I begynnelsen var Ordet. Hvordan skal presten Marco spre det til noen som verken kan høre eller se?

Temamusikken fra Twin Peaks strømmer ut av høyttalerne i Tomaskirken i Andebu. Ahmad sitter i rullestolen sin midt på gulvet og kikker på lyset i taket som pulserer i takt med musikken. William kjenner vibrasjonen fra verdens største vibrasjonsgulv.

Tomaskirken i Andebu er verdens første sansekirke og er en kombinasjon av kirkerom og sanserom.

Rent teknisk har vibrasjonsgulvet ni felt som er koblet sammen. Basshøyttalere er montert under eikegulvet og koblet til forsterkere. Besøkende kan sitte på vibrasjonsgulvet og sanse musikk og rytmer gjennom kroppen.

I taket er et lysorgel som blinker i takt med musikken.

– Her tenker vi ut fra bruker. Vi kan alle miste sansene våre, men så lenge vi hadde dem, har de bidratt til å gi oss en forståelse av verden rundt oss. Er man født døvblind, før verken tegn- eller talespråk er utviklet, kan vibrasjonene fra musikken gi en meningsfull og sanselig opplevelse, sier Marco Kanehl.

Han er prest i Tomaskirken og ansatt i Signo, en diakonal, ideell stiftelse innen Den norske kirke. De gir skole, arbeid og helse- og omsorgstjenester til døve, hørselshemmede og døvblinde.

Kanehl er opptatt av å gi dem som ikke har et språk, muligheten til å selv kunne utforske kirken. Han ønsker å ha et godt tilbud til alle.

Smake og kjenne

Kirken er taktil. Her er det ingen skilt som sier «Ikke rør!».

Alterteppet, alteret, prekestol og konge- og dronningstolen tåler berøring og bevegelse.

Rett innenfor døren går en slags ballettstang rundt kirkerommet. Døpefonten har vann i, slik at alle kan kjenne det.

Bildene på veggene er tredimensjonale og kan utforskes på sin måte.

Rundt vibrasjonsgulvet er det skiferstein med sterke lamper som danner en ledelinje. Det gjør det lettere å orientere seg for dem som ser lite eller ingenting.

– Det er mange individuelle forskjeller på dem som kommer. Noen kan ha restsyn eller resthørsel. Dette spiller vi på, sier Kanehl.

Sildrende vann og sandkasse

På den ene veggen sildrer vann ned langs veggen over en steinplate med bibelverset: «Den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste».

Rett i nærheten er en kasse i ståhøyde fylt med myk akvariumssand. Den er til stearinlys.

– Den fungerer jo også som en kjempefin sandkasse, sier Kanehl og lar sanden renne mellom fingrene.

En kommode med 14 skuffer har alle hver sin knott slik at skuffene kan gjenkjennes. Kanehl åpner en og tar fram en helt vanlig plastflaske.

– For oss er dette kanskje bare en gammel plastflaske. Men den kan man ta i munnen, slå med i hodet og lage lyd med. De som kommer hit, ser ikke bare med hendene, de ser med nesen og munnen, også.

Tomaskirken har fått navn etter disippelen Tomas, som måtte bruke hendene for å kjenne etter om Jesus virkelig var stått opp fra døden.

– Et åpent hus

Ahmad og William har funnet roen sammen med sine trygge voksne som følger i dag. Peter, som kom litt etter de andre, gikk rett bort til den hvite skinnsofaen og tok fram boka si.

Sangen «Måne og Sol» høres over høyttaleranlegget.

– De koser seg her, sier Kanehl.

Han treffer vanligvis elevene når det er gudstjeneste og pleier ikke å være her når skolen bruker kirkerommet.

– Vi gleder oss over at kirken blir brukt. Den skal være et åpent hus.

Ingvild Søyland Berg er inspektør på skolen. Hun forteller at elever med stort sansetap bruker kirkerommet ukentlig. Noen elever viser en forventning til lyder, lys og bevegelse, og blir entusiastiske og energiske.

Andre setter eller legger seg rolig på gulvet. Det kan synes som om musikken og kirkerommet virker både stimulerende og beroligende for dem.

De skiller på skole- og kirketilbud. Når elevene bruker rommet sammen med ansatte fra skolen, er det i regi av skolen.

– Det er et unikt tilbud å få oppleve Tomaskirken med vibrasjonsgulv og musikk. Det er jo landets eneste. Disse tre elevene har denne turen til Tomaskirken som fast aktivitet, sier Berg.