Analyse: La oss glemme godteriet og kalle dem maktkameratene

På sin tredje landsmøtedag hadde Fagforbundet invitert de parlamentariske lederne i de fem partiene som sammen utgjør det rødgrønne flertallet de neste fire årene: Ap-nestleder Tonje Brenna, SV-leder Kirsti Bergstø, Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum, Rødt-leder Marie Sneve Martinussen og MDG-leder Arild Hermstad.

Forbundets nybakte leder Helene Harsvik Skeibrok hadde en slags ønskeliste med seg. 

Den var ikke lang, og egentlig ikke fryktelig vanskelig, heller:

• Mer penger til kommunene.
• En ordning som sikrer dekning av arbeidstøy til flere enn de som jobber i det Skeibrok omtalte som «guttesektoren».
• Sikring av postombæring til alle husstander og etablering av en landsdekkende dørterskeltjeneste i regi av Posten.

Dyrt? Jo da. Men ikke så fryktelig urimelig å forvente seg. Alle fem partier er allerede tilhengere av penger til kommunene, budsjettskribent Arbeiderpartiet har selv programfestet arbeidstøy-utvidelsen, og post vil de ha.

Det eneste som kanskje fortsatt er litt oppe i lufta, er dørterskeltjenesten – altså at dagens postbud skal få et utvidet ansvar for å følge opp eldre som bor hjemme.

Ordningen er populær der den er blitt testet ut, men den koster penger og har foreløpig ikke funnet en skikkelig våpendrager innad i Ap. I hvert fall har ingen flagget sterk nok støtte til at den er mulig å se utenfra.

Den som håpet på en garanti for dørterskeltjenesten, fikk den med andre ord heller ikke i dag.

Sant å si fikk vi ingen større garantier i det hele tatt, utover at Rødt-leder Marie Sneve Martinussens garanti om god tone ble umiddelbart innfridd.

Det eneste skåret i gleden var egentlig knyttet til at Rødt, MDG og SV gjerne skulle hatt en forpliktende og bred samarbeidsavtale, eller kanskje til og med en fempartiregjering, mens Ap fortsatt trives godt alene og Sp definitivt ikke vil binde seg til et slikt samarbeid med partier som MDG og Rødt.

At kommunebudsjett er sexy, ble derimot bekreftet både av Tonje Brenna og Trygve Slagsvold Vedum, mens Martinussen lovte å følge opp temaet på landsmøtemiddagen.

Men om det ikke kom noen garantier, ble det i alle fall sendt noen signaler. 

Kommer det ikke et betydelig løft for kommuneøkonomien når statsbudsjettet er ferdig forhandlet, er det grunn til å være både skuffet og overrasket.

Og alle fem var klare på at arbeidsfolk er innmari viktige. Det er for så vidt svært lite kontroversielt, såpass at Sylvi Listhaug og Erna Solberg nok kunne sagt omtrent det samme.

Men i forlengelsen av de fine ordene er det tydelig at flere av disse partitoppene, fra Rødt til MDG til Ap, er klare over at makt og fine ord til sammen betyr forpliktelser.

De har makta. De har sagt at dette er viktig. Da følger det at de må bruke den makta de har, til å gjøre noen substansielle løft.

Det betyr at den nye gjennomgangen av helsevesenet som er satt i gang, strengt tatt skulle bli mer enn klatting og finjustering på en modell ingen egentlig er skikkelig fornøyd med.

Det betyr at arbeidet med å planlegge og utforme framtidas pensjon og framtidas alderdom, må landes på en måte som framtidas eldre kan tro på.

Det betyr at de fine ordene om viktige arbeidsfolk må omformes i politikk disse arbeidsfolkene kan kjenne på kroppen. På en positiv måte.

Og det betyr at de er nødt til å ta de vanskelige debattene Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum advarte mot. Til og med om olje og gass, et tema der han med rette påpekte at det er vanskelig å se for seg at MDG og Sp kan bli enige (selv om vi må huske at Sp og SV klarte det, så helt umulig kan det neppe være selv om Sp nå og da er to litt forskjellige størrelser). 

Det kan ikke være lett. Klarer Jonas Gahr Støre å holde denne gruppa partier samlet i fire år og inn i en ny valgkamp, nærmer han seg norgesrekord i sprikende staur. 

Det at det ikke ligger en avtale der, må også gjøre det fristende for Ap å bedrive det flere av lederne i de mindre partiene kaller «hopp og sprett i Stortinget».

Altså å finne forskjellige veier til flertall i forskjellige saker, for eksempel ved å forbigå SV/R/MDG i klimapolitikken.  

Det vil oppleves som en grov provokasjon av de små.

Og Ap har allerede provosert dem. Ved å legge inn strategiske kutt av hjertesakene til samarbeidspartiene i statsbudsjettet. Til og med i saker Ap selv hadde gått til valg på.

Samarbeidet kan sprekke. Derfor er det antakelig svært viktig at Fagforbundet går så tungt inn, så tidlig, for å bidra til at samarbeidet blir godt.