Er Kristofer profitør, sabotør eller reparatør?

Direktør Kristofer Janiec (38) sitter på gulvet på kontoret sitt i den gedigne murvillaen i Warszawa. Fra toppen av en velfylt bokhylle overvåker to byster av en cubansk frigjøringshelt direktøren i Kooperativ Bemanning AS.

Herfra administrerer Janiec bemanningsbyrået som norske kommuner tyr til når mangelen på helsepersonell truer med å sette innbyggernes liv og helse i fare.

For Janiec innebærer helsepersonellmangelen alt annet enn krise. I 2021 hadde selskapet inntekter på over 147 millioner kroner på formidling av vikarer til norske kommuner.

• Stjernevikar: Sjukepleiar Diana dansa seg til topps i vikarbransjen: – Du blir tøff av dette

Han karakteriserer pandemien som «en gullalder», opererer i et marked der helsearbeidere er en vare og bedriftene bygger sin økonomiske vekst på offentlige penger.

Kooperativ Bemanning AS er et selskap som stadig dukker opp i listene over byråer kommunehelsetjenesten benytter seg av for å tette hullene i vaktlistene. De leverer når ingen andre kan levere, forklarer en innkjøpsansvarlig til Fagbladet, når vi spør hvorfor kommunen hennes har brukt halve vikarbudsjettet bare på selskapet til Janiec.

• Vikarbyråer skor seg godt på helsekrisa. Innbyggerne betaler dyrt.

Konkurrenter, helseforetak, fagforeninger og venstresida er forbanna på aktører som ham. De mener han skummer fløten av en sektor i krise ved å operere på utsiden av rammenedet offentlige har satt. Noen hevder at han truer velferdssamfunnet. Det lever han godt med.

«Jeg har ingen etiske betenkeligheter. Hvis mitt ettermæle blir at jeg sørget for å presse norske sykepleierlønninger opp, er jeg fornøyd.»

«Norske sykepleiere har et forvrengt bilde av hva det innebærer å være helsevikar.Vi bruker mye ressurser på å realitetsorientere dem.»

Kristofer Janiec var 25 år og legestudent da han fikk seg sommerjobb i Norge.

Han hevder å ha tjent 60.000 kroner på ei drøy sommeruke i 2009, som vikar i ambulansetjenesten. Likevel var det én ting som irriterte ham: Den grove fortjenesten til bemanningsbyråene som formidlet arbeidsoppdragene.

I 2011 startet han sitt eget bemanningsbyrå. Forretningsfilosofien var idealistisk: Selskapet skulle drives som et kooperativ. Alt kommunen betalte for en vikar skulle gå i lomma på vikaren.

Janiec brukte fem år på å innse at idealisme ikke holdt som forretningsmodell.

– Det ble for vanskelig å være billig for kunden og samtidig betale vikarene grei lønn. Jeg kom rett og slett ingen vei og måtte ta et valg.

I dag har han åtte ansatte til å holde styr på rundt 400 helsevikarer, og de tre siste åra har selskapet hatt en økonomisk vekst på 198 prosent.

Kooperativ Bemanning er blitt kåret til «gasellebedrift» av finansavisa Dagens Næringsliv flere år på rad. Utmerkelsen tildeles landets raskest voksende bedrifter, de som minimum har doblet omsetningen i løpet av fire år.

I 2021 sto det over 40 millioner kroner på bok, i form av egenkapital, i firmaet.

– Hva jeg sparer til? Den cubanske skolen er jo et prosjekt jeg har satt i gang, sier han når vi spør hva han skal bruke pengene til.

På loftet i etasjen over kontoret sitter en cubansk lærer og forbereder bemanningsdirektørens neste prosjekt: en spanskspråklig barneskole i Warszawa.

Det er ett år siden familien på seks flyttet inn i den renoverte eneboligen fra 30-tallet i utkanten av den polske hovedstaden.

Her er fire plan med gulvplass nok til at husets to barnevogner kan parkeres i entreen, tvillingene kan få Playmo-bilene opp i god fart over stueparketten og seksåringen har sitt eget piano på rommet.

Boligprisene er én av forklaringene på hvorfor Janiec foretrekker å bo i Polen, til tross for at han går norske reiselivsaktører en høy gang i å markedsføre Norge som drømmedestinasjon. Hvor stort huset er og hva det faktisk kostet? Nei, det vil han ikke si.

– Nei, legg av! 250 kvadrat, kanskje? Svarer han når vi spør, men innrømmer samtidig at penger er en viktig drivkraft og årsak til at han befinner seg i bemanningsbransjen i stedet for å jobbe som lege.

– Når du får fire barn, sier det seg selv at du ikke er så god på konsekvenstenkning. Familien må forsørges.

Janiec har tatt ut i overkant av 13,7 millioner kroner i lønn, bonuser, godtgjørelse og utbytte i årene 2018 til og med 2021. Samboer Aleksandra lønnes også gjennom selskapet.

Suksessen til Kooperativ Bemanning har flere forklaringer, skal vi tro bemanningsdirektøren. Selskapet reklamerer med markedets høyeste vikarlønninger. Om det faktisk stemmer, kan ikke Janiec svare på.

Kooperativ opererer primært om sommeren. Da gjør ferieavviklingen at pengene sitter løst i Kommune-Norge, og det er budkrig om helsearbeiderne.

– Men vår suksess handler også om «hela paketet»: Lønn, bosted, oppfølging, sier Janiec om hvorfor sykepleierne velger hans selskap.

– Du føler deg fort ensom, særlig hvis du er ung. Noen ganger plasserer vi flere vikarer sammen. Når de har hverandre, trenger de sjelden oppfølging fra oss, men vi har også en døgnåpen vakttelefon, forteller Janiec.

Vakttjenesten går på rundgang i administrasjonen. Nattskiftet tar Janiec selv.

– Det er ikke så mange som ringer midt på natta, men det skjer. Da må man jo bare ta den, herregud. Det er viktig å støtte disse personene, få dem til å føle seg trygge og holde det man lover. Det er det kjedelige svaret på hva suksessformelen er: Man må behandle folk ordentlig.

Både norsk helsevesen og de store, etablerte bemanningsbyråene har mye å gå på hva gjelder behandling av folk, mener Janiec:

– «Marie Antoinette-syndromet» kaller vi det når det er så langt mellom dem som utfører jobben og de som bestemmer. Du kjenner det inn til bare skinnet når helsetoppene uttaler seg.

Han mener enkelte aktører snakker om helsepersonell som sine personlige eiendeler.

– Hvis jeg hadde vært sykepleier eller helsefagarbeider hadde jeg blitt utrolig provosert av helseforetakenes innkjøpsdirektør. Hun forbyr vikarbyråene å rekruttere sykehusets egne ansatte og truer med å heve rammeavtalen. I praksis nekter hun sine egne ansatte å ta oppdrag for vikarbyrå. Jeg tror norske arbeidstakere opplever dette forbudet som provoserende, at de vil være frie mennesker som kan jobbe der de ønsker.

– Det samme gjelder direktøren i et av det store bemanningsbyråene som sender brev til kommunene om hvor viktig det er å holde sykepleierlønna nede på tariff.

Kooperativdirektøren skrur opp stemmevolumet, setningene renner ut i raskt tempo.

– Fordi du har valgt å jobbe med syke mennesker, så skal du liksom ikke tenke på penger, men fokusere på samfunnsansansvar og være glad du har en givende jobb. Det siste er fint, men som det står i avisene hver eneste dag: Å jobbe som sykepleier er utrolig tungt. Hvorfor skal man ikke få ordentlig betalt, sier han.

99 prosent av dem som undertegner kontrakt med Kooperativ Bemanning gjør det på anbefaling fra kolleger, blant annet via grupper på Facebook, hevder Janiec.

Han bruker selv digitale plattformer aktivt for å promotere selskapet.

Selfier av smilende sykepleiere på jobb og fresh friluftsungdom på topptur konkurrerer om oppmerksomheten i Instagram-feeden. «Mys-filmer» fra nordlyset i Lofoten og den spektakulære utsikten på Preikestolen skal selge vikartilværelsen som en «all inclusive»-opplevelse til utenlandske helsearbeidere. Her er bemanningskrise og svikt i eldreomsorgen en saga blott.

På det myke teppet i det romslige kontoret begynner direktøren å nynne. Famlende før konturene av en melodi trer fram og selvsikkerheten samstemmer bedre med sangutdanningen fra Chopin-universitetet i den polske hovedstaden: «Nurses in white, dancing so nice. Ready, now is the time of your life,» synger Janiec.

– Den er jäkla bra den låten, tycker jag, sier han om den jamaicanske sveiseren Otto Leckys «Norway Nurse – Fantasy Song», en av mange sanger komponert spesielt til og for Kooperativ Bemanning. Akkurat denne er direktørens favoritt.

Promoteringen av den norske sommeridyllen er neppe tilfeldig.

– Den ideelle vikaren for samfunnet er en vikar som jobber i ferien sin, fastslår Janiec og presiserer at Kooperativ Bemanning hovedsakelig henvender seg til svenske helsearbeidere.

I likhet med resten av Europa, mangler også Sverige helsepersonell.

– Du henter sykepleiere i land som har helsepersonellkrise og sender dem til Norge. Hva tenker du om ditt eget samfunnsansvar?

– Ingenting. Jeg er først og fremst stolt over å bidra til å høyne lønna til norske sykepleiere. Hvis det blir mitt ettermæle, er jeg både stolt og fornøyd. Jeg tror historien kommer til å takke meg.

Inntil i fjor fikk han få henvendelser fra norske sykepleiere. Det siste året har det skjedd en endring: Over 400 av dem som har registrert seg i databasen til Janiec er norske. Litt overraskende virker det som direktøren har blandede følelser for økningen i interesse:

Ifølge Janiec har norske sykepleiere som søker seg til hans firma, allerede fast jobb, men ønsker en mer spennende arbeidsplass, på et mer spennende sted, bedre lønn enn tariff – og en trygg arbeidsgiver.

– Vi må forklare at som vikar havner du oftest på de minst interessante arbeidsplassene, der ingen ønsker seg fast jobb. Vi må også forklare at bedre lønn enn tariff som regel bare kan forventes om sommeren, pluss at vikartilværelsen er utrygg og ingenting å bygge framtida på. Da mister de som regel interessen.

Janiec vil ikke være med på at han selv gir et glanset bilde av vikartilværelsen gjennom sosiale medier.

– Nei, målgruppa vår er svenske sykepleiere. Å jobbe som svensk sykepleier i Norge i to sommermåneder er topp og akkurat som glansbildene på Instagram viser.

For øvrig tolker han interessen fra nordmenn som et signal om at norske helsearbeidere har fått nok av helsetoppers og politikeres forsøk på å holde lønningene deres nede.

– Tidligere hørte du aldri en helsearbeider stille krav, nå skjer det, og det hadde aldri skjedd om vikarbyråene ikke eksisterte, hevder han.

– Det som skjer i Norge nå, er en motreaksjon: Den norske sykepleieren har fått nok og satt ned foten. Om noen av våre norske kunder ønsker seg flinke, norske vikarer skal vi hjelpe dem med det. Men jeg mistenker at en del avdelingsledere i kommunene har fått ordre om å takke nei til norske sykepleiervikarer, sier Janiec.

Dét tar ikke motet fra Kooperativ-direktøren. Så lenge det er tarifflønn som gjelder i det offentlige, vil han ha både vikarer og kunder, mener han.

– Hvis du vil bytte jobb for å få høyere lønn, er ikke det mulig i det offentlige. Du er innestengt i et bur. Vi er et verktøy for å klippe opp det buret, så helsearbeiderne kan bli frie.

*2 I 2011 innrømmet en av Norges største private sykehjemskjeder, Adecco Helse, å ha brutt loven. De ansatte ved Ammerudlunden sykehjem i Oslo jobbet 84 timer i uka uten overtidsbetaling og sov i bomberommet. Det ble også avdekket avvik ved andre sykehjem. En revisjon fastslo flere lovbrudd, blant annet at de ansatte ble trukket i pensjon som ikke ble betalt videre.