Personer med utviklingshemning eldes tidligere: –⁠ Noen bør bli pensjonist i 40-årsalderen

Vi har fått noen knagger å henge observasjonene på, sier omsorgsarbeider Hilde Solberg på Sandgotna bofellesskap i Bergen. Her bor seks voksne personer med utviklingshemning. De er alle mellom 25 og 60 år.

Fra 2019 til 2021 tok Hilde og helsefagarbeider og kollega Solvor Holan videreutdanning
i utviklingshemning og aldring. De hadde akkurat lagt merke til at noen av dem som bor
på Sandgotna hadde forandret seg, og tenkte det kunne være på grunn av alderen.

På fagskolen lærte de å bruke «Tidlige tegn», et verktøy for å kartlegge sykdom, aldring og funksjonsfall hos mennesker med utviklingshemning. Før var vernepleierne alene om å kartlegge tegn på aldring hos tjenestemottakerne. Etter videreutdanninga behersker også fagarbeiderne kartleggingsverktøyet.

Tidlig gammel

Hilde og Solvor forteller at fire av de seks som bor på Sandgotna, har begynt på aldringsprosessen. Fra de er 40 år blir de kartlagt for tegn på aldring en gang i året. I enkelte tilfeller blir de undersøkt for aldringstegn tidligere, for aldringsprosessen kan begynne allerede i 25-årsalderen.

– Tegnene på aldring er ofte de samme som hos oss, men de kommer tidligere, sier Solvor.

De som har lett eller moderat utviklingshemning, lever tilnærmelsesvis like lenge som oss andre.

– Men de som har en utviklingshemning, har ikke noen forståelse av at de blir eldre, sier Hilde.

• De var del av rødgrønt demens-prosjekt – nå legges det ned: – Vi ble lurt

Pensjonist på 40

Med kartleggingsverktøyet fra fagskolen teller de opp og registrerer bistandsbehovene til beboerne hvert år. Et tegn på at aldringsprosessen er i gang, kan være at det blir tyngre å stå opp om morgenen.

Hilde forteller at en av tjenestemottakerne var veldig glad i å gå på dagsenteret. Men så begynte han å bli i dårlig humør når han skulle av gårde. De fant ut at det ble for mye for ham selv om han ikke var så gammel.

– For noen er det riktig å bli pensjonist i 40-årsalderen, sier hun.

Han som bor på Sandgotna, trengte heldigvis ikke å pensjonere seg så tidlig. Med færre dager
i uka på dagsenteret går det nå bedre.

Alle er forskjellige

Personsentrert omsorg lå i bunnen for alt de lærte på fagskolen. Uansett diagnose og funksjonsnivå må omsorgen tilpasses hver enkelt.

Forutsetningen for å kunne gi god omsorg er at alle ansatte får tilstrekkelig tid til å bli kjent med beboerne.

– Det krever lang opplæringstid for å bli godt kjent med hver enkelt, sier Solvor.

• Slik tror ekspertene at livet til framtidas eldre vil se ut

Hilde og Solvor er glade for at ingen foreløpig er sendt fra bofellesskapet til sykehjem. De er ikke i tvil om at det er fordi de får god omsorg. Dermed er også livskvaliteten god.

Måltidene er en viktig del av hverdagen og omsorgen i bofellesskapet.

– Kostholdet er sunt, og vi spiser måltidene sammen med dem som ønsker å spise på fellesrommet, sier Hilde.

Etter middagen samles de som bor og de som jobber på Sandgotna til kaffe og quiz fra Bergensavisen.

• Et robotskap sørger for at Emma (103) får rett medisin til rett tid

Ingen skal bli overkjørt

En viktig del av personsentrert omsorg er «Min livshistorie» som også er en del av videreutdanninga. Alle mennesker har en livshistorie. På Sandgotna har de samlet bilder i album, opplysninger om personlig historie og ei kasse med gjenstander som forteller noe om hver enkelt beboer. Noen av dem har selv vært med å fortelle livshistorien sin. Oftere har personalet brukt pårørende som kilde.

– Det er viktig for livskvaliteten at noen kan historien din, at noen vet hvem du er glad i, og hva som er viktig for deg, mener Hilde.

– Vi må vite mye om hver enkelt for ikke å overkjøre ham eller henne. Bare tenk så ille det må være å få feil pålegg på maten hver dag, sier Solvor.

– Eller å bli sminka med feil leppestift, supplerer Hilde.