Hjelpeleier Liv har jobbet i 43 år med kreftsyke barn: –⁠ I en periode var det svært mange barn som døde, og jeg gråt masse.

En augustdag i 1975 tropper 21 år gamle Liv Trogstad opp på Rikshospitalet. Det skal forandre livet hennes.

De neste årene skal hun få et nært forhold til hundrevis av alvorlig syke barn. Hun skal være den som gir litt ekstra, bruker av sin egen fritid på barna. Hun er den som klemmer og trøster. Men jobben er tøff. Flere av barna skal dø foran øynene hennes. Det blir umulig å holde tårene tilbake. – Orker jeg dette mer, skal hun spørre seg selv.

Fikk sjokk

I dag får Liv Trogstad den gjeve Kongens Fortjenstmedalje for sin lange innsats for barna på Rikshospitalet.

– Jeg fikk sjokk da jeg fikk vite at jeg skulle få medaljen. De jeg kjenner som har fått medaljen tidligere, er leger. Selv har jeg ikke gjort noe utenom det vanlige. Jeg har bare vært meg selv, forteller 65-åringen.

Hun fikk nyheten fra Nina Boye Pettersen, seksjonsleder for Barnemedisinsk avdeling.

– Liv har gjennom et langt yrkesliv gitt mye av seg selv. Hun har hele tiden vært opptatt av at barn og foreldre som har vært innlagt på Rikshospitalet, skal ha det best mulig. Liv har også hatt en stor betydning for alle nyansatte som har fått opplæring av henne. Hun har forklart dem hvordan de skal ta vare på den enkelte når alvorlige sykdommer rammer familien.

Slapp å være «den slemme»

Som hjelpepleier hadde Trogstad den beste rollen overfor barna, ifølge henne selv.

– Jeg slapp å være «den slemme». Det er ikke jeg som har kommet inn på rommet til barna med sprøyter eller diverse medisiner. Jeg er ikke blitt assosiert med noe vondt, noe kanskje sykepleiere er blitt. Derfor har det kanskje tatt kortere tid for meg å bli kjent med barna, forteller Trogstad.

Selv om det kunne ligge et alvor over hele situasjonen, lo Trogstad mye med barna.

– Noen bør skrive en bok om alle kommentarene barna kom med, sier hun.

– Det er kanskje noe du må gjøre?

– Vi snakket faktisk om det. Vi skrev derfor ned en del av det barna sa, men så kom vi aldri videre med prosjektet.

Avhengig av gode ledere

Selv om Trogstad i dag nyter pensjonisttilværelsen, var hun ikke klar for å gå av før hun fylte 65 år. Å stå lenger, for eksempel til man er 70 år, har hun derimot liten tro på.

– De fleste vil ikke klare å holde ut så lenge. Derfor må forholdene legges til rette for at helsefagarbeidere skal få lov til å gå tidligere, sier Trogstad.

Selv mener hun nøkkelen til å jobbe lenge er gode ledere, en jobb som fenger og muligheten til å få faglig påfyll. Det har hun selv hatt.

– I tillegg er det fint når arbeidsuka er variert. Ingen dager er like når du jobber med barn.

For å holde ut har det også vært viktig for Trogstad å ha noen å prate med både i løpet av og etter vanskelige perioder.

– Etter tøffe perioder var vi ofte igjen etter jobb slik at vi fikk snakket sammen. Vi hadde også en psykolog og en prest tilgjengelig for oss når vi trengte noen å prate med, sier hun.

Finne det friske

I løpet av de 43 årene Trogstad jobbet med syke barn ble hun flink til å finne det friske i dem. Hun har vært opptatt å se barna utenfor sykehusveggene. I et annet miljø der de får lov til bare å være seg selv. Ikke en som er syk.

– Jeg har også alltid spurt foreldre hva barna likte å gjøre før de kom på sykehus.

På den måten har Trogstad klart å møte både barna og de pårørende der de er. Hun har også opparbeidet seg tillit ved å gi litt av seg selv, men også gjennom bare å lytte.

– Jeg er blitt flinkere til å lytte. Jeg er jo altfor glad i å snakke, sier hun.

– Også er det viktig å være nær. Jeg er ikke redd for å klemme.