MENINGER | Helsefag

Når de siste går, hva står igjen da?

Hun var stolt den dagen hun gikk ut som bestått hjelpepleier. Men nå er yrkesstoltheten borte: – Alt vi jobbet for å bygge opp, blir revet ned – litt etter litt – mens ingen stopper det, skriver hun.

Publisert Sist oppdatert

 

 Mens resten av landet feirer jul, påske, 17. mai og andre helligdager, er vi på jobb.

Vi ser fyrverkeriet fra vaktrommet og hører latteren fra gata mens vi vasker, trøster, dokumenterer og passer på liv.

Vi gjør det ikke for applaus. Vi gjør det fordi noen må. 

Men hvor lenge klarer vi å holde hjulene i gang for et system som stadig legger mer på skuldrene våre – uten å gi oss verken forståelse, respekt eller verdsettelse tilbake?

Vi får flere oppgaver, mer ansvar og mindre tid.

Det som før krevde tre personer, forventes nå gjort av én.

Når bemanningen halveres, kalles det “effektivisering”.

Når vi sier fra, kalles det “motstand mot endring”.

Og når vi blir syke eller utslitte, får vi høre at “det er tøft å jobbe i helse”.

 Vi som fortsatt står her, må bli sett, hørt og tatt vare på.

Men vi blir bare pålagt mer.

Mer ansvar. Flere roller. Større krav.

Vi forventes å kunne alt, gjøre alt, tåle alt.

Men vi er mennesker – ikke maskiner.

Det som må til for å beholde og rekruttere, er høyere lønn, gode turnuser, nok folk på jobb og reell medbestemmelse.

Vi som jobber i helse, vet hvor presset hverdagen er.

Vi løper fra bruker til bruker og har knapt tid til å puste, mens beslutninger tas langt unna – av mennesker som aldri er ute der vi faktisk jobber.

Vi trenger folk hos pasientene.

Men i stedet går stadig flere ressurser til uendelige møter som sjelden eller aldri fører til resultater.

Vi blir sendt på kurs hit og dit, mens vi lurer: til hvilken nytte?

Alt bare flyter bort.

Virkeligheten ute i tjenesten står stille – eller går bakover.

Vi mister fag, stolthet og trygghet.

Samtidig skjer det noe enda mer alvorlig: grensene mellom yrkesgruppene viskes ut.

Helsefagarbeidere tar gradvis over noen av sykepleierens oppgaver.

Sykepleiere overtar legens.

Utenlandske ansatte blir fast ansatt og tar medisinkurs over nett – og voilà: Ansvar og oppgaver vi før trengte år med utdanning og erfaring for å mestre, deles ut på få timer.

For meg er dette helt uforståelig.

Dagen jeg gikk ut med karakter 6 som bestått hjelpepleier, var jeg stolt. Jeg hadde jobbet for det. Lest, studert, praktisert, fått en forståelse og interesse.

Jeg følte jeg hadde oppnådd noe viktig – noe trygt, solid og meningsfullt.

Men nå? Nå er yrkesstoltheten borte.

Hvorfor? Fordi alt vi jobbet for å bygge opp, nå blir revet ned – litt etter litt – mens ingen stopper det.

Vi mister språket, tiden og tryggheten.

Vi drukner i dokumentasjon som stjeler tid fra pasientene.

Timer forsvinner i rapporter og skjemaer, mens mennesker venter på hjelp.

Samtidig ansettes folk uten norsk språk, uten fagkunnskap, uten erfaring.

Vi må veilede, rette opp, dekke inn – og ta ansvaret når noe går galt.

Dette er ikke bare en ekstra belastning.

Det er direkte farlig.

For hver misforstått beskjed, for hvert feil utført tiltak, øker risikoen – for pasientene og for oss.

Snart er det ingen igjen.

Vi har lite, eller ingenting, vi skulle sagt.

Vi er så presset og har så lite medbestemmelse at mange rett og slett ikke orker mer.

Folk slutter. Ikke fordi de ikke bryr seg, men fordi systemet ikke bryr seg om dem.

Og snart står vi igjen uten de mest erfarne, uten de som faktisk kan redde liv når alt rakner.

Det er som om de som bestemmer, ikke forstår at de en dag skal bli gamle eller syke selv.

At de en dag vil være avhengige av et system de selv har latt forvitre.

For la oss være ærlige: slik det utvikler seg nå, er det ikke bare trist – det er livsfarlig.

Et helsevesen uten tid, språk, erfaring og trygghet setter liv i fare.

Både pasientenes og våre egne.

Og hvis ikke de som bestemmer snart begynner å ta vare på dem som fortsatt står her – de som enda ikke har gitt opp, så er det snart ingen igjen å ta vare på.

Når grunnmuren svikter, faller hele bygget.

Og akkurat nå raser det sakte sammen – mens vi som står der inne, prøver å holde det oppe med bare hender.

Vi trenger ikke flere festtaler.

Vi trenger ikke flere klapp på skuldra.

Vi trenger handling – nå.

For uten oss, stopper alt.

Det vet vi.

Spørsmålet er bare:

Når skal de som bestemmer forstå at det også gjelder dem?

 

Slik sender du debattinnlegg og kronikker til Fagbladet

Fagbladet tar imot debattinnlegg og kronikker til publisering både på nettsiden og i papirutgaven. Har du noe på hjertet, send det inn til 
redaksjonen@fagbladet.no for vurdering. I papirutgaven har vi begrensninger på tekstlengde: Debattinnlegg: 600–2400 tegn. Kronikk: Maks 5.000 tegn.

Powered by Labrador CMS