Det var før han ble utfordret på å ta med seg over 20 års erfaring som assistent inn i helsefagbrev-utdanningen.
Følelsen av mestring er det viktigste for Håkon Løwer (49). Han er nylig ferdig utdanna helsefagarbeider, etter mange år som assistent i en bolig for menn med autisme.
Men det er også hyggelig med høyere lønn. I mars fikk han sin første lønnsslipp som helsefagarbeider og oppdaga at årslønna plutselig har gått opp med 34.000 kroner. Fordi han har arbeidet over 20 år i en kommunal bolig i Kongsberg, har han topp ansiennitet.
Av de personlige gevinstene teller det også at han nå har en fagutdanning. I møte med nye folk blir jo yrke fort et tema.
– Det er litt gøy å si at jeg er helsefagarbeider. Det er også godt endelig å være ferdig med videregående skole, sier han.
Dessuten liker han å ha formelt papir på all kunnskapen han har opparbeida gjennom årene.
Gavepakke til kommunen
Det var organisasjonen Aldring og helse som for et par år siden tilbød seg å utdanne assistenter i helsearbeiderfaget. Kongsberg var en av seks kommuner som sa seg interessert.
Aldring og helse stilte med lærere og bøker. Kommunen måtte skaffe lokaler. Og, det viktigste: elever.
Fagkoordinator Ellinor Skedsmo kartla fast ansatte vikarer i helse- og omsorgstjenesten i kommunen. Det var nærmere 100. Hun var glad da hele 25 av dem ville prøve å ta fagbrev. Nesten 20 er snart i mål.
– Det er jo et stort steg å ta hvis du ikke har sittet på skolebenken på mange år, forklarer hun.
Elevene møttes til fire samlinger som totalt gikk over 16 dager. De måtte lese på fritida, men fikk fri med lønn til samlingene. Etter endt utdanning må de jobbe i Kongsberg i minst ett år.
Tok steget og lyktes
Håkon trengte bare mildt press fra sjefen før han tok sjansen.
– Jeg var ikke flink på skolen. Det å lese og jobbe med hue er ikke noe for meg, mente han.
Men der tok han feil.
Håkon satte seg på første rad når klassen var samla. Det var for at han skulle konsentrere seg om undervisninga.
Ekstra innsats
Som assistent i en bolig med spreke folk hadde ikke Håkon kjennskap til beboere med store hjelpebehov. Han valgte derfor å ta den praktiske eksamen i en annen bolig og med en person som trenger hjelp til stell.
– Jeg var i boligen hver dag i ei uke for å bli kjent med beboeren og for å lære hvordan rutinene rundt ham var, sier han.
Da han tok fagprøven, fikk han dermed vist at han også behersker dette.
Ett år og en dag etter første samling hadde han bestått både den teoretiske og den praktiske eksamenen.
– Det var et intenst år.
For brukernes skyld
Fagkoordinator Ellinor er selv sykepleier og har flere års erfaring fra legevakta i kommunen. Den gang merka hun stor forskjell på telefoner fra sykepleiere, helsefagarbeidere og assistenter.
– En helsefagarbeider gjør andre vurderinger enn en assistent. Det kommer brukerne til gode, mener hun.
Men hun understreker at mye kan læres gjennom erfaring, og at også assistentene er viktige.
– Uten assistenter stopper Helse-Norge.
Mange veier til fagbrev
Jannicke Easley (44) begynte på utdanninga som helsefagarbeider samtidig som Håkon. Nå står hun på trappene til å melde seg opp til fagbrevprøven.
Jannicke begynte først på utdanninga som ung.
– Men så ble jeg mamma, forteller hun.
Dermed var det midlertidig slutt på skolegangen. Nå har hun arbeidet som assistent i nesten ti år. I løpet av denne tida har hun samla erfaring fra både omsorgsbolig, korttidsavdeling med rehabilitering, sykehjem og lindrende enhet.
– For en vikar tar det lang tid å samle nok timer. Jeg har akkurat rundet 5000, så nå kan jeg melde meg opp til fagprøven, sier hun.
– Helt genialt
De to assistentene får ikke fullrost lærerne, som stilte spørsmål og krevde at elevene måtte tenke selv.
– De var fantastiske. Alle var imøtekommende og engasjerte, sier Jannicke.
For Håkon var det betryggende at det var to lærere på samlingene. Dermed var det alltid mulig å få en individuell samtale.
– Opplegget var helt genialt for meg som ikke trodde jeg ville mestre noen skole, mener han.
Mer bevisst
Håkon er blitt mer bevisst på flere sider ved jobben og regelverket. Ett eksempel: De fleste nybegynnere lurer nok på hvorfor de ikke kan tilby en pasient eller bruker med hodepine en reseptfri, smertestillende tablett. Eller hvorfor ikke en hvilken som helt ansatt kan foreslå D-vitaminer i vinterhalvåret.
– Jeg har selvsagt aldri brutt reglene for medisinering, men nå forstår jeg bedre at grensa må gå et sted, og at den bør gå akkurat der, sier Håkon.
Han skjønner også bedre begrepet «lært hjelpeløshet». Før tok han ofte over en arbeidsoppgave selv om han visste at brukeren selv kunne klare det. Han ler litt når han forteller at en av gutta påstår at han er blitt så kjip.
– Nå må han nemlig røre rundt i tomatsuppa sjøl.
