Derfor elsker Allan (58) jobben i kommunen

Det er tidlig formiddag, og Allan Veiga (58) står utenfor Tønsberg ishall, som kommunen eier og drifter.

Han er servicemedarbeider i idrettsavdelingen i teknisk drift i Tønsberg kommune. Inne i hallen holder han på med å lage perfekt is på ishockeybanen. Sesongstarten kommer raskt.

Få meter unna står en statue av Fred Anton Maier og sier kanskje noe usagt om ambisjonene.

Dette er skøyteløperen som konkurrerte for Tønsbergs Turnforening, og som fortsatt er en av distriktets store stoltheter som en av verdens fremste langdistanseløpere i 1960-årene.

Maier Arena, en utendørs skøyte- og bandybane, ligger parallelt med ishallen.

Her skal Veiga legge is om ikke lenge.

– Jeg går aldri lei av å tilrettelegge for allmennheten, publikum og barn og unge. Det like gøy ennå å få en fin is, og å se hundrevis av folk her som går på skøyter.

Han er vokst opp i området, og husker da det var fullt til siste ståplass rundt isen når det var skøyteløp.

Noe er hemmelig

Uten noe på hendene blir det fort kaldt inne i ishallen. Veiga stiger opp i den røde ismaskinen og kjører i sirkler rundt på banen.

Han liker ikke å gå på skøyter selv, men liker å lage is.

Den perfekte skøyteisen.

Han snakker om ispartiklene, og om forskning på hva som fungerer best.

– Det grunnleggende å legge bare bitte litt av gangen, og å legge lag på lag på lag. Og gjerne på langs og tvers over. Da får man fibrene til å binde seg fast. Det er viktig, sier Veiga.

Han lener seg til ismaskinen.

– Og det er også viktig å ha tålmodighet, ikke legge på for mye vann på en gang – da sprekker isen.

Han har også hemmeligheter.

– Så er det noen andre ting, men det behøver vi ikke snakke om.

Stoltheten kommer godt fram.

– Det kommer folk fra andre kommuner på Østlandet og Sørlandet for å se på og lære om isen vår.

Det viktige fellesskapet

Veiga har jobbet så lenge i teknisk drift at det het Parkvesenet da han begynte. Det var i 1998, han var i starten av 30-åra, prøvde å livnære seg på kunst – og var blitt pappa.

Kommunen ga ham den tryggheten han lengtet etter, men kommunen ga ham også så mye mer.

– Jeg kom til en fantastisk, inkluderende arbeidsplass med mennesker med masse historier jeg er glad i. Her er det god tid og mye omsorg, mener Veiga.

Han trekker fram et fellesskap.

– Vi driver alt vi gjør framover sammen. Det er det viktig å ta vare på, det er blitt mindre av det i samfunnet.

Om våren og sommeren er det fotballbaner som skal ha gresspleie, eller annet vedlikehold. Veiga liker all jobbingen ved ulike idrettsanlegg.

– Alt dette har jeg masse glede av på jobb, etter alle disse åra! Det er utrolig.

• Da vaieren røyk, raste Roar (60) og den 13 tonn tunge maskinen ned hele unnarennet

Ulik tematikk

Det tar cirka et kvarter å kjøre fra ishallen til småbruket som nå er Veigas hjem, rett utenfor Åsgårdstrand.

«Redningen», står det malt i hvitt på låveveggen.

Han skifter fra kommunes uniform til kjeledress med malingsflekker, og sier han jobber med kunst hver eneste kveld til det er seint.

Han forbereder en utstilling i et galleri i Tønsberg på nyåret.

Han viser fram bilder som henger på langveggen i uthuset på tomta, hans private galleri.

Både der og inne i huset er det en hel mengde malerier, han maler mellom 50–80 i året. En serie han jobber med heter «Den ensomme mannen».

– Jeg er opptatt av tematikk som rasisme, mangfold, utenforskap og identitet. Og så har jeg med en liten brodd av humor i alvoret. Det er min måte å uttrykke meg på.

Han lager også andre ting.

Som den gamle osteklokka i en vinduskarm med en bjørnefigur med en hatt i hånda inni, og som er limt på en diskos.

Ting kjøpt på loppemarked, og ofte satt sammen med ting han har funnet på jobb.

Som de tomme makrell i tomat-boksene fra lunsjpausen, vasket rene, limt fast og fylt med gamle fiskesluker. Deretter limt inn med kunstgress-lim han bruker i jobben sin.

Veiga setter seg ved staffeliet, der kullstift og oljefarger venter.

– Kunst betyr alt. Jeg lever og ånder i kunst og har gjort det så lenge jeg kan huske.

Han kaller egen kunst for en slags kitchen-art, mest fordi han også maler inn egen betydning i gamle tegninger og bilder han finner i bruktbutikker.

Lokalaviser har tidligere kalt ham en outsider-kunstner.

– Jeg er en arbeiderklassemaler, fastslår Veiga.

Mange historier

Han sier han trekker historier fra folk han møter i kommunen inn i kunsten. Men også historier fra oppvekst og barndomshjemmet rett i nærheten.

Den brasilianske, mørke faren og mora som elsket sigøynermusikk. De var fem søsken.

Han forteller om rasismen og mobbingen han opplevde.

I hagen var det to hester, masse høner, skilpadder og katter.

Da Veiga var cirka 17 år gammel, var han på en utstilling med den norske kunstneren Ragnar Almén. Der og da bestemte han seg for å begynne å tegne og male selv.

Han gikk på grafisk linje på en yrkesskole, og jobbet blant annet på et teater som regi-assistent. Etter hvert fikk han barn og giftet seg.

Så kom altså jobben i kommunen og ga tryggheten.

– Jeg har vokst opp med inkludering, og at alle skal dra lasset sammen. Derfor begynte jeg i kommunen. Jeg er opptatt av det ennå, og blir i kommunen til jeg blir pensjonist.

• Les også hvorfor forfatter Gro Dahle elsker kommunen

Han legger ikke skjul på at jobben også fortsatt handler om økonomisk trygghet.

– Slik kan jeg være friere i kunsten.

Veiga mener mange må være misunnelige på det å ha en kommunal jobb.

– Vi i kommunen har kanskje dårligere betalt enn andre, men vi møter en stor raushet, en varme og forståelse. Jeg kan ikke få rost kommunen nok som arbeidsplass.