Den dagen Helene fødte datteren, begynte nevøen på cellegift

Hun lar seg ikke stoppe av at noe er litt ubehagelig.

Som da datteren på 15 ville ha henne med opp i Thundercoaster, den klassiske berg-og-dal-banen på Tusenfryd med en toppfart på 100 kilometer i timen.

Datteren angret nesten på at hun hadde overtalt moren, for hun gråt og lo om hverandre og var helt hysterisk. Hadde det vært filmet, ville det sikkert gått viralt.

Det er staheten til Helene Harsvik Skeibrok som gjør at hun likevel utsetter seg for ting kroppen egentlig stritter imot.

– Du kan ikke la deg stoppe av litt vondt i magen, for du vet at det går over. Og så kommer det noe godt ut av det til slutt. Enten for deg selv, eller først og fremst for andre, sier hun.

Nå er det over 400.000 medlemmer i Fagforbundet som får nyte godt av at hun nok en gang har gått ut av komfortsonen, og blitt deres nye forbundsleder.

Beskyttende søster

Helene Harsvik Skeibrok har smilende øyne under en kort, praktisk hårklipp. Mørkebrun bluse og hjertesmykke i halsen. Ikke noe dilldall.

– Det er ikke materielle ting jeg bryr meg om i livet.

Hun er født åtte minutter etter tvillingsøsteren. Likevel var det Helene som alltid skulle passe på henne, og ikke omvendt.

– Jeg var nok den pliktoppfyllende. Hvis mine søsken hadde lyst til å dra ut på noe med venner og min mor var litt usikker, så var det greit hvis jeg ble med.

Hun var nest yngst i ungeflokken på fire som vokste opp hos moren. Først på Sørlandet og så forskjellige steder i Hedmark. Foreldrene gikk fra hverandre da hun fortsatt var en liten smårolling.

Med morens uføretrygd som inntekt var det trangt økonomisk, men de led ingen nød.

Cellegift og nytt liv

Når hun får spørsmål om hva som har formet henne i oppveksten, blir hun stille. Tårer dukker opp i øynene. Familien har hatt sin del av motgang opp igjennom.

Da hun var 13, døde faren av lungekreft. Broren hennes ble kreftsyk i 20-årene.

Og dagen hun fødte sin yngste datter for tolv år siden, startet den sju år gamle sønnen til tvillingsøsteren hennes på cellegift. Han hadde fått leukemi (blodkreft).

– Det var sånn «hvordan skal jeg klare å være glad nå når jeg får babyen, når søsteren min ikke engang vet om hun får beholde sin sønn?»

To timer etter at lille Emma var født, begynte Skeibrok å blø. Mye. Hun mistet omtrent fire liter blod.

Hun ble reddet av seks poser fra blodbanken og fikk to poser jerninfusjon pumpet direkte inn i armen.

– Jeg var så langt nede i utgangspunktet, og alt det var en totalpakke som ble ganske heftig. Når jeg tenker på diskusjonen om hjemmefødsel, så sier jeg bare «takk Gud for at jeg aldri gjorde det!» For da hadde jeg ikke sittet her i dag.

– Hvordan ble den barseltiden?

– Tøff. For jeg slet jo med følelser for Emma, da.

Økonomisk frihet

En vanskelig start til tross, allerede etter åtte måneder begynte datteren i barnehagen. Skeibrok var klar for å dra tilbake til vervet som tillitsvalgt i Fagforbundet Hedmark på fulltid.

Ektemannen var heltidsstudent, så de måtte gjøre det sånn for å få det til å gå opp.

– Jeg synes det er deilig å jobbe. Jeg er ikke noen hjemmeværende mor. For meg har jobb vært viktig også i andre deler av livet mitt når jeg har opplevd ting, sier Skeibrok.

Hun er opptatt av at kvinner ikke skal være økonomisk avhengige av andre.

Derfor har hun kjempet kampen for hele stillinger helt siden hun startet i en knøttliten stillingsprosent som omsorgsarbeider i hjemmesykepleien.

– Hvis du lever i et forhold som ikke er sunt for deg, så vil økonomien bety mye for hvilke valg du kan ta, og det kan hindre folk i å dra.

– Vi har medlemmer som bor i voldelige forhold, som ikke har råd til å flytte for seg selv. Vi lever i 2025 i Norge, det er helt forferdelig at vi fortsatt lever på de deltidsstillingene, sier hun.

Familielogistikk

Egentlig er hun glad i å fiske. Helst ørret, selv om beinete abbor fra Mjøsa også får bli med i stekepanna.

Men ettersom toppvervene har spist stadig flere av døgnets timer, er det døtrene som nå har første prioritet når hun har fri.

Uka vi møter Skeibrok, er mannen bortreist. Det betyr at hun må hjem til Vang utenfor Hamar for å kjøre på fotballtrening, istedenfor å overnatte i pendlerleiligheten i Oslo.

– Det er viktig at vi kan ha tillitsvalgte som kan være småbarnsforeldre. For hvis ikke vi som fagbevegelse klarer å legge til rette for det, hvem i all verden skal vi forvente at lykkes med det da?

Nylig klarte ekteparet å snike inn litt etterlengtet tid sammen, da hun hadde en jobbtur til Barcelona og han kom ned til helgen.

Da var det verken storslåtte katedraler eller spansk tapas som sto øverst på lista over hva de ville få med seg. Isteden ville de gjenoppleve et måltid de husket fra sist de var i byen.

– Vi hadde bare planlagt én ting. Og det var å spise på Hard Rock Café, for det gjorde vi for 16 år siden. De har den beste spareribs-en. Den var kanskje enda bedre enn jeg husket!

Nysgjerrigper

Hun har alltid vært en observant type som prøver å få med seg det som skjer rundt henne. Derfor ble hun ofte kalt nysgjerrigper da hun var liten. Det syntes hun var litt slitsomt, for det ble ikke alltid sagt med en positiv undertone.

Men så minnet en tante henne på at nysgjerrighet er bra, det er jo faktisk sånn man lærer.

– Det husker jeg at gjorde så godt, forteller Skeibrok.

Egenskapen har hun tatt med seg i rollen som forbundsleder.

Og det er evnen til å observere og se sammenhengene mellom det medlemmene opplever, samfunnsstrukturer og politikk, som blir trukket fram av flere når de skal peke på hva som har ført Skeibrok dit hun er i dag.

– Mette Nord har vært en sterk og tydelig leder. Hva tenker du blir ditt fotavtrykk?

– Det er å være lyttende. Og ikke minst å bygge team og ressurser rundt meg. Og så er jeg ganske sta, samtidig som jeg kan finne kompromisser. Så jeg tror det er en god miks der, som gjør at jeg ikke er helt firkantet. Og så har jeg alltid med meg hvem vi jobber for, og det er jo medlemmene.

Ville ikke bli ordfører

Når intervjuet er over og Fagforbundets leder er på vei til neste møte, rasker hun med seg vannglassene som står igjen på bordet, og setter dem i oppvaskmaskinen.

Det verste hun vet, er folk som står og ser på arbeid som må gjøres, med henda i lommene.

Men da enkelte medlemmer i Arbeiderpartiet i Hamar spurte om hun ville stille som ordførerkandidat for en del år tilbake, lot hun den oppgaven gå til noen andre.

– Veldig viktig verv, altså. Men det er ikke noe for meg. Jeg har noen kjernesaker jeg har lyst til å jobbe mer med enn andre ting. Og det å skulle gå inn i sånne byggesaker, det er ikke der det helt største engasjementet mitt ligger.

– Hva er de viktigste utfordringene for deg å ta tak i nå som forbundsleder?

– Akkurat nå er det kommuneøkonomien og sykehusøkonomien. For det påvirker alle medlemmer som jobber i de sektorene, hver eneste dag. Men det påvirker også alle medlemmene våre indirekte, for alle bruker jo en eller annen form for tjeneste.

– Det er jo mange yrkesgrupper i Fagforbundet. Hvordan tenker du at du skal favne bredt nok?

– Å hele tiden lytte til de som har skoene på, blir viktigst. Det gjør at du kan se helheten. Det er fordelen når vi er mye ute på arbeidsplassbesøk og treffer medlemmer i ulike sektorer. Da vet vi hvor skoen trykker når vi møter politikere og departementer.

Landet på toppen

Fortsatt kan hun kjenne det i magen når hun skal hoppe ut i noe nytt. Som da hun skulle velges som øverste leder av LOs største forbund.

Men da hun satt i landsmøtesalen og kjente stemningen i rommet, følte hun at hun landet.

– Det var egentlig første gang jeg følte meg 100 prosent klar. Da følte jeg den tilliten jeg hadde hos alle. Da tenkte jeg at dette skal jeg klare.