Nina og kollegene hører grusomme historier om vold: –Tøft, men vi klarer heldigvis å hjelpe de fleste
På krisesenteret får kvinner, menn og barn hjelp til å komme seg ut av et liv med vold.
Hun klarer ikke alltid å legge fra seg jobben når hun går hjem for dagen.
– Her hører vi mange tøffe historier, forteller Nina Nerison (63).
Etter 14 år møter hun skjebner som fremdeles kryper inn under huden. Som ikke slipper taket.
Ødelagt selvbilde
Nina er helsefagarbeider og miljøarbeider på Krisesenteret Telemark.
De som oppsøker krisesenteret, har alle ei historie om psykisk eller fysisk vold. Ofte handler historien om begge deler. Både barn og voksne forlater et liv i utrygghet når de kommer hit.
– Den psykiske volden er vel så nedbrytende som den fysiske, tror Nina.
Merker etter slag og spark forsvinner. Usynlige og gjentakende nedsettende kommentarer blir værende. Har du daglig fått innprenta at du er stygg, dum eller feit, tror du etter hvert at det er sant.
Verre enn vi tror
Noe av det første som skjer når en kvinne eller mann flytter inn på krisesenteret, er at volden de har vært utsatt for, blir kartlagt. De blir bevisst psykisk vold, som for eksempel nedsettende kommentarer, skremmende fort bilkjøring og trusler om å drepe andre eller seg selv.
– Kartlegginga er veldig bevisstgjørende. De fleste har levd med mer vold enn de trodde, opplyser Nina.
For å tydeliggjøre omfanget av volden, bruker de en skala som går fra null til hundre. Den samla voldsutøvelsen graderes som liten, moderat, alvorlig eller livstruende. Krisesenterets erfaring tilsier at vold i nære relasjoner er underrapportert.
Det er først nå, når de har kommet i trygghet på krisesenteret, at mange klarer å ta innover seg hva de selv og barna har gjennomlevd.
– Volden var blitt en del av hverdagen, og det unormale var blitt normalt, forklarer miljøassistenten.
Storesøster
Mange historier gjør sterkt inntrykk. Nina nøler, men hun tror det aller tyngste er møtene med ungdommer som er utsatt for vold.
For eksempel de som lever med det ene beinet i norsk kultur og det andre i kulturen i foreldrenes hjemland. Friheten de føler på skolen, kolliderer ofte med strenge regler hjemme.
– Jeg forstår knapt hvor vanskelig de har det. Og det er fryktelig når det ender i ærerelatert vold, syns hun.
Når disse unge jentene endelig har klart å løsrive seg, og krisesenteret har skaffa nytt bosted, er det noen som gir opp.
– De har kanskje yngre søstre. De går med en frykt for hva som skjer med dem. Følelsen av ansvar blir for sterk, og de reiser tilbake for å forsvare småsøstrene.
Mer styrke, mindre skam
– Mange foreldre skammer seg over hva de har latt voldsutøver gjøre mot dem selv og mot barna, forteller Nina.
De ansatte kurser og veileder beboerne og dagbrukerne for å øke innsikten i hvordan vi mennesker reagerer i pressa situasjoner. De får et verktøy for å forstå hvordan kropp og hjerne fungerer.
Håpet er at økt kunnskap og normalisering av deres egen handlemåte skal mildne følelsen av skam og gi dem styrke til å fortsette livet uten vold.
Få flytter tilbake
Mye er forandra siden de første krisesentra ble etablert av feministene på 1970-tallet. Et stort framskritt er at de aller fleste som nå flytter ut, ikke går tilbake til voldsutøveren.
– Heldigvis klarer vi å hjelpe de fleste, konstaterer Nina.
Men fremdeles er håpet og troen så sterk hos noen at de flytter sammen med voldsutøveren igjen. Når en tidligere beboer kommer tilbake til krisesenteret, er jobben til miljøarbeideren og kollegene å hjelpe den voldsutsatte til å bygge opp enda mer selvfølelse og styrke.
– Vi har klart noe viktig når de kommer tilbake uten å skamme seg over det.
Det er deres trøst.
En grunn til at ikke alle tør å forlate voldsutøveren for godt, er barna. De kan ikke risikere at en far eller mor som tidligere har mishandla ungene sine, får samværsrett. Da velger mange å flytte tilbake for å ha en viss kontroll over hva barna utsettes for.
Vold eller ensomhet
De aller fleste får etter hvert styrke nok til å etablere seg uavhengig av voldsutøver. Men det fins unntak:
Nina minnes en kvinne på over 80 år. Hun hadde levd under et voldsregime i mer enn 50 år. Mannen hadde hatt full kontroll, og hun hadde mista kontakten med venner og familie.
Ensomheten førte henne tilbake til voldsutøveren.
Andre eldre opplever at når ektefellen får en demenslidelse, forvandles en tidligere rolig person til å bli voldelig.
– Volden er like skadelig selv om den følger med en sykdom, understreker helsefagarbeideren.
Følger opp
De elleve ansatte på krisesenteret syns de har gjort en god jobb dersom en beboer ikke tar kontakt igjen etter utflytting. Men alle er velkommen tilbake når de har behov for det.
– Vi følger opp de aller fleste i reetableringsfasen, forteller Nina.
Etter utflytting fra krisesenteret har mange behov for dagsamtaler.
– Noen trenger å bearbeide gamle eller nye hendelser, andre strever de med følelsesmessige reaksjoner. Noen trenger også støtte for å holde fast ved bruddet med voldsutøveren, utdyper hun.
Avhengige av hverandre
De ansatte rullerer mellom kvinne- og mannsavdelinga.
– Vi håper på sikt at kvinner og menn kan bo på samme avdeling, sier Nina.
En grunn til at Nina og kollegene hennes ønsker en felles avdeling for kvinner og menn, er hensynet til barna.
– Når barnet til en pappa ser ut av vinduet at de andre ungene leker, vil jo han eller hun også være med, sier Nina.
Da spør de alle mammaene om det er greit at mannen og barnet hans kommer ned. Hittil har ingen sagt nei til det.
Nina er klar på at de ansatte er helt avhengige av hverandre og av et godt arbeidsmiljø. De utveksler informasjon om beboerne, ser etter løsninger, og ikke minst deler og bearbeider de gode og vanskelige følelser.
– Det er et tøft yrke. Men veldig givende når vi ser hva vi kan gjøre med et liv.
