Kritisk journalistikk er viktig. Men dette ligner mer på en dom enn en undersøkelse

Fagbladets omfattende artikkelserie om Abel Helse tar opp spørsmål som både kan og bør undersøkes. Et selskap som tilbyr en kostbar utdanning, lover jobb og samtidig ønsker å få en sentral rolle i arbeidet mot sykefravær, må tåle kritiske spørsmål.

Men kritisk journalistikk fritar ikke redaksjonen fra kravet om balanse, presisjon og redelighet. Etter å ha lest artikkelserien sitter jeg dessverre igjen med inntrykket av at Fagbladet tidlig har bestemt seg for hvilken historie de ønsker å fortelle: Abel er skurken, studentene er ofrene, og Simon Laugsand er gründeren som skal bli milliardær på fellesskapets regning.

Virkeligheten er åpenbart langt mer sammensatt.

Jeg vil være helt åpen om min egen rolle: Jeg eier en mindre aksjepost i Abel og kjenner Simon Laugsand. Jeg er derfor ikke økonomisk uavhengig i denne saken. Samtidig har jeg mer enn 20 års erfaring som fysioterapeut, leder og eier av private helsevirksomheter. Jeg kjenner både utfordringene knyttet til livsstilsendring og realitetene ved å bygge og drive forebyggende helsetjenester. Det er fra dette perspektivet jeg reagerer.

Hva betyr egentlig «43 misfornøyde»?

Fagbladet legger betydelig vekt på at redaksjonen har snakket med 43 tidligere studenter. Tretten står åpent fram, mens 30 er anonyme.

Det kan høres overveldende ut. Men vi får ikke vite hva tallet egentlig representerer.

Hvordan ble disse personene rekruttert? Ble de funnet gjennom en allerede etablert gruppe av misfornøyde studenter? Hvor mange tidligere og nåværende studenter ble kontaktet totalt? Hvor mange var fornøyde, nøytrale eller ønsket ikke å delta? Hvilke konkrete påstander støtter hver enkelt av de 43? Har alle lest og forstått den samlede fortellingen de nå blir presentert som en del av?

Det er stor forskjell på å svare ja på spørsmålet «Har du vært misfornøyd med deler av utdanningen?» og å stille seg bak en offentlig beskyldning om «utdanningsbløff», kynisk utnyttelse og en pyramidelignende forretningsmodell.

Når 500 personer skal ha vært innom en utdanning i et selskap i kraftig vekst, vil det naturligvis finnes mennesker som er misfornøyde. Det gjelder universiteter, sykehus, kommuner, treningssentre og alle større arbeidsplasser. Ingen organisasjon treffer 100 prosent av menneskene 100 prosent av tiden.

Misnøye skal tas alvorlig. Men misnøye er ikke i seg selv dokumentasjon på svindel, kynisme eller uredelig virksomhet.

Fagbladet har heller ingen plikt til å finne nøyaktig 43 fornøyde studenter for å balansere 43 misfornøyde. Men redaksjonen har en plikt til å undersøke om kritikken er representativ, og til å gi leseren nødvendig informasjon for å vurdere dette. Det mener jeg artikkelserien i altfor liten grad gjør.

Frykt for represalier er en svært alvorlig beskyldning

Flere anonyme kilder forteller at de er redde for hva Abel kan finne på, og at de frykter økonomiske represalier. En person skal til og med ha bedt om dokumentasjon på at journalistene ikke var utsendinger fra Abel.

Dette er ekstremt sterke påstander. De bidrar til å tegne et bilde av en virksomhet som kontrollerer, skremmer eller truer mennesker til taushet.

Men hvor er dokumentasjonen på at Abel faktisk har truet noen eller gjennomført represalier?

Et menneskes frykt kan være oppriktig og må respekteres. Men følelsen av frykt er ikke det samme som dokumentasjon på at den fryktede handlingen har skjedd. Journalistisk må det skilles tydelig mellom at «en kilde sier at hun er redd», og at «selskapet utsetter kritikere for represalier».

Når slike beskrivelser publiseres samlet og ukritisk, blir den omdømmemessige skaden enorm. Da må kravet til dokumentasjon være tilsvarende høyt.

Salg av helse fremstilles som noe suspekt

Noe av det jeg reagerer sterkest på, er hvordan artikkelserien omtaler salg.

Det skapes et inntrykk av at det nærmest er uetisk at helseveiledere skal lære å selge, skaffe kunder og sørge for at mennesker fortsetter i oppfølging. Dette vitner etter min mening om manglende forståelse for både forebyggende helsearbeid og privat virksomhet.

Norge står i en alvorlig helseutfordring. Vi blir mer inaktive. Forekomsten av overvekt og livsstilsrelatert sykdom øker. Sykefravær og utenforskap koster samfunnet enorme summer. Samtidig bruker vi det aller meste av ressursene våre på behandling etter at sykdommen har oppstått.

Da trenger vi flere aktører som klarer å få mennesker inn i gode, forebyggende helsetilbud – ikke færre.

Livsstilsendring er vanskelig. De fleste vet allerede at de bør bevege seg mer, spise bedre, sove nok og redusere skadelige vaner. Problemet er ikke først og fremst mangel på informasjon. Problemet er å skape motivasjon, gjennomføring og varighet.

Kortvarige tiltak gir ofte kortvarige resultater. Mange trenger støtte over lang tid, særlig når de skal endre vaner som er etablert gjennom flere tiår. Å tilby videre oppfølging er derfor ikke automatisk «kundebinding». Det kan være faglig nødvendig og ansvarlig.

Vi må skille mellom tre helt forskjellige ting:

• Å selge et relevant helsetilbud til noen som kan ha nytte av det.

• Å anbefale langvarig oppfølging fordi varig endring krever tid.

• Å konstruere problemer for å gjøre mennesker unødvendig avhengige av en tjeneste.

De to første er legitime og ofte nødvendige. Det tredje vil være uetisk. Men Fagbladet glir etter min vurdering altfor lett mellom disse kategoriene.

Dersom Abel faktisk har instruert helseveiledere i å finne opp problemer for å holde på kundene, må det dokumenteres og kritiseres. Men dersom opplæringen handler om å kartlegge nye mål, forebygge tilbakefall og følge mennesker lenge nok til at endringen varer, er det noe helt annet.

Denne avgjørende forskjellen blir ikke godt nok belyst.

Et aksjeselskap må faktisk tjene penger

Artikkeltittelen «Slik skal Simon bli milliardær på sykefravær», sammen med ingressen om at skattebetalerne skal ta regningen, er ikke en nøytral presentasjon. Det er en bevisst mistenkeliggjøring av både personen og forretningsmodellen.

Det fremstilles nærmest som moralsk tvilsomt at en gründer ønsker å bygge et stort og verdifullt selskap innen forebyggende helse.

Men et aksjeselskap må tjene penger. Det må betale lønn, utvikle teknologi, utdanne mennesker, dokumentere resultater, håndtere risiko og investere i videre vekst. Skal en tjeneste nå mange, krever det kapital og en bærekraftig forretningsmodell.

En administrerende direktør har ansvar for å skape inntekter og bygge verdi. Det gjør ham ikke til en skurk.

Det relevante spørsmålet er ikke om Abel ønsker å tjene penger. Spørsmålet er om selskapet leverer det de lover, om markedsføringen er korrekt, om avtalene er rimelige, og om tjenestene har tilstrekkelig kvalitet.

At eierne kan tjene penger dersom selskapet lykkes, er ikke en avsløring. Det er selve premisset for privat næringsvirksomhet.

Samarbeid blir fremstilt som om det aldri eksisterte

Også omtalen av Abels samarbeidspartnere krever større presisjon.

Abel og Norges idrettshøgskole hadde et reelt og dokumentert forskningssamarbeid. Det finnes en signert avtale. Striden handler derfor ikke om hvorvidt et samarbeid eksisterte, men om hvor langt Abel kunne gå i å bruke samarbeidet og resultatene i markedsføringen av sertifiseringen.

Det er en viktig forskjell.

Det samme gjelder omtalen av Legeforeningen. Legeforeningen sentralt opplyser at de ikke hadde et samarbeid med Abel. Samtidig viser Abel til en signert avtale med Norsk forening for allmennmedisin, som er en fagmedisinsk forening i Den norske legeforening.

Da blir det misvisende å etterlate et generelt inntrykk av at Abel har diktet opp hele samarbeidet. Journalistikkens oppgave burde være å forklare organisasjonsstrukturen, avtalens innhold og den reelle uenigheten – ikke å velge den tolkningen som gir den mest belastende overskriften.

Når det gjelder Nav, foreligger det kritikk fra Arbeids- og velferdsdirektoratet av hvordan ekspertbistandsordningen ble presentert. Det er legitimt å omtale. Men også her må man skille mellom at markedsføringen kan ha gitt et feilaktig inntrykk av Abels rolle, og at Abel aldri har hatt oppdrag, finansiering eller samarbeid knyttet til Nav-systemet.

Pyramidespill er ikke et ord man bør kaste rundt seg med

Fagbladet har fått en LO-advokat til å vurdere studiekontrakten og forretningsmodellen. Advokaten sier selv at ordningen neppe er ulovlig i seg selv. Likevel blir begreper som «pay to work», «pyramidespill» og mulig utnyttelse koblet tett til Abel.

Dette er nesten inkriminerende karakteristikker. De vil kunne feste seg til selskapet lenge etter at nyansene i artikkelen er glemt.

At en modell «minner om» noe, er ikke det samme som at den er ulovlig. At en avtale «kan» være i strid med avtaleloven, er ikke en juridisk konklusjon. En advokats spekulasjon er heller ikke en dom.

Når så alvorlige begreper brukes, burde Fagbladet innhentet flere uavhengige juridiske vurderinger og vært langt tydeligere på hva som er dokumentert, hva som er en vurdering, og hva som bare er en hypotese.

Simon Laugsand fortjener også en rettferdig behandling

Jeg kjenner Simon som et menneske med stor arbeidskapasitet, sterke ambisjoner og et oppriktig ønske om å gjøre noe med en av våre største samfunnsutfordringer.

Det betyr ikke at han eller Abel er hevet over kritikk. De kan ha gjort feil. De kan ha kommunisert for offensivt, utviklet seg for raskt eller ikke ivaretatt alle studentene godt nok. Slike forhold må kunne undersøkes.

Men det må også være lov å være ambisiøs. Det må være lov å bygge et selskap, skape arbeidsplasser, selge helsetjenester og ønske økonomisk suksess uten å bli fremstilt som en som forsøker å berike seg kynisk på syke mennesker og skattebetalere.

Det er forskjell på kritisk journalistikk og en moralsk dom.

En skuffende journalistisk helhet

Fagbladet har funnet forhold som fortjener oppmerksomhet. Men helheten er etter min mening skuffende.

Misnøye, frafall, endringer i en ung utdanning, kommersiell drift, salg og uenighet om markedsføring blir satt sammen til én fortelling om bløff og kynisk utnyttelse. De mest belastende sitatene løftes fram. Positive erfaringer, dokumenterte resultater og kompleksiteten i forebyggende helsearbeid får langt mindre plass.

Kritikk er nødvendig. Men også kritisk journalistikk må være kritisk til sine egne kilder, sin egen vinkling og sin egen fortelling.

Det burde vært fullt mulig å undersøke Abel grundig uten å demonisere selskapet, forretningsmodellen og personen Simon Laugsand. Det burde også vært mulig å belyse misfornøyde studenters erfaringer uten å gi inntrykk av at kommersielt og langsiktig forebyggende helsearbeid i seg selv er noe suspekt.

Norge trenger mer forebygging, flere innovative helsetjenester og flere aktører som klarer å omsette kunnskap til faktisk handling. Da er det uansvarlig å fremstille salg av helse som noe skittent og økonomisk vekst som et moralsk problem.

Avslør feilene. Still de vanskelige spørsmålene. Krev dokumentasjon.

Men ikke gjør ambisjoner, salg og fortjeneste til bevis på at noen er kjeltringer. Fagbladets artikkel virker mer som et ungdomsskoleprosjekt enn reel journalistikk.

Skribenten opplyser at innholdet i dette debattinnlegget er egenprodusert, men at han har brukt KI til korrektur av språk og til hjelp av oppsett.