Fra grasrota
Hva med litt hjelp i stedet for å bli kastet ut fra fellesskapet?
Jeg tenker stadig på hvordan livet kunne utviklet seg hvis den unge bråkmakeren Christina hadde fått hjelp i stedet for å bli sendt på gangen?
Med de nye reglene kan lærere nå fysisk ta mobiltelefonen fra en elev som filmer andre på en krenkende måte. De kan også føre en elev ut av klasserommet hvis undervisningen forstyrres så mye at den ikke kan gjennomføres.
Når jeg leser dette dukker det opp noen gamle minner som ikke alltid er så hyggelige.
«Nå blir det også lov å føre bråkmakere ut av klasserommet.»
Det første jeg reagerer på her er ordbruken. Jeg tror helt oppriktig at ingen barn forstyrrer eller bråker for å være slemme, men heller at det brukes for å få oppmerksomhet – som et rop om hjelp. Derfor kan man ikke bare bestemme at elever kastes ut av klasserommet, det bør heller settes inn tiltak for å hjelpe eleven. Ja, jeg vet at sånt koster penger, men etter min mening er det verdt det.
«Kunnskapsministeren mener det er avgjørende at lærerne har mulighet til å hindre at noen få elever forstyrrer undervisningen så mye at den ikke kan gjennomføres.», står det.
Sikkert fint for de snille og flinke elevene, som sannsynligvis kommer fra ressurssterke hjem, og som uansett kommer til å klare seg bra. Men hva med «bråkmakerne»?
Hvorfor blir det mye støy fra en elev? Kan det være at eleven har det tøft hjemme? Kanskje eleven sliter med skolearbeid og prøver å skjule det med å tulle? Kanskje eleven har en diagnose som gjør at hen trenger ekstra hjelp?
Jeg var selv en av dem! På barneskolen ble jeg ofte sendt ut på gangen og ut for å ta en liten pause.
Jeg husker da jeg som voksen møtte igjen en ansatt fra skolen. Med tanke på hvor urolig og ufokusert jeg var som barn var vedkommende imponert over at jeg – av alle – hadde klart å fullført videregående og fått fagbrev.
Som voksen har jeg lært meg å leve med ADHD, og det gjør de rundt meg også. Men jeg tenker stadig på hvordan livet kunne vært hvis bråkmaker Christina hadde fått hjelp til å håndtere uroen sin i stedet for å bli kastet ut fra fellesskapet og undervisningen.
Vi vet at det er billigere å forebygge tidlig enn å forsøke å reparere når ting har gått skikkelig galt.
Så hvorfor gjør vi ikke noe med den kunnskapen, i stedet for å gjøre det stikk motsatte?
