I dag holdes en stor terrorøvelse i Oslo. Brannkonstabel Lill-Marit mener dette er feil oppskrift

– Det er alltid snakk om fullskala øvelse. Jeg tviler på at alle får like mye ut av øvelsene slik de er nå. Det eneste jeg husker fra forrige øvelse, var at jeg bar mye, sier brannkonstabel Lill-Marit Overvik.

Under dagens øvelse i Oslo ble det simulert et stort terrorangrep mot byens hovedbrannstasjon med både stikk- og skytevåpen. Nesten samtidig skjer det et enda større angrep mot en stor moske på Grønland i Oslo.

Må frakte sårede i brannbiler

Antallet som spiller sårede og drepte er så stort at til slutt må brannbilene tas i bruk for å frakte pasienter. Alle ressurser må tas i bruk og i løpet av noen timer torsdag ble flere oslogater fylt opp av utrykningskjøretøy.

Dette er en av mange PLIVO-øvelser som er holdt denne høsten i flere store byer. Overvik uttaler seg i denne saken generelt om denne typen fullskala øvelser, ikke den i Oslo spesielt.

Hun hadde helst sett at treningen på samvirke mellom nødetatene hadde blitt brutt ned til flere og mindre øvelser.

– For å få opp frekvensen burde man hatt flere mindre bolker og trene samvirke på flere nivåer. Den taktiske delen av en PLIVO-hendelse kan man ta på lagsnivå, for eksempel hvordan man nærmer seg en knivstikker. Jeg hadde fått mer utbytte av det enn en øvelse i stor skala, sier brannkonstabelen til Fagbladet.

Ofte først på stedet

Da Valdresekspressen ble kapra mellom Årdal og Tyin i 2013, ble gjerningsmannen pågrepet av brannkonstabler. Tre personer ble drept i busskapringen. Hendelsen beskriver hvordan ansatte i brann og redning kan havne i skarpe situasjoner hvor liv og helse står på spill.

Tall fra 2018 viser at brannvesenet er først på hendelsesstedet i over halvparten av alle tilfeller.

I slike situasjoner har siden 2015 instruksen «pågående livstruende vold», forkortet til PLIVO, vært rådende for hvordan politi, brann og helse skal opptre.

Instruksen kom som en direkte konsekvens av terroren 22. juli 2011. Den innebærer blant annet at ansatte i brannvesenet kan måtte velge å agere for å få stanset volden, når de ikke heller skal samarbeide med en eller flere av de andre nødetatene, altså politi og helse.

I praksis kan det bety at en brannkonstabel må bruke brannslukkingsutstyr for å stoppe en person som utøver vold.

– For lite samtrening

Fagbladet har tidligere skrevet om at det trenes for lite på håndtering av større volds- og terrorhendelser. Nå stiller flere seg bak kritikken.

– Det er generelt for lite samtrening mellom politi, helse og brann, sier Jørn Davidsen, brannmester hos Bergen brannvesen.

Politiet, brannvesenet og ambulanse trener sammen på PLIVO-instruksen. Men ikke stort mer enn det, forteller flere ansatte innen brann og redning som Fagbladet har snakket med.

– Dette er den eneste treningen vi har sammen, sier Davidsen.

Det er politidistriktene som skal kalle inn til årlige PLIVO-øvelser. Kravet er at en slik øvelse holdes en gang i året, men en rotasjonsordning gjør at den enkelte ansatt deltar bare hvert tredje år.

Det kommer fram blant annet i et brev Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) sendte ut til alle landets brannsjefer i august 2020.

«For å fordele øvings-belastningen kan dette gjennomføres ved at 1/3 av styrken øves årlig, slik at hele styrken har gjennomført øvelse innenfor en treårsperiode» skriver DSB i brevet.

Etterlyser mer samordning

Davidsen deltok som innsatsleder under PLIVO-øvelsen i Bergen i september i år, hvor det ble simulert en mann med kniv som gikk amok på en skole.

– Jeg håper jeg aldri jeg får denne typen oppdrag, sier han.

Davidsen mener det bør øves oftere på samvirke mellom etatene, slik at de er bedre forberedt på en så krevende situasjon. Da peker han ikke bare på flere PLIVO-øvelser, men samtrening generelt.

– Det er for lite øvelser på samvirke på tvers av etatene, sier han.

Les kommentarer fra Politidirektoratet og DSB lenger ned i saken

Kan få store konsekvenser

Han får støtte fra flere kolleger innen brann- og redningstjenesten fra flere steder i landet. Lill-Marit Overvik, brannkonstabel ved Trøndelag brann- og redningstjeneste, sier dette:

– Hvis du ser på statistikken, er sannsynligheten for en PLIVO-hendelse lav. Men konsekvensen er veldig høy. At hvert personell trener hvert tredje år er for sjeldent, sier hun.

Også Bjørn Rønning, brannsjef i Værnesregionen brann- og redningstjeneste, stiller seg bak kravet om å øve mer.

– Det øves ikke ofte nok. Ting man ikke holder på med i det daglige, blir man fort rusten på. Og det mest kritiske i øvelsene er samvirke mellom innsatslederne, sier han.

De tre er medlemmer i faggruppen for brann, redning og forebygging, som gir råd til Yrkesseksjon samferdsel og teknisk i Fagforbundet.

Får to forsøk i øvelsen

De tegner et bilde av at når nødetatene skal samordne innsatsen, oppstår det kommunikasjonskrøll og verdifull tid går tapt. Erfaringene henter de fra flere av de såkalte fullskala PLIVO-øvelser som har blitt avholdt denne høsten.

Lill-Marit Overvik deltok på høstens øvelse i Trondheim, hvor de øvde på en situasjon med knivstikking og mange skadde. Brann og helse kom først til stedet, og da må innsatslederne for hver etat raskt bli enige om hvordan de skal redde flest mulig. Det kunne gått bedre, er hennes erfaring.

­– Så skal de legge en plan sammen, men vi har ikke samvirket før i øvelser på det nivået. Da tenker vi ikke likt. Det blir for lite framgang i planleggingen, det tar for lang tid. Samtidig pågår det knivstikking nede på feltet, beskriver hun.

I flere av PLIVO-øvelsene blir den samme situasjonen spilt to ganger på samme øvingsdag. Først en gang på morgenen. Etter lunsj får gruppene prøvd seg en gang til, og da går det for oftest bedre.

– På runde nummer to gikk samvirket mye raskere. Da redder du ti flere liv enn i første gjennomgang, sier hun.

– Mest fusk hos ledelsen

Jørn Davidsen oppsummerer PLIVO-øvelsen i Bergen i september slik:

– Under første øvelse var det rust i maskineriet og ting gikk ikke knirkefritt. Men i øvelse to var det betydelig bedre kvalitet og tidsbesparelse.

Inntrykket er at det er hos innsatslederne de største utfordringene ligger.

– Det var hos ledelsen det fusket mest. De som praktiserte på plassen og fikk oppgavene, de kom veldig godt ifra det. Det var opplevelsen fra den øvelsen, sier Davidsen.

Han opplevde det som vanskelig å prioritere hvilken informasjon man henter til enhver tid. Når det står på som verst, vil en feilvurdering her føre til at verdifull tid går tapt. I en virkelig situasjon ville det kunne ført til tap av menneskeliv.

– Vi tre innsatslederne skal snakke sammen. Men hver gang vi skal til å legge en plan, så kommer det en melding man må svare på. Selv om det er viktige beskjeder, så må det være noen som sier stopp, nå er det oss tre som gjelder, sier han.

Å bare slippe inn tidskritiske meldinger under planleggingsfasen er helt avgjørende, mener han. Men det må øves oftere på enn det gjør i dag.

– Dette er kritiske minutter.

Bryter med beredskapsprinsipp

Lill-Marit Overvik peker på at et av de fire hovedprinsippene i beredskapsarbeidet i Norge er samvirkeprinsippet. Regjeringen beskriver det slik:

«Myndigheter, virksomheter og etater har et selvstendig ansvar for å sikre et best mulig samvirke med relevante aktører og virksomheter i arbeidet med forebygging, beredskap og krisehåndtering.»

– Nødetatene er pålagt å samvirke. Samtidig ligger det ikke noen føringer for samvirkeøvelser. Det er dette vi ønsker litt oftere. Flere typer øvelser vil også gjøre det lettere å håndtere PLIVO, sier Overvik.

Men det foregår altså få andre samvirkeøvelser enn PLIVO-øvelsene. Det er et problem, mener Davidsen.

– Er det PLIVO som er problemet eller er det at vi har for få øvelser på tvers av utrykningsenhetene? Når hadde vi siste øvelse sammen? Det var forrige PLIVO-øvelse. Det er for lite øvelser på samtrening på tvers av etatene, sier han.

Bjørn Rønning er enig:

– Det er ikke PLIVO-øvelse det er mangel på, det er samvirkeøvelser. Da lærer vi å ta raske beslutninger og om vi skulle gå inn i en PLIVO-hendelse, vil det bli et positivt resultat der også, sier han.