Helsefagarbeider Jamila Olsen skal bli enda bedre på miljøterapi

28 helsefagarbeidere og sykepleiere er snart ferdige med videreutdanning i demensomsorg ved Ressurssenteret i Bærum kommune. I løpet av en toårsperiode har de testet ut en rekke miljøtiltak og på den måten bidratt til å dokumentere virkningen av blant annet individualisert bruk av sansehage, musikk og berøring.

Deler gjerne

Forskningsbasert behandling, pleie og omsorg er en av kjeppehestene til Anne Marie Hanson, spesialrådgiver i demens i Bærum kommune. En annen er tverrfaglighet.

– Her går sykepleiere og helsefagarbeidere sammen, og de kommer fra både sykehjem og hjemmebaserte tjenester. Det er jo det som gjør denne utdanningen så spennende, sier hun.

Hanson følger studentene tett hele veien, fra fokusintervjuer om forventninger til studiet før opptak, via veiledning underveis til evaluering etter endt studie.

– Studentene har ulikt ståsted, og de er ikke redd for å dele sine erfaringer i veiledningsgruppene. Derfor har de så mye å gi hverandre, mener hun.

Livet skal bli bedre

– Vi vet at miljøtiltak virker, men vi har lite dokumentasjon på det. Anne Marie Hanson er ikke i tvil om at mennesker med demens får det bedre når fagpersonene rundt dem har høy kompetanse på individsentrert behandling, pleie og omsorg.

– Men vi må dokumentere det på samme måtte som somatikken må bevise at medisiner har en positiv effekt, legger hun til.

De 28 helsefagarbeiderne og sykepleierne som er i gang med videreutdanning, bidrar ifølge Hanson til mer forskningsbasert demensomsorg, de hever sin egen kompetanse, og pasientene skal merke det ved økt livskvalitet. Når studentene er ferdige med videreutdanningen, skal spesialrådgiveren i demens undersøke om samarbeidet på avdelingene er blitt bedre og om pasientene har fått det bedre.

For pasientens skyld

– Vi bruker alle oppgavene til fordel for pasientene, forteller Line Løvik, fagutviklingssykepleier i hjemmebaserte tjenester i Sandvika. Løvik tar videreutdanningen sammen med helsefagarbeider Jamila Olsen og to andre fra samme avdeling.

Olsen forteller at de i forbindelse med studiet blant annet har opprettet ei turgruppe. Studentene målte livskvaliteten til deltakerne før første turen og etter seks turer. Resultatene var så overbevisende at tiltaket er blitt permanent. Andre oppgaver har hatt tema som miljøtiltak og kommunikasjon, vanskelig stell uten bruk av tvang samt balansen mellom grensesetting og involvering.

Et luksusproblem

Line Løvik og Jamila Olsen forteller om en avdeling som lenge har vært engasjert i demensomsorg.

– Mange pleiere med høy kompetanse står på venteliste for å arbeide med denne brukergruppa, forteller Løvik. Hun betrakter det som et luksusproblem at interessen for demens er så stor at pleiere står i kø.

Pleierne møtes med ujevne mellomrom i en refleksjonsgruppe, og de har en månedlig demens-lunsj.

– Demens er et tema vi snakker mye om. Vi bryr oss om brukerne, og vi er nysgjerrige, sier Løvik.

Selv om interessen er sterk og kompetansen høy, syns både Løvik og Olsen at det er en fordel at hele fire pleiere fra avdelinga nå tar videreutdanning. Og selv om de har innført en rekke miljøtiltak og har verktøykassa full for å unngå tvang, syns de at de fremdeles har mye å lære.

Griper en flik

Kirsti Solheim, psykiatrisk sykepleier ved Geriatrisk ressurssenter i Oslo, underviser helsefagarbeiderne og sykepleierne en hel dag om demens og kommunikasjon.

– Kunnskapen faller til bakken som blader om høsten. Men det er de bladene som henger igjen, vi skal se etter og bruke, sier hun til studentene.

Solheim er overbevist om at også pasienter med moderat til langtkommen demens har muligheter for å mestre forteller om kloke pleiere som er i stand til å gripe fliken av den emosjonelle hukommelsen hos pasienter med demens.

Hun deler historien om dama som stritter imot når pleieren prøver å dra henne opp fra stolen. Den gamle kvinnen skjønner ikke hva som skjer, hun klarer ikke lenger å tolke pleierens budskap. Hun blir derfor redd og kjemper imot. Da kommer en annen pleier forbi. Hun har gått på kurs om individualisert bruk av musikk i pleie. Hun vet også at pasienten er gammel speider. Pleieren tar tak i kvinnens hender og begynner å nynne Vi vandrer med freidig mot. Historien ender med at den gamle reiser seg opp og marsjerer ut av rommet sammen med pleieren.

– Det er uendelig stor forskjell på å bli dratt opp av en stol og å reise seg selv, sier Solheim.

Hun råder studentene til å bruke sang ved forflytning.

– Men da er det helt nødvendig å kjenne livshistorien og musikksmaken til ham eller henne som er rammet av demens, understreker hun.

Ved riktig bruk av musikk vil pasienten bruke egen kraft og bevegelsesevne. I stedet for kamp, blir det samarbeid. Og i stedet for at pasienten blir minnet om sin egen hjelpeløshet, dukker det opp gode minner og en følelse av mestring.

– Det handler om individualisert behandling, pleie og kreativitet, sier Solheim.