«Dårlig forebygging gjør at vi slutter på grunn av helsa. Og dårlig lønn»

For mer enn 25 år siden kom en eldre dame inn i Majas Salong, på Sørlandssenteret i Kristiansand. Vivian Jacobsen husker dagen godt.

Det var en tirsdag formiddag. Etter ferdig klipp spurte Vivian om hun skulle noe hyggelig den ettermiddagen.

– Ja, jeg skal spise middag med alle barnebarna, svarte damen.

– Åh, så koselig, sa Vivian. Skal dere feire noe?

– Jeg skal fortelle at jeg har seks uker igjen å leve.

Vivian husker ikke resten av samtalen. Bare lyden av hårføneren.

Og tankene hun gjorde seg. Hvorfor forteller damen henne dette? Hva skal hun svare? Og hva skal hun si når damen har betalt? Ønske henne en fin dag videre?

Hva i all verden skal hun si, som ikke virker banalt?

– Jeg sa vel noe sånt som at hun måtte ha det så bra som hun kunne, de neste ukene.

I ettertid har hun tenkt mye på hvorfor folk forteller frisører de ikke kjenner, det ytterst personlige.

– Kanskje de øver seg på å fortelle noe til sine nære? På å si det til noen som ikke er en behandler? Kanskje de aldri har fortalt det til et annet menneske før, og det letter på et trykk inni dem?

Det kan hun forstå. Da Vivian Jacobsen begynte på frisørlinja som tenåring, var hun veldig sjenert. I dag, over tretti år senere, er hun leder av Fagforbundet Frisørenes Fagforening, Rødt-politiker og nestleder i LO lokalt.

Hun ser fortsatt på seg selv som «lite utadvendt». Men hvis noe er urettferdig, hever hun stemmen. På vårens LO-kongress ble det vedtatt en ny modell for avtalefestet pensjon (AFP). Dagens ordning har hull som gjør at folk lett kan miste alt de har spart opp. Og i lønnsoppgjøret vil LO hvert år løfte de med lavest lønn, men hvert år går enkelte yrkesgrupper glipp av lavlønnstillegget.

Frisørene er rammet i begge tilfeller. Da må Vivian rope.

Hun berømmes av kolleger både i politikken og i frisørbransjen for stålkontroll. All oversikt over saker og dokumenter har hun på ipaden sin. Hun svarer på beskjeder tidlig og seint – men virker aldri sliten, sier de. De siste åra har hun jobbet iherdig med å rettsforfølge frisørsalonger som ikke betaler ansatte lønn. Men å endre lavlønnsmodellen er kanskje den største kampsaken hennes.

For selv om mange frisører tjener under 90 prosent av industrilønna, har de gått glipp av lavlønnstillegget over flere år. Det skyldes blant annet uenighet om hvilken lavlønnsmodell man bruker.

– Dette har pågått i nærmere 20 år. Hvor mange kroner er ikke det snakk om? Vi kunne økt minstelønna, i stedet øker lønnsforskjellene hvert år. Pengene har gått til noen som ikke er reelt lavtlønnede i stedet. Hvor er solidariteten i det?

Latterliggjort. Kjefta på. Kalt inn på teppet. Deler av LO-familien har reagert kraftig på frisørfagforeningas kritikk.

– Hva har det kostet deg å si ifra om dette?

– Jeg kjenner at jeg blir litt provosert av spørsmålet. For hvis jeg en dag skulle latt være å løfte saker som er viktig for medlemmene våre, eller latt være å si ifra når jeg mener noen ikke gjør en god nok jobb, da kan jeg ikke lenger være fagforeningsleder. Da fortjener jeg ikke tilliten.

– Er det er et problem i fagbevegelsen at enkelte tenker mer på å stige i gradene, enn medlemmene?

– En kan kanskje av og til få et inntrykk av at noen kan være tilbakeholdne, fordi de er redde for reaksjoner. Sånn burde det virkelig ikke være i fagbevegelsen.

Selv kom hun inn i fagbevegelsen på slutten av 90-tallet, som ung tillitsvalgt. Hun har alltid vært politisk engasjert, selv om hun ikke kommer fra en politisk familie. Moren var hjemmeværende, faren jobbet i Nordsjøen.

Hun var plasstillitsvalgt på samme frisørsalong i mange år. I 2018 meldte hun seg inn i partiet Rødt, og er i dag leder i Rødt Kristiansand. I 2019 ble hun leder av Frisørenes Fagforening, og frikjøpt på fulltid.

Opplevelser som den Vivian hadde med den eldre damen i salongen, er en av grunnene til at få blir i yrket lenge. Det kalles emosjonell belastning. Ansatte kan bli utslitt og sykmeldt av være empatiske på jobb.

– Særlig hvis man kanskje har hatt en dårlig dag selv. I tillegg skal man hoppe fra det ene til det andre på kort tid, sier Vivian.

Fra bryllups- til begravelses-klipp, bokstavelig talt. Støttende samtaler fra ledelse og kolleger er avgjørende for at det ikke skal bli for krevende, ifølge forskningen. Det kan Vivian bekrefte.

– Det er som å ta på seg en maske. Da er det viktig med et godt arbeidsmiljø, der man kan ventilere med kolleger og sjefen.

Arbeidsmiljøet kan være fysisk tøft, også. Frisører klipper, føner og farger i ugunstige stillinger for muskler og ledd. Hud og lunger eksponeres for giftige kjemikalier daglig. De er med andre ord svært utsatt for belastninger som kan føre til skader.

Snittalderen for yrkesaktive frisører var knappe 39 år i 2022. For ikke mange år siden var den 29 år. Ifølge forskningsstiftelsen Fafo øker snittalderen fordi yngre frisører forlater yrket, samtidig som færre unge blir frisører.

Nesten ingen jobber i full stilling. Vivian gir belastninger, provisjonslønn og vanskelige åpningstider mye av skylda.

Hun gir et eksempel: En frisør i 80 prosent stilling med fulle kundelister, kan med provisjonslønn tjene like mye som en i 100 prosent stilling.

– Tettpakkede kundelister på færre timer er ikke så lurt. Det fører til slitasjeskader som blir til sykmeldinger, som blir til at du faller ut av arbeidslivet.

– Vil du fortsatt anbefale ungdom å bli frisør?

– Ja. Vi elsker faget vårt. Vi er stolte håndverkere. Jeg møter ofte folk som lengter tilbake, etter å ha bytta yrke. Dårlig forebygging gjør at vi slutter på grunn av helsa. Og dårlig lønn. Men jeg vil påstå at veldig få slutter fordi de ikke trives med faget. Det er mulig å endre dette, og derfor vil jeg oppfordre unge til å bli frisører. Bli med i fagbevegelsen som kjemper for bedre arbeidsvilkår og lønn.

– Jeg snakket nylig med en frisørlærling som ikke visste hva en fagforening var. Er det representativt?

– Ja, dessverre. Fagbevegelsen er ikke så i tida som den en gang var. Det første spørsmålet vi stiller når vi er på skolebesøk, er «Vet dere hva en fagforening er?». Det er veldig få som kan svare på det.

I tillegg fører provisjonslønn til at frisører kvier seg for å ta ut sykmelding, foreldrepermisjon og ammefri – fordi tid borte fra salongen betyr færre kunder, og mindre lønn, sier hun.

– Det skaper en usunn konkurranse mellom kolleger om kunder.

Ideelt sett skulle Vivian sett at de gikk helt bort fra provisjonslønn. Ikke alle er enige.

– Det er lett å tenke at man tjener godt med provisjonslønn når det er mange kunder i desember. Da glemmer man den kjipe lønna i stille januar. Vi bør heller gå over til en kollektiv provisjonslønn. Da kan vi dra lasset sammen.

Da hun fikk barn, valgte hun og mannen å jobbe deltid. Alternativet ville vært å jobbe 10–18, 12–20 og 13–21.

– Da hadde jeg ikke sett ungene mine. Det er ikke derfor vi fikk barn. Å jobbe deltid har gitt oss tid, og gode forhold til barna våre. Det ville jeg ikke ha bytta bort for alt i verden.

Vivian og mannen er begge fagarbeidere. De møtte hverandre på yrkesskolen, og har vært sammen siden. Han var baker, men er i dag helsefagarbeider. Mange har spurt dem om de har tenkt over hvilke konsekvenser deltidsarbeidet vil ha for pensjonen deres.

– Jeg er klar over at det vil straffe oss når vi blir pensjonister, men jeg kommer aldri til å angre på at vi valgte å prioritere mer tid med ungene, over penger. Vi kjente aldri på tidsklemma. Vi manglet heller aldri noe. Vi har ikke hatt behov for å eie mye, nye ting eller reise flere ganger i året.

– Har alle råd til å jobbe deltid når barna er små?

– Det er vanskelig å svare på. Jeg tror nok en del kunne hatt råd til at i hvert fall en av foreldrene jobbet 80 eller 90 prosent det første året etter foreldrepermisjonen. Hvis man er to. Dette er grunnen til at jeg er forkjemper for sekstimersdag med full lønnskompensasjon. Forsøkene viser at produktiviteten er like høy når vi jobber litt mindre, så hva stopper oss? Hvorfor skal vi på død og liv jobbe 7,5 timer?