Verdens poliodag
Da Eyvind ble smittet av viruset i barnehagen, ble han sendt utenlands. Det tok to år før han fikk se familien igjen
I dag er virussykdommen polio nesten utryddet, men mange bærer skadene med seg. Eyvind Kvaale (78) sine skader er både fysiske og psykiske.

Denne artikkelen er over fire år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
– Jeg ble smittet i barnehagen på Lilleaker i Oslo i 1944. Da var jeg to år. Foreldrene mine skjønte nok ikke hva det var. De tok meg med til Bærum sykehus, som videresendte meg til et sykehus i Sverige, sier Eyvind Kvaale (78).
Han er pensjonert fra jobben som sjefarkitekt i Husbanken og bor på Kolsås i Bærum.
• Les historiene til fire nordmenn som lever med polioskader
Fikk ikke se foreldrene på to år
En halt fot og en stokk er de synlige tegnene på polioskadene. Men behandlingen han fikk under krigen har også satt andre spor, som ikke er like synlige.

Gjennom Røde Kors sitt hjelpeprogram ble rundt 350 norske barn med polio sendt til forskjellige steder i Sverige. Eyvind havnet på et såkalt lasarett i byen Lund i Skåne.
Det skulle ta to år før han fikk se foreldrene igjen.
– Jeg husker ingenting av det oppholdet. Årene fra to til fire er veldig viktig for et barn, og man vil bli preget av det som skjer da på et vis. Det gjelder nok meg og, sier Kvaale.
Jeg hadde tittet opp i sengen og sagt at hon är inte något vakker.
Eyvind Kvaale
– De minste ble maskoter
De ble et lite samfunn, med 13 barn, svenske sykepleiere og en norsklærer. Senere greide ett av poliobarna fra Lund å spore opp de andre. Møtet mellom dem var oppklarende for Eyvind.
– Da fikk jeg vite at jeg og en til på min alder fikk bo i jenteavdelingene. Vi var som maskoter for disse jentene som var omtrent ti år eldre. Så jeg tror jeg hadde det rimelig godt i disse årene, sier han.
• Sissel (1) ble rammet av polio: Fikk se foreldrene bare tre ganger i året
Snakket halvt skånsk
Det skulle ta enda ett år fra krigen tok slutt til Eyvind og de andre poliobarna kunne returnere til Norge. Da han kom tilbake til Oslo, snakket han halvt skånsk. Og han var blitt storebror.
– Da fikk jeg se min søster. Jeg hadde tittet opp i sengen og sagt at hon är inte något vakker. Jeg var nok litt preget av at jeg ikke kjente mine foreldre. De virket nok litt fremmede for meg, sier han.