Her jobber de 61 meter over bakken for å rehabilitere kirka

I Bergen er det 34 kirker og sju kapell. Noen av dem ligger gjemt bak plast, andre er pakket ut igjen med ny fasade og skinnende blanke spir.  

Under renoveringen har håndverkerne samlet skatter som de har samlet i et lite museum over skipet i Mariakirken. Helt på toppen av Johanneskirken viser spiret spor av hvilket hasardiøst yrke dette en gang var.

Fagbladet har møtt blikkenslagerne på Johanneskirken og murerne på Mariakirken. De elsker jobben sin og vet at den kunnskapen og yrkesstoltheten de har, aldri kan erstattes av maskiner.

– Det er spesielt å jobbe med kirker. Mye av det vi gjør, skal vare i generasjoner, sier Magne Waagenes, blikkenslagermester.

Når han går gjennom sentrum og kikker på takene, kirkespirene eller fasadene i byen, kan han peke ut hva han har gjort.

Trygghet på jobb

61 meter over bakken ruver Bergens høyeste tårn. Her, gjemt bak plast og stillas, jobber en blikkenslagermester, en blikkenslagersvenn og en blikkenslagerlærling.

I regn og vind viser blikkenslagermester Magne Waagenes fram historiske trinn på spiret øverst i kirken. 

Det er utvendige kroker som blikkenslageren klatret opp i gamledager, for å komme til topps uansett vær og vind.

I dag er det heis nesten til toppen, stillaser det tar månedsvis å sette opp og hjelm, vernesko og annet verneutstyr. Stillaset dekker ikke hele spiret, for på toppen blåser det så hardt at det er utrygt.

– Vi skal komme oss trygt hjem fra jobb, også. Så sikkerhet er noe vi tar på alvor, sier blikkenslagersvenn Øyvind Mikkelsen.

Etter 43 år i faget har han aldri falt ned fra et stillas.

– Den innebygde frykten i høyden har sluppet litt taket, men det er en grunnleggende del av jobben å være skjerpet.

Kunnskap og vær

I Norge etablerte kobber- og blikkenslagere seg fra slutten av 1200-tallet. I Europa fikk faget et skikkelig oppsving i middelalderen med framstilling av harnisker, en rustning av metall eller lær.

«Å komme i harnisk» er et uttrykk for å være svært sint.

I dag arbeider blikkenslagere stort sett på bygningstak og fasader. I en by som Bergen hvor det regner mye, må det ytterste på hus være tett. Det er en kjent utfordring for byens blikkenslagere.

– Det duger ikke med fugesprøyte, ler Mikkelsen.

Blikkenslagerne jobber innendørs på verksted, men før de kommer så langt, må nøyaktige mål tas.

Kirkespirene rundt om i byen kommer ikke med bruksanvisning, så her må kreativiteten tas i bruk.

De må visualisere spiret foldet ut. Det skal være likt det som erstattes og passe nøyaktig inn når det nye settes opp. Målinger må være på millimetermål. 

– Bredden er enorm, og jeg må lære alt. Alt fra HMS (helse, miljø og sikkerhet) til detaljarbeid. Det er et gammelt tradisjonshåndverk. Det vanskeligste er å få alt til å stemme akkurat, sier Christopher Nymark Teigland, blikkenslagerlærling med fire måneder bak seg i yrket.

Etter endt videregående utdanning på medier og kommunikasjon, snudde han og valgte å gjøre som både far og søster – nemlig å bli blikkenslager han også.

Drueknæ og Ole Bull 

Restaureringen av Johanneskirken startet allerede i 2023, da det ble satt opp et stillas rundt klokketårnet for å hindre stein fra å falle ned. 

Året etter var arbeidet i full gang. I 2029 skal rehabilitering utvendig og innvendig være ferdig. Den historiske sjelen skal være bevart.

–  Dette er et kjempegøy fag. Jeg startet som 16-åring. Nå er jeg snart 66 år. Ingen dager er like og vi lærer mye nytt, sier Waagenes.

Mikkelsen tilføyer at tak er ikke bare et tak.

–  Vi må være kreative for å finne gode løsninger. Det er ingenting som gir seg selv.

Etter noen år i faget begynte begge to å interessere seg for antikvariske bygg.

–  Når jeg reiser på ferie i Tyskland er det alltid et spir å klatre opp i og studere, forteller mesteren.

Han må ikke reise til utlandet for å finne inspirasjon. På Ole Bull sitt komponisthjem Lysøen kom han over et gammelt bilde av drueknæ, som er et ornament som ble brukt til å pynte på takrenner og nedløpsrør. I gamle dager var dette en del av svenneprøven og ble et visittkort for den enkelte blikkenslager slik at andre kunne se hvem som hadde arbeidet på bygningen.

–  Ole Bull tok med seg nye ideer hjem til Norge. Så jeg studerte bildet og lagde en kopi som var klar og på plass på takrennene, til Dronning Sonja kom på besøk.

Kalkmørtel eller sement?

Lenger inn i byen ligger Mariakirken, bygget i kleberstein. Den ligger bak Bryggen i Bergen og er Bergens eldste bevarte bygning. Kirken er bygget en gang på 1100-tallet.

Det er andre gang siden 2010 at kirken er pakket inn i plast og stillas. Mellom 2010 og 2015 var kirken stengt for renovering. Den gangen var man redd for at det ene tårnet skulle rase sammen.

Nå er ny runde med kalkarbeid på gang, for mye vær og vind sliter ned kalkmalingen på veggene.

Murerne Konstantinos Langhelle og Rune Angelskår har sammen med lærling Kristian Bratland kalket veggen i flere omganger og gått over fugene. 

Angelskår forteller at da Mariakirken ble restaurert fra 2010-2014, ble all sementbasert mørtel fjernet fra vegger og fuger og erstattet med en ny kalkmørtel på vegger og i fuger. Den sementbaserte mørtelen hadde trukket vann inn i fugene og skadet dem.

Murerne snakker om diffusjonsåpen mørtel i fugene og kalkmaling. Hva fungerer best mot det røffe Bergens-været?

– Kalkmørtel er svaret. Sementbasert er ikke lov å bruke. 

Retningslinjene fra Riksantikvaren er mange og kravene til hva og hvordan strenge.

– Det er vanninntrengning som går igjen i alle kirker. Vi har restaurert kirker og gamle bygg i mange år og har gjort analyser av murverket og puss slik at vi gjør riktige valg, forteller Langhelle.  

Skjeve bygninger og utfordringer 

De tre murerne har beveget seg fra toppen av kirken og nedover og påført kalken i etapper. Den skal males på i flere tynne strøk «vått i vått», med tid til å binde før neste påstrøk.

– Et tåmodighetsarbeid, sier Langhelle.

Det siste strøket av rundt 3-5 strøk må påføres på en gang for å hindre ujevnheter og fargeforskjeller.

En murer som spesialiserer seg på gamle kirkebygg, må kunne lage sin egen kalk. Da brennes kalkstein ved så høy temperatur at karbondioksid og vann drives ut av steinen. Denne historiske metoden gir kalk med god pusteevne.

– Brent kalk blir deretter tilsatt vann, altså lesket, og vi får bindemiddelet kalk. Dette kan stå i flere år, forteller Angelskår.

På Mariakirken har de brukt kalkmørtel og -maling fra Frankrike. 

Avhengig av hvor utsatte overflatene er, bør kalkingen skje omtrent hvert tiende år for at kalken skal se fin ut. Da må stillas opp igjen. Det er både tidkrevende og kostbart. 

Skal stå i generasjoner

Hver kirke har sin utfordring. Det er mange detaljer som må tilpasses, ingen vikler er rette, bygninger er skjeve og gesimser som ikke lages i dag, må de selv lage formen på.

– Det er virkelig imponerende hva de fikk til av byggverk som fremdeles står, uten alt vi har i dag av moderne hjelpemidler, sier Langhelle.

På taket over skipet inne i kirken, opp en bratt og smal trapp, har tradisjonshåndverkerne laget sitt eget lille «museum». Her er det en bjelke fra kirkens opprinnelse, gamle bolter og gesimsformer som viser alt arbeidet alle de ulike yrkesgruppene som er involvert i renoveringen av kirken har bidratt med.

–  Det vi gjør av arbeider på kirkene, kommer til å stå langt forbi vår tid, sier Angelskår.