Derfor fikk Terje medalje av Kongen

Terje Nordgulen holder fortsatt koken etter mer enn 50 år i Posten og over 40 år som tillitsvalgt. Han trives fortsatt i jobben.

Og jobben trives med ham. Nordgulen er kjent som en usedvanlig raus omsorgsperson – og en som sprer glede og godt humør. Han ble nylig tildelt Kongens fortjenstmedalje, med de beste anbefalinger fra alle hold. Mange setter pris på samfunnsbyggeren fra industribyen Årdal. Det er ikke uten grunn.

Som åtteåring flyttet Terje Nordgulen fra Nordgulen med foreldrene og søsknene til Årdal. Han vokste opp der. Gjennom jobben og arbeiderbevegelsen, men også i hjembyen og lokalsamfunnet, har Terje satt dype spor.

Allerede som 15-åring begynte han i Posten som sommervikar, noe han var til han fylte 18 år.

– Det året begynte jeg på Hydro. Der ble jeg satt på nattskift. Lønna var god, men jeg likte ikke nattarbeid. Så da de ringte fra Posten og spurte om jeg ville begynne der, sa jeg umiddelbart ja.

Da han fikk fast jobb i Posten, var bestefaren veldig stolt.

– Spesielt siden det var uniform og slikt, og ikke minst at jeg nå var ansatt i staten. Det var en stor greie. "Nå er du sikret"...! Og det var sant, det dengang – tilbake på begynnelsen av syttitallet, sier Terje.

«Rekruttert» av forsikringsagenten

Han stortrivdes som syklende postbud.

– Det var en fin tid, og starten på veldig mange gode år i Posten. Lønna var mye lavere enn hos Hydro, og sykkel måtte man holde selv. Men jobben var fin, bratte bakker til tross, sier han.

Jobben var fysisk. Mildt sagt. Han rister lett på hodet, og ler. For det hendte vekta av all posten fikk syklene til å bryte sammen. 

– Ja, det hendte flere ganger. Heldigvis var jeg på godfot med personalsjefen på Hydro. Ofte var det han som fiksa og berga situasjonen, forteller Terje.

– Sveisa han ramma sammen igjen, eller?

– Nei, men Hydro hadde masse sykler, og det hendte at sykler ble stående ubrukt eller punktert. Da ga han dem til meg, om jeg plutselig stod uten sykkel, forklarer Terje. Som deretter kunne fortsette på ruta.

Etter noen år ble syklene byttet ut med biler. Fortsatt var det sånn at budene måtte holde transportmiddelet selv – mot kjøregodtgjørelse.

– Ja, sånn var det. Det var helt greit. Det ble ikke så mye slitasje og kilometer av det. For jeg hadde jo ei sentrumsrute. Så det var uproblematisk, minnes Terje.

– Var det på denne tida du ble engasjert i fagbevegelsen?

– Ja, og det var helt tilfeldig. For jeg skulle forsikre bilen min, og da tipset forsikringsagenten om at medlemsskapet ga mye billigere på forsikring. Så jeg meldte meg inn tvert, forteller Nordgulen.

Lite visste han om at starten på over 40 år som tillitsvalgt lå rundt neste sving.

For unge Nordgulen ble invitert på medlemsmøte, i Sogndal.

– På den tiden var min region av Norsk Postforbund å regne som landpostbud-land, mens jeg jobbet som lokalbud. Da det i møtet kun var fokus på landpostbud-saker, så greide ikke jeg å holde kjeft. Så jeg tok ordet og stilte masse spørsmål, blant annet om tillegg, ordninger og godtgjørelser for oss lokalbud. Svarene jeg fikk viste at det var ting og tillegg vi hadde krav på som vi ikke hadde fått. Etter møtet tok jeg det opp med lokal ledelse, sånn at jeg og de andre lokalbudene hos oss fikk etterbetalt. 

Allerde da fikk jeg et godt inntrykk av fagforeninga. Norsk Postforbund var veldig hjelpsomme i saken. Samtidig må jeg understreke at jeg ikke trodde avvikene skyldtes vrangvilje fra vår postmester. Forklaringa var nok snarere ren uvitenhet. Så det gikk greit å få ordnet opp, sier Nordgulen.

I et påfølgende møte sørget Terje for at det ble mer fokus på lokalbud-saker. 

Engasjementet hans ble lagt merke til, og dette ble starten på mer enn fire tiår i fagbevegelsen som tillitsvalgt. Nordgulen har blant annet vært leder av Vestlandet krets og hatt viktige verv i LO Stat og statstjenestemannskartellet. I dag er han nestleder i Fagforbundet Post Vestlandet.

- Har ikke fritidsproblemer

Fritidsproblemer har han aldri hatt. Han roser faren for å ha latt søskenflokken lære seg snekkerferdigheter i ung alder.

– For det har jeg hatt mye glede av. Jeg har snekret en del opp gjennom åra, kan man si. I tillegg har jeg satt opp mange grunnmurer i Årdal. Det begynte med dugnad hos en kollega som plagdes på tomta si, og fra renoveringa av vårt eget hus i 1983 har det gått slag i slag.

Sånn er det fortsatt.

– Nå er det renovering hos en av sønnene mine som nærmer seg sluttfasen. Jeg koser meg med snekkerprosjekter, og når den jobben er unnagjort så ønsker kona mi seg nytt gjerde. Det skal ho Bjørg selvsagt få.

– Dine fagforeningskolleger trekker frem deg som definisjonen på en superverver. Hva er trikset?

– Det handler mest om å tørre. Jeg spør alle jeg møter i jobben om de er organisert, og forklarer at jeg gjør det for deres egen del. For jo flere vi er som står sammen, dess sterkere blir kravene til fagforeningen når det gjelder lønn og vilkår på alle områder. Å være organisert lønner seg. Jeg har aldri følt at det har vært vanskelig å argumentere for hvorfor.

Vervepremier er han ikke opptatt av.

– Nei, slett ikke. Jeg trenger jo ikke vervepremier. Så jeg pleier å verve den første som verves, og så lar jeg hun eller han stå som verver for resten. Det synes jeg er mye bedre. Da kan heller andre få seg en ekstra bonus i form av den premien.

Raushet og omsorg

Nettopp raushet er noe flere trekker frem hos Terje. Han beskrives som noe av et unikum og en omsorgsperson av de sjeldne.

– Verden hadde blitt bedre om flere var som Terje. Han bryr seg om folkene rundt seg. Også de han ikke kjenner. Han har tatt på slitne haikere fra andre siden av kloden, som han ba kona ordne middagsmat til, og flere av dem er blitt venner for livet. Sånt oppsummerer Terje i et nøtteskall. Han er også typen som liker å spre glede. Det hender han kjøper masse store sjokoladeplater på butikken for å kunne dele ut til regnvåte folk som venter på bussen eller andre som trenger en liten oppmuntring. Bare for å få et smil tilbake, forteller Jarle Eide, leder i Fagforbundet Post Vestlandet. Han var en av initiativtakerne til å foreslå tildeling av Kongens fortjenstmedalje til Nordgulen.

Mellom alt har han også funnet tid og energi å være lokalt politisk engasjert i Årdal Arbeiderparti, og Nordgulen startet ungdomsklubben Ung 94 på frivillig basis – slik at ungdommene i bygda skulle ha et møtested. Klubben var gratis og åpen for alle. Han drev tilbudet i omtrent ti år, og opptil 100 ungdommer kunne stikke innom i løpet av en kveld.

Terje er i tillegg en habil bridgespiller. Da bridgeklubben i Årdal stod i fare for å måtte avvikle grunnet fallende medlemstall, tok Nordgulen saken i egne hender. Han startet en kampanje for å få inn yngre medlemmer i klubben, og lyktes med det.

– Føler meg heldig

Nordgulen selv er veldig takknemlig overfor kona og familien som har latt ham engasjere seg i fagforeningsarbeid og alt annet – som har medført mye pendling og tidsbruk.

– Jeg er evig takknemlig for det, og kunne ikke gjort dette uten Bjørgs støtte. Det har gitt meg muligheten til å hjelpe mange gjennom årene, og til å rette opp mange saker der medlemmer trengte bistand. At jeg har reddet jobbene til noen har vært seire for både dem og meg – og det betyr mye å se hvor mye det har betydd for hver enkelt, sier Nordgulen.