Frencess er med på et unikt prosjekt. Du kan lære mye på et kjøkken

Velfødde smørbrød og et vaffeljern som jobber på høygir. Rundt kafébordene er det ennå stille, men på kjøkkenet i Majorstuen seniorarena er arbeidsdagen godt i gang, og skravla går.

– Vi skal dele dem i porsjonsstykker. Skjønner du ka æ meine, spør kokk Vibeke Stavøy og bretter ut en feit laks på arbeidsbenken.

Frencess Fornah nikker. Hun er en av praksiskandidatene i språkmentorprogrammet til Frogner bydel i Oslo. Programmet skal bedre kommunikasjonen mellom ansatte og brukere og sørge for at hele arbeidsplassen blir språkutviklende.

Vibeke er én av samtalepartnerne til Frencess på jobben, i tillegg har hun en egen språkmentor som veileder henne i språkbruk.

– Må bli like selvsagt som brannvernrutiner

Framsnakk i stedet for baksnakk – det er hovedbudskapet til Helge Sporsheim. Han er leder for yrkesseksjonen helse og sosial i Fagforbundet Oslo. Språkmentorprogrammet er en av hans hjertesaker, og nå vil han at Fagforbundet skal støtte initiativet.

– Jeg har holdt på i en del år og har sett at veldig mange konflikter som skjer på arbeidsplassen handler om misforståelser knytta til språk. Dette er det viktig å ta tak i. Det må bli like naturlig å snakke om det å snakke norsk som det er å snakke om brannvernrutiner, sier Helge.

Han mener alle arbeidsplasser bør ha en språkmentor, på lik linje med et verneombud.

– Høydepunktet i arbeidsuka

Litt lenger øst i Frogner bydel er Sara Abedi i ferd med å gå inn i heisen. I sjuende etasje i Pilestredet 75 venter Lise Stolt-Nielsen (92) på besøk.

Samtalene med Lise er høydepunktet i arbeidsuka.

– Dette er den beste oppgaven for meg på jobb. Jeg lærer masse ord og uttrykk, sier Sara.

Snart sitter hun i den mjuke sofaen med Oslos hustak bak seg og Lise foran seg. Hver uke sitter de sånn og snakker sammen.

– Da har vi det så hyggelig, sier Lise.

– Vi snakker veldig dypt, forteller Sara.

– Ja, om alt, fortsetter Lise.

Å jobbe og snakke på én gang

Nå er det bare to uker til Sara er ferdig i språkmentorprogrammet. Da hun startet for rundt tre måneder siden, snakket hun knapt norsk, ifølge henne selv.

– Det var vanskelig, men nå går det bedre, sier hun.

Sara er iransk kurder – morsmålet er de kurdiske språkene gorani og sorani. Hun snakker også persisk. Og nå norsk.

Hjemmehjelp Helene Fremstad er Saras språkmentor. Helene har gått kurs for å bli mentor og husker tilbake til da hun møtte Sara for første gang.

– Det var litt vanskelig da vi begynte å jobbe sammen. Du kunne ikke noe særlig engelsk, nesten ikke norsk, og jeg kunne ikke språket ditt, forteller Helene.

– Men nå kan du både jobbe og snakke på én gang, smiler Lise til latter fra resten av forsamlingen.

– Vi er Nordland

– ViBEke, insisterer Vibeke Stavøy fra kjøkkenet i Majorstuen seniorarena.

Kokken sørger ikke bare for korrekt uttale av eget navn, hun dirigerer også aktiviteten mellom langpanner og gryter med presisjon og nordnorsk rett-fra-levra-tale.

– Og så tar du ei lita skjærefjøl der borte, sier hun til Esraa Al-Ali.

– Skjønte du ka æ sa?

Esraa sprekker opp i et smil.

– Vi er Nordland, sier hun.

– Ja, ikke sant? Du forstår ka æ si!

De vanskelige dialektene og skammen ved å spørre om hjelp

Nei, det skal ikke være lett. Ikke engang Vibeke låter likt hvis du beveger deg nord for Sinsenkrysset.

– Vibeke snakker hele tida. Hun er veldig flink. Hun stopper aldri. Jeg er veldig glad i henne, sier Esraa om kokken som også fungerer som en inngang til det norske språket for henne og Frencess Fornah.

De er begge praksiskandidater i språkmentorprogrammet, utplassert på kjøkkenet i seniorarenaen i Slemdalsveien i Oslo.

Én ting er grammatikk og ordforråd, en annen ting er alle de norske dialektene.

– Mitt mål er at de skal føle seg såpass trygge at de tør å si fra hvis det er noe de ikke forstår, sier Kristine Grimseth, språkmentor og driftsansvarlig på Majorstuen seniorarena.

For det er ikke alltid lett å spørre om hjelp, forteller Esraa og Frencess.

– Det å ikke forstå, kan gjøre at en føler seg litt dum, ikke sant? spør Kristine.

– Ja, litt flau, sier Frencess.

Kristine håper å skape et arbeidsmiljø der alle tør å spørre og snakke om språk. Hun mener språkmentorprogrammet har gitt hele arbeidsplassen en kraftig dytt i riktig retning.

– Arbeidsgivers ansvar

Esraa har selv erfart hvor viktig det er å bruke språket på jobb.

– Jeg var i praksis i en matbutikk før Norge stengte ned i mars i fjor. Der var det ingen som snakka med meg, forteller hun.

Kristine mener det er mye urettferdig behandling av fremmedspråklige, fordi arbeidsgivere ikke tar ansvar for å gi dem språkoppfølging.

– Å bruke språket handler også om å vise interesse, ikke bare bruke dem som arbeidskapasitet, påpeker Kristine.

Hun har selv blitt langt mer bevisst på egen språkbruk etter at hun utdannet seg til språkmentor.

– For eksempel hvor viktig det er å bruke klart språk i bruksanvisninger og forklaringer på arbeidsoppgaver, sier hun.

Læremester med livserfaring

I omsorgsboligen i sjuende etasje i Pilestredet 75 har Lise og Sara det perfekte utgangspunkt for å sette i gang en samtale. Her er et helt liv oppsummert på noen få kvadratmeter: Oljemaleriene som må ha vært tiltenkt et mye større rom, pyntegjenstandene i vitrineskapene som antyder fliken av en historie og familiebildene som har krøpet mot ytterkanten av veggene. «Du vet, jeg er 92 år, så jeg har mye å fortelle», bekrefter Lise.

– Språk har alltid interessert meg, sier hun.

Nå bruker hun interessen til å være Saras nøkkel til den norske språkkoden.

– Når hun snakker, må hun gjøre det sånn hun mener det bør gjøres, men noen ganger er det noe med setningsoppbyggingen som kan bli bedre, forklarer Lise.

I etterkant av samtalene hender det hun retter litt på Sara, forteller at «sånn kunne du heller ha sagt det».

– Jeg pleide å si veldig mye «bravo». En dag sa hun til meg: «Sara, du må ikke si så masse «bravo», forteller Sara lattermildt og ser bort på Lise.

– Nå har du forandret det til «fint» eller «bra». Du vet at bravo, det er sånt man sier når noen har sunget en nydelig arie, sier Lise og gestikulerer med hendene foran munnen.

– Sist tror jeg du sa det bare en gang.

Bravo!

Hjemmehjelp Helene har i likhet med kollega Kristine Grimseth på seniorsenteret lært mye om språkbruk gjennom å bli språkmentor. Begge ser viktigheten av enkle, korte ord, klar tale, og å ikke snakke for fort.

Helene mener også at prosjektet har ført til at fremmedspråklige på arbeidsplassen er mindre redde for å spørre om hjelp når de for eksempel skal skrive journal.

– Og så har det vært gøy å se utviklingen til Sara, hvor flink hun er blitt. Jeg har gitt henne flere og flere oppgaver, telefonringing og etter hvert har hun gått til brukere alene, forteller Helene.

Prosjektet har også gitt Sara jobb som sommervikar i bydelen.

– Hvorfor er det så viktig å beherske språket?

– Beherske? Spør Sara

– Ja, nei, kunne. Å kunne språket.

– For å unngå misforståelser, sier Helene.

– Språket er nøkkelen til alt, sier Lise.

– Ja, det stemmer. Bravo, utbryter Sara.

Igjen høres latter i den lille leiligheten i Pilestredet 75, men denne gang retter ikke Lise. For noen ganger er det helt på sin plass med et aldri så lite bravo.