Mye er lov etter døden:
Vil du bli en diamant eller sendes til verdensrommet? 

Rådgiver i Fagforbundet Bjarne Kjeldsen har gått inn på Vår Frelsers gravlund i Oslo og stoppet opp ved graven til Camilla Collett. 

På slutten av 1800-tallet kjempet den norske forfatteren og kvinnesakspioneren for at kremasjon skulle tillates i Norge.

– Hun var en av dem som ble kremert i Sverige i 1895 fordi det på den tiden var forbudt i Norge.

Nå peker Kjeldsen på at mangfoldet har blitt større, og regelverket er åpnet opp.

Askespredning ble tillatt etter endringer i gravplassloven i 1996. 

Urnevegg kom på plass etter en lovendring i 2021 etter et forbud som trådte i kraft i 1997.

– Litt mer kardemommelov i gravplassregelverket hadde vært på sin plass. Hva er verdig og riktig praksis, og hvem kan egentlig sette seg som moraldommer over ønsker? 

Kjeldsen har skrevet rapporten «Krematorievirksomheten i Norge» på vegne av Norsk kremasjonsstiftelse. 

Private vil inn 

Barne- og familiedepartementet skal utrede et regelverk for krematorievirksomheten med mål om å sende ut et høringsnotat i 2026.

– Det er viktig å få på plass en tilstrekkelig krematoriekapasitet i tide. Dessuten er det verdt å ta innover seg hva slags virksomhet krematoriene er, og hvilket samfunnsoppdrag de skal ha, mener Kjeldsen. 

Flere private aktører vil inn på markedet. Dette avslo departementet i juni sist år. 

Deres vurdering er at gravplassloven ikke åpner for private leverandører av krematorietjenesten i Norge. 

Fagforbundet skeptisk til private krematorier

Et av de private selskapene, Sjond AS, mener vedtakene er ugyldige og har brakt saken inn for domstolene. 

Selskapet ba også om stans i nye tillatelser til etablering og utvidelser av krematorier mens retten behandler gyldigheten av avslagene. 

Nå i februar ble det klart at Vestfold tingrett har avvist kravet om midlertidig forføyning mot staten ved Barne- og familiedepartementet. 

– Det er viktig å få på plass en verdig håndtering etter døden. Hva skjer når systemet kommer under press? Det norske lovverket er unikt og sosialpolitisk progressivt, og alle er sikret en verdig gravferd, mener Kjeldsen. 

Gravferdskassen og arbeiderforeningene

For Kjeldsen er Vår Frelsers gravlund interessant fordi her finnes det både æreskirkegård og en vi ikke lenger kan se – fattiggravene med sine trekors.

Han forklarer at gravplassen ble anlagt omtrent samtidig som industrialiseringen av Oslo tok til, på begynnelsen av 1800-tallet. 

På denne tiden var Norge et av Europas fattigste land. Mange hadde trange kår. Sult og fattigdom var ikke uvanlig.

Det sosiale systemet rundt den døde og de sørgende ble påvirket. 

På bygda tok man vare på hverandre og sørget for at alle kom i jorda. Fattige innflyttere til byene mistet det nettverket og måtte betale for å bli gravlagt. 

– Det var en viktig grunn til at gravferdskasser var noe av det første de tidlige arbeiderforeningene fikk på plass, sier Kjeldsen.

Dette ga alle rett til å få en verdig begravelse lagt i ei kiste.

– Grunnmuren i det moderne Norge, i velferdsstaten, ble lagt, mener Kjeldsen. 

Strenge gravferdsregler

Det første europeiske krematoriet ble bygd i Milano i Italia i 1876. 

De første skandinaviske krematoriene ble bygd i Sverige i 1887, Danmark i 1893 og i Bergen i 1907. Edvard Grieg ble kremert her.

I dag har kremasjon blitt en vanlig begravelsesform. 

I Norge merkes flere av de trendene som ligger bak framveksten av alternative gravferdsmetoder. 

Etniske og religiøse minoriteter med egne gravferdsskikker påvirker også.

Likevel er det strenge regler for gravferd i Norge. Asken kan ikke deles eller beholdes av familien. Ett menneske skal ha én grav.

– Det vil si at det er uaktuelt å spres i to ulike land, noe en del begynner å etterlyse, forteller Kjeldsen.

Reglene for spredning av asken er også veldig strenge. Søknad må innvilges, og askespredning må skje på et øde sted. 

Avviste klager: Ingen får drive med privat kremasjon

Begravelse i svøp er ikke lov, men kisten kan man faktisk bygge selv etter klare regler. 

– Arven fra den kristne, lutherske tradisjonen klinger med: En urne har på mange måter samme vern og status som en kiste, selv om urnen inneholder ferdig nedbrutt materiale, sier Kjeldsen. 

Flertallets gravferdsform

Da kristendommen kom til Norge, ble det vanlig med jordfestelse av de døde. Men med den industrielle revolusjon og byveksten på 1800-tallet, kom flere problemer som arealbruk, helseforhold, smittefare og forurensning. 

– Kirken var motstander av å brenne lik. De mente det var en hedensk skikk. Kirken var kritisk da lov om likbrenning kom i 1898, forteller Kjeldsen.

Kirken har også vært kritiske til askespredning. 

Bispemøtet erklærte så sent som i 1994 sterke teologiske innvendinger mot askespredning ut fra skapertroen og oppstandelsestroen.

Kjeldsen mener vi vil se en økning i antall kremasjoner i årene som kommer.

– I 2024 passerte kremasjonsandelen 50 prosent. Foreløpige tall for 2025 bekrefter utviklingen. Kremasjon er nå flertallets gravferdsform.