–⁠ Vi vet ikke nok om hva slags rusbehandling som virker

Å orientere seg i mylderet av tilbud til rusavhengige er ikke for amatører. Karoline Rollag har jobba med rusbehandling i 25 år og innrømmer glatt at hun sliter med å manøvrere i det uoversiktlige terrenget:

– Den største utfordringen på rusfeltet er at tilbudet er mangelfullt og vanskelig å finne fram i. Det er ikke lik tilgang på behandling i hele landet, og sånn skal det ikke være. Det må vi jobbe for. Det varierer veldig hva tjenestene består av og hvordan de er organisert, forklarer hun og understreker samtidig:

– Alle som jobber i dette fagfeltet, gjør en kjempeinnsats. Vi vil hjelpe fagdirektørene som kan gjøre noe med å bedre tilgangen på behandling.

LES OGSÅ: Knallhard kritikk mot private rusinstitusjoner: Mistenkes for å kategorisere pasienter som psykisk syke for å tjene mer penger

Mangfold – et gode eller et onde?

I noen deler av landet er tilbudet skrint, til tross for at mangfoldet av behandlingsmetoder er stort og antallet behandlingssteder er mange: Du kan få hjelp i offentlige helseforetak, private, ideelle institusjoner med direkteavtale med helseforetakene, private som er godkjent av Helfo for «Fritt behandlingsvalg», kommunale tilbud og private uten noen avtale med det offentlige.

De ulike behandlingsstedene bruker også ulike behandlingsmetoder. I den faglige nasjonale retningslinjen er 13 terapeutiske tilnærminger anbefalt (se faktaboks).

– Er mangfoldet av metoder et gode eller en fare for pasienten?

– Det er et veldig godt spørsmål. Noen vil si at mangfold er et gode, fordi pasientene og pårørende kan velge den tilnærmingen som passer best for dem. Mens andre vil si at det vanner ut tilbudet, at det ikke er noen tydelig faglig plattform, sier Rollag.

Hun er spesialrådgiver og prosjektleder i Nasjonal kompetansetjeneste for tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) (se faktaboks).

– Jeg tror fagfeltet vil være tjent med å synliggjøre hva tilbudet er, at hvert sted blir oppfordret til å beskrive sitt behandlingstilbud, sier Rollag og peker på at det ikke bare er mangfoldet av metodikker som er stort:

– De rusavhengige er ikke en ensartet gruppe. Pasientene spenner fra dem som har et risikofylt forbruk som skader helsa til de som har en klar avhengighet til rusmidler. Her finner vi også pasienter som bruker for mye legemidler og de som er avhengige av illegale rusmidler, spilleavhengige, nettavhengige, ungdom og eldre – disse trenger forskjellige ting, påpeker Rollag.

LES OGSÅ: En sterk pasienthistorie: Når behandling gjør syk

– Holder ikke med sunt bondevett og et stort hjerte

Men hvorfor finnes det så mange ulike veier til et rusfritt liv? Rollag tror historien kan gi svar på det:

– Dette er et felt med sterke tradisjoner, drevet fram av idealister, forteller hun, og trekker linjene tilbake til tidlig 1900-tall da avholdsbevegelsen og kristne begynte med døgnbehandling av alkoholavhengighet.

På 70-tallet ble kollektivene og arbeidsfellesskapene dominerende. Rusbehandling kunne for eksempel foregå på et gårdsbruk, der det å drive gården var del av behandlingen. Demokratiske prinsipper lå til grunn – man skulle jobbe sammen for å bli frisk. Mange institusjoner er fortsatt tufta på slike verdier. Solliakollektivet er ett eksempel. Her drifter pasientene et økologisk gårdsbruk.

– Før rusreformen kunne for eksempel årsrapporter ha like mye fokus på kvaliteten på melka som resultater i rusbehandlingen. I dag holder det ikke bare med sunt bondevett og et stort hjerte, i spesialisthelsetjenesten er det garanti for at du møter spesialister, sier Rollag.

(Saken fortsetter etter den historiske oversikten.)

Mye konsensus, lite evidens, mer tilsyn

Rusfeltet er et forskningssvakt område, ifølge Rollag. Det betyr at det finnes lite forskning – vi vet ikke så mye om hva som virker og hva som ikke virker.

– Behandlingsanbefalingene er bygd på mye konsensus og lite evidens, forklarer Rollag.

Hun skulle ønske at Helsetilsynet og statsforvalterne førte hyppigere tilsyn i sektoren og at pasientene klaget mer når de ikke var fornøyd med behandlingen.

– Er mulig å enes om god rusbehandling

En annen forklaring på hvorfor vi mangler forskning, er at rusfeltet er et ungt fagområde i spesialisthelsetjenesten. Før rusreformen i 2004 ble ikke rusavhengige definert som «pasienter», men «klienter». De hadde heller ingen pasientrettigheter. I dag er det rusbehandling i både spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Rusbehandlingen i spesialisthelsetjenesten er tverrfaglig. Det betyr at det stilles krav til medisinsk, psykologisk og sosialfaglig kompetanse. Både innafor det offentlige og det private kan ansatte ha egenerfaring med rusavhengighet.

Den nasjonale kompetansetjenesten jobber for å definere en felles faglig plattform for fagutvikling og kompetanseheving nasjonalt.

– Er det mulig å enes om hva som er god rusbehandling?

– Ja, det tror jeg. Ved å snakke sammen kan vi bygge felles faglig forståelse og utvikle faget videre, sier Rollag.

LES OGSÅ: Alvorlige varsler mot rusinstitusjoner: «Vi ber dere innstendig om at dere kommer på et fysisk tilsyn»

– Behandlingen skal oppleves som et trygt rom

12-trinnsbehandling, gruppeterapi og miljøterapi er tre av behandlingsmetodene som er anbefalt i den nasjonale retningslinjen. Men akkurat hva begrepene inneholder er det ikke så lett å få tak på.

– Her kan kompetansetjenesten gjøre en forskjell ved å samle dem som jobber med dette i nettverk, beskrive hva som er tilbudet og de ulike metodene. Hva betyr metodene for dem som jobber med rusbehandling, for pasientene og for tilfriskningen, sier Rollag.

– «Tøff kjærlighet» er et begrep som ofte brukes når man snakker om pårørende og hvordan de skal forholde seg til den rusavhengige. Hvor vanlig er det at behandlingen har en konfronterende og tøff stil?

– Krav om ærlighet er viktig i behandlingen av rusavhengige, og de fleste trenger store og inngripende tiltak for å endre atferd og bli rusfrie. Men behandlingen skal oppleves som et trygt rom og man skal slippe å gå i forsvar, sier Rollag.