Vi bryr oss – men vi har ikke tid

Som helsefagarbeider på sykehjem står jeg hver dag tett på mennesker som trenger tid, ro og nærhet. Mennesker som trenger å bli sett.

Men altfor ofte må jeg – og mine kollegaer – gå videre før vi får satt oss ned. Før vi får lyttet. Før vi får vært det mennesket vi ønsker å være i møte med andre.

Vi har omsorg, varme og medfølelse. Vi bærer på historiene. På ensomheten. På redselen. På de siste stundene i et liv. Og vi bryr oss – mer enn vi alltid får vist.

Det handler ikke om vilje. Det handler om rammer.

Vi er for få på jobb. Tiden strekker ikke til. Og det er beboerne som betaler prisen.

Dette er hverdagen for meg og helsefagarbeidere over hele landet. Det handler ikke om enkeltpersoner – det handler om systemet vi jobber i.

Dette må på plass. Vi trenger:

• Riktig bemanning og flere hele, faste stillinger
• Lønn som gjenspeiler ansvar, kompetanse og belastning
• Reelle muligheter for faglig utvikling
• Nok tid til å gi forsvarlig og verdig omsorg

Helsefagarbeidere er ryggraden i kommunehelsetjenesten. Uten oss stopper eldreomsorgen – samtidig som behovet bare øker.

Hvis vi ikke får bedre vilkår, vil det bli enda vanskeligere å rekruttere og beholde fagfolk i årene som kommer.

Konsekvensene er alvorlige: Vi får mindre tid til hver enkelt, dårligere kvalitet og en tjeneste som ikke klarer å møte behovene i et samfunn med stadig flere eldre.

Jeg trenger ikke applaus.

Kollegaene mine trenger ikke applaus.

Vi trenger handling.

Spørsmålet er ikke om vi har råd til å satse på helsefagarbeidere.

Spørsmålet er om vi har råd til å la være – når det er de mest sårbare som betaler prisen.