MENINGER | Tjenestepensjon
Storkapitalen vil ha tjenestepensjonen din. Ikke gi den til dem
Kutt i tjenester mobiliserer befolkningen til å protestere. Konkurranse om tjenestepensjonen engasjerer ikke på samme måte, men det burde det.
I Vestland har det haglet verbalforslag og interpellasjoner fra Frp, Høyre og KrF om å konkurranseutsette kommunal pensjonsleverandør i forkant av kommunestyrers budsjettmøter etter siste kommunevalg. Forvaltning av pensjon er ikke et lite, trivielt og kortsiktig spørsmål om trange kommunebudsjetter.
Pensjon og anbud er kompliserte tema som krever kunnskap og presisjon. Særlig i møtet med løfter om økonomisk gevinst. Folkevalgte må vurdere om det er sant når Storebrand sier at Vestland fylkeskommune sparte 10-12 millioner kroner i 2023 på ha dem som pensjonsleverandør. Dette har Storebrand aldri dokumentert. Det er skremmende at det ikke stilles spørsmål ved dette, for det burde være en temmelig enkel sak å dokumentere, dersom det stemmer.
Når prosesser igangsettes for å finne ut om det er penger å spare, må de fleste ha ekstern pensjonsrådgivning. Det koster også. Erfaringsmessig er rådet: Kanskje mulig å spare penger, men sett i gang en anbudsprosess og finn ut. Så blir man avhengig av kvaliteten på pensjonsrådgiverens råd.
Så settes det i gang kostbare, og for folkevalgte, helt lukkede anbudsprosesser. I Alver kommune sier kommunedirektøren at det er usikkert om det er noe å spare ved å skifte fra KLP, og at en anbudsprosess vil koste om lag én million kroner bare til konsulenttjenester. Da har vi ikke regnet på de andre kostnadene.
Om lag 95 prosent av pensjonen i kommunen er bundet til særavtalen SGS 2020. Når tariffavtalen fastsetter pensjonsnivået, betyr det i praksis, at det kun konkurreres om 5 prosent av den totale pensjonskostnaden som går til kapitalforvaltning, administrasjon og kundeservice, altså pensjonsrådgivning.
I anbudene, skal allikevel KLP og Storebrand estimere, altså gjette seg frem til hva pensjonspremien blir, blant annet ved å gjette på hvor lenge fagarbeidere og assistenter lever.
Da kan de jo for eksempel gjette på en kortere levetid for deltidsarbeidende, lavtlønte kvinnfolk, lande på en lavere premie og gi en bedre pris i anbudet, enkelt fortalt. Fasiten på hva premien blir, kommer på slutten av hvert år, og må utbetales, uavhengig av hva en pensjonsleverandør har gjettet seg frem til i et anbud.
Mens kutt i tjenester mobiliserer folk til protester, gjør ikke spørsmålet om hvem som skal forvalte tjenestepensjonen det. Ingen fakkeltog for langsiktig og ansvarlig forvaltning av kommunens pensjon. Folkevalgte som er presset, har ikke tid til å sette seg inn i så store tema før raske avgjørelser skal tas. Det er gunstig for de borgerlige partiene og for eksterne pensjonsrådgivere, men dumt for dem som blir bondefanget av løfter om frigjort kapital.
Tillitsvalgte, folkevalgte og kommuneadministrasjoner som står i denne skvisen, skal flere steder ha honnør for arbeidet de gjør når de stiller kritiske spørsmål og tar seg tid til å tenke før de risikerer å sløse vekk sårt tiltrengte midler på anbudsprosesser som ingen så langt kan hevde fører til noen som helst form for betydelig lønnsomhet.