Jakta på et feilfritt helsevesen: Derfor går det galt

Ambulansen raver inn i et døsig norsk villastrøk. Lars Vereide sitter uanstrengt på det smale setet mens utstyr og instrumenter slår mot karosseriet. «Jeg blir bilsjuk», mumler fotografen.

– Vi er faktisk dårligst i landet på responstid i tettbygde strøk, sier Vereide.

Men denne dagen er den gule bilen framme med god margin til de anbefalte 12 minuttene.

DILEMMA 1: For mange unødvendige utrykninger

Antall ambulanseoppdrag i Norges sørligste region ligger på cirka 45.000 i året, ifølge statistikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Siden 2012 har antallet oppdrag økt med nesten 50 prosent. Men kanskje mer oppsiktsvekkende er det at antall akutte ambulanseoppdrag på Sørlandet har økt med nesten 90 prosent i samme periode. De «vanlige», eller grønne, oppdragene er gått ned.

– Sannheten er at vi er mer i produksjon enn i beredskap. Før satt vi og venta på at det skulle skje noe. I dag er vi ute og produserer pasienter, sier Lars Vereide, som er klinikktillitsvalgt for Fagforbundet på Sørlandet sykehus i Arendal.

Han illustrerer med noen av de mer ekstreme eksemplene fra ambulansen: Når han eller kollegaene har rykka ut til mennesker med hikke, tannverk og tett nese, meldt som pustebesvær.

– Pasienten var gått tom for «Otrivin», sier Vereide.

I dag blir nesten alle oppdrag definert som røde, eller akutte, hevder han.

– Uten at de egentlig er det. De er kanskje ikke grønne engang.

Ifølge sykehusets egne tall lot ambulansen i overkant av 7600 pasienter bli igjen på adressen de kom til i fjor.

– De trenger kanskje hjelp, men en annen hjelp enn ambulansen kan gi, sier Vereide, som mener fagfolka må få større tillit:

– Jeg er opptatt av at de som jobber på AMKog i legevaktsentralen får bruke sin faglige kompetanse til å sile telefonene bedre. I dag opplever vi at vi ikke har biler til dem som trenger det, fordi de er brukt på noe annet som rett og slett er tøv.

– Mener du at pasienter kan ha dødd i påvente av en bil?

– Det er vanskelig for meg å si at folk har dødd i påvente av en bil, men at det er mange forsinkelser som følge av samtidighetskonflikter, det er åpenbart.

Hjerneslag som haster

Rettklipte hekker, familiebilder på kommoden, støv som beveger seg langsomt i ettermiddagssola – alt dette kjedelige normale skal vi nå trampe inn i med alt alvoret vårt.

Kvinnen sitter i en lenestol i stua. Vereide plasserer seg ovenfor henne. Helt inntil. Virker alt annet enn alvorlig.

For når sekundene teller, er det kritisk å beholde roen.

– Hvor lenge siden er det at du hadde hjerneslag, spør han mildt.

Hun bruker litt tid. Mai i år. Det er vanskelig å finne ord.

Hjemmet blir på sekunder forvandlet til en scene der flere handlinger foregår samtidig.

Ambulansearbeider Harald Landa snakker seg gjennom journalen mens ansvarlig pasientbehandler Kristoffer Pedersen ringer nevrologen i Kristiansand.

– Kom det kasta på deg? Var det plutselig at det skjedde, spør Vereide.

I løpet av de neste minuttene har ambulansearbeiderne samla informasjonen de trenger. De støtter kvinnen ut på båra.

Noe må gjøres med den konstante økningen i oppdrag, mener Vereide. Så ambulansen ikke befinner seg hos en som har hikke når kvinnen med hjerneslag i et typisk norsk villastrøk trenger dem som mest.

«Yes! Vi klarte å redde henne!»

Akuttmottaket i Arendal er destinasjonen for mange av pasientene ambulansen plukker opp. Det er her ulykken treffer først, her eldrebølgen presser seg mot sykehuskorridorene og psykiatripasientene kommer inn med sår en somatisk akuttavdeling ikke kan lege.

– Man får ofte pepper, av pasienter som ønsker å bli høyere prioritert og ha mindre ventetid. Men det er vi vant til, sier Hanne de Presno.

Sykepleieren har jobba her i 25 år og elsker det fortsatt, følelsen av «Yes! Vi klarte å redde henne.»

– Ofte blir vi glemt når en person våkner etter å ha ligget i koma oppe på intensiv. Da er det de rundt pasienten der og da som får takk og gode ord. Og så veit vi at jo, men det var et stort team i akuttmottaket som fikk i gang hjertet ditt, sier de Presno og skriver et fødselsår på den hvite tavla i korridoren.

– Her står det -23, er det en baby eller en hundreåring, spør hun.

Er pasienten på tavla født i 1923 eller 2023?

– Den problemstillingen hadde vi ikke før, sier de Presno.

DILEMMA 2: Eldrebølgen

Det er ikke uvanlig at tavla på veggen inneholder 99-åringer, 100-åringer, 101-åringer.

Hvor langt skal vi strekke oss for å holde dem i live? Et ubehagelig, men relevant spørsmål i disse korridorene.

– Hva ønsker de eldre selv? Er de pårørende involvert i beslutninger og ønsker, spør Kristin Epland, enhetsleder på akuttmottaket.

– Jeg tror det er en forventning i befolkningen om at man skal ha full behandling uansett, mens eldre ikke har tatt stilling til hva de ønsker, sier hun.

Hun mener vi som samfunn må ta den vanskelige diskusjonen om når nok er nok. Helsepersonellkommisjonen mener det samme – vi må prioritere hardere hvis helsevesenet ikke skal knele.

– Blir du alvorlig syk når du er noen og åtti, hva tenker du videre for livet ditt da? Jeg tror vi med litt mer åpenhet kunne ha fått flere til å bli igjen på sykehjemmet, og så kunne de fått en behandling der som var god og verdig, sier Epland, som understreker at eldre ikke er en ensartet gruppe.

– Derfor må hvert enkelt tilfelle vurderes, og rett helsehjelp må gis til rett tid, sier hun.

• Slik opplever ledelsen den akuttmedisinske førstelinja: – Vi skal levere forsvarlige helsetjenester, ikke de aller beste helsetjenestene

– Oi! Jeg tenkte akkurat på min egen sønn

I kontrollrommet reiser EKG-målingene seg som en taggete fjellheim over dataskjermene.

Alarmer og beskjeder kniver om oppmerksomheten gjennom kommunikasjonssystemet.

Akuttens hjerne insisterer på å holde pulsen oppe.

– Akuttmottak, det er Hanne!

– Ambulansen rykker ut til en 14-åring med sure oppstøt og vondt i mage/bryst, gjentar hun og legger på.

Gutten skal hentes i nabolaget hennes. Hun griper etter mobiltelefonen.

– Oi! Jeg tenkte akkurat på min egen sønn som er 14 år. Han ringte i stad.

Mumler noe om at han ville vel fått tak i henne før han ringer 113?

– Du sover, ja. Så deilig med ferie da! Ville bare sjekke at du hadde det bra.

– Vi er mammaer au, vettu, sier hun på karakteristisk sørlandsmål.

Den neste som kommer inn hit kan være en bekjent eller et familiemedlem. Sånn er det å jobbe på lokalsykehus.

DILEMMA 3: Faglige vurderinger og prioriteringer må til

En mer kritisk siling av pasientene før de kommer inn dørene til akuttmottaket, er en god idé, mener de som jobber her. De Presno har bakgrunn fra AMK og har observert en utvikling de siste åra:

– De som før ikke fikk tildelt ambulanse, får det nå. Nesten alt blir kategorisert som akutt, og da sendes det ut ambulanse, og lege varsles, sier hun.

Med begrensede ambulanseressurser må rett person få rett hjelp til rett tid på rett nivå, understreker de Presno. Hun mener at AMK-sentralene må prioritere strengere, og at det må åpnes for faglige vurderinger av hver telefon.

Sykepleieren er opptatt av at de som tar telefonen på AMK må ha kompetanse til å prioritere. Prioriteringer er en stor del av hennes egen hverdag.

– Alltid de dårligste først. Potensielt livstruende tilstander, sier de Presno.

Et helsevesen som er redd for å gjøre feil? Jo, det bidrar også til økte innleggelser på sykehusene, mener de Presno.

– I en travel hverdag er det lett å legge inn pasienten for å være på den sikre siden. Jeg har forståelse for at det er vanskelig å avgjøre i enkelte tilfeller, for sykehuset har andre og flere undersøkelsesmuligheter enn lokale fastleger og legevakter, sier de Presno.

Ofte blir det sykehuset og legevakta som tar imot pasientene, for deretter å sende dem hjem.

– Men da har leger og sykepleiere på akuttmottaket gjort de samme undersøkelsene av disse pasientene som av dem som trenger øyeblikkelig hjelp og innleggelse, og akuttmottakene blir overbelastet av pasienter, forklarer de Presno.

DILEMMA 4: Et feilfritt helsevesen

Vaktleder Kristin Berg på AMK-sentralen på Sørlandet tror helsevesenet speiler en holdning i tida:

– Alt skal være så feilfritt. Hvordan skal man i det hele tatt godta at feil skjer? Jeg tenker generelt – på alle livets plan. Vi godtar ikke feil lenger.

Ja, helsevesenet er for redd for å gjøre feil, mener også Berge.

For hvem vil stå til ansvar hvis noe går galt?

Hvem vil få hele lydloggen avspilt og plukka fra hverandre, få jobben analysert med millimeterpresisjon?

Og så er det samfunnets forventninger til helsevesenet – en annen faktor som er verdt å trekke fram, mener Berge, som også er tillitsvalgt for Fagforbundet.

– Det er urovekkende mange som ringer på grunn av en forstuet ankel, selv om de står i en taxikø, illustrerer hun.

Vaktlederen forteller om faglig sterke kolleger, men skulle likevel ønske det var mer tid til faglig trening og oppdatering i AMK-sentralen. Ikke bare på det tekniske, men også det medisinske.

– Det er en personlig kamp. En AMK-sentral skal være en fagsentral som trenger tid, kompetanse og ressursene til å gjøre gode faglige vurderinger, sier hun.

Berge er gift med en ambulansearbeider og ser hvor pressa kapasiteten er, både fra pulten på jobb og ved middagsbordet.

– Du holder pusten og krysser fingrene mange ganger. For eksempel når det ikke er ledige ambulanser mellom Mandal og Risør, og det er sommer og ferie og befolkningen på Sørlandet har dobla seg, forteller Berge.

De akuttmedisinske tjenestene skal ikke «ligge på lista», men ha en såkalt «overtriagering». Det betyr at de skal ta inn litt flere pasienter enn kun dem som trenger akutt hjelp. Slik sikrer man at alle livstruende tilstander blir fanga opp.

Men Berge mener vi sikrer oss litt for mye.

– Vi opplever for mange samtidighetskonflikter og dermed økt ventetid, også ved akutte hendelser, sier hun.

Både ambulansene og avviksmeldingene burde vært mange flere, mener Berge.

AMK i tettere samarbeid med politi og brann

Berge og kollegene har nettopp flytta inn i det splitter nye politihuset.

Her er alle nødetatene samla. Men inn i det aller helligste kommer vi ikke.

Det nærmeste er et møterom med overdreven takhøyde og store vindusflater mot trafikkmaskinen som omkranser de indre områdene av Kristiansand sentrum.

Her er sikkerheten så streng at hvis du går inn i feil heis, risikerer du å ikke komme ut igjen.

Men på utsiden av det moderne og arkitektonisk utskjelte bygget blir syklene til de ansatte stjålet.

– Jeg tror det går sport i det, humrer Berge.

Hun og kollegaene er storfornøyd med både bygget og samlokaliseringen.

Nå møter de kollegaer fra brann og politi ved kaffemaskinen, vaktlederne har felles morgenmøter, de har fått en ny forståelse for hverandres arbeid. Mye er på vei i riktig retning, mener hun.

DILEMMA 5: Psykiatripasientene

Men ikke alt: 113 får en telefon fra en bekymra nabo. Snart ringer flere. Fra en leilighet i blokka høres hyling, skriking og romstering.

Berge og kollegaene sender en ambulanse til adressen der de veit hva som venter. I løpet av et døgn får nødsentralen flere lignende telefoner. Disse telefonene opprører Berge.

De ringer gjerne om natta. Igjen og igjen. Når verden er stille og innsiden roper.

– Jeg skulle ønske vi hadde et bedre tilbud til psykiatripasientene våre. Det er mange som har det fryktelig vondt. Det fins ikke noe lavterskeltilbud som er godt nok, så de kommer inn i en kjempevond runddans der de ringer masse til oss. Men vi har jo ikke noe å hjelpe med, sier Berge.

Om natta når det er roligere på sentralen, tar de seg litt bedre tid til å snakke. Men Berge mener at det å få på plass et lavterskeltilbud i kommunene, en seng å sove i, noen å prate med når livet føles umulig, ville ha avlasta hele helsetjenesten.

Tilbake til start

Alle i den akuttmedisinske kjeden tar opp bekymringen for dem som vandrer hvileløst mellom systemene uten å få hjelp. Vi har ikke vært lenge på akuttmottaket før en av dem vandrer inn her, med en hettegenser trukket godt over hodet.

– Hva har du tatt i dag?

– Ibux, Paracet. Jeg har tatt MASSE Ibux, for det hjelper, men bare i store mengder, sier den unge gutten under hetta.

Eldrebølgen er nemlig ikke det eneste som skyller inn over den akuttmedisinske førstelinja. Dette er den andre store flommen: Rus- og psykiatripasientene. Gutten under hetta. Snart ringer han 113 igjen, og Lars Vereide og kollegene hans henter ham i ambulansen.

Kanskje kommer han inn på akuttmottaket før han sendes ut. Og starter forfra igjen.

– Medisinsk nødtelefon Sørlandet.