Et milliard-eksperiment på ansattes og innbyggernes bekostning

Det borgerlige byrådets tilslørte, brutale kuttpolitikk gjør at Oslos befolkning møter økende press på velferdstjenestene. Bydelene tvinges til å kutte kraftig i tilbudet til barn og eldre.

I denne situasjonen velger høyrebyrådet å prioritere den største omorganiseringen av byen på flere tiår – uten å ta seg bryet med å finne ut hva gjennomføringen vil koste, og hva vi faktisk får igjen for den.

Regel nummer én for gode reformer er å vite hvilke problemer som skal løses. Den jobben har ikke Høyre- og Venstrebyrådet gjort. De vil vedta omorganisering først, og utrede konsekvensene etterpå.

Ingen ville godtatt en slik framgangsmåte dersom det gjaldt bygging av en skole eller et sykehjem. Hvorfor skal vi godta det når det gjelder styringsmodellen for hele byen?

Forkjemperne hevder at reformen vil gi mer effektive og bedre tjenester. Men det finnes ikke faglig belegg for disse påstandene. Risikoen er at det tar mange år før nye organisasjoner igjen fungerer godt, og at viktig kompetanse og tillitsrelasjoner går tapt i mellomtiden.

Jernbanereformen er et godt eksempel. Store organisatoriske grep ble gjort, selskapene ble delt opp og konkurranseutsatt. Men siden ingen satset på den faktiske tjenesten – nye tog, bedre spor, kortere reisetid – fikk passasjerene ikke et bedre tilbud. Organisasjonskartet ble tegnet om. Toget ble ikke bedre. Høyrebyrådet er i ferd med å gjenta feilene i sin iver etter en rask og lite gjennomtenkt bydelsreform.

Dette er ikke bare et spørsmål om organisasjonskart. Det handler om arbeidsforholdene til alle de menneskene som hver dag går på jobb for Oslos innbyggere.

Sykepleieren i hjemmetjenesten, barnehageassistenten og sosionomen vet fortsatt ikke om de får ny leder, nytt arbeidssted eller om stillingen deres består. Det avklares tidligst i juli 2027. Det er over ett år med usikkerhet – for ansatte som allerede står midt i kraftige kutt.

Større bydeler betyr lengre avstander mellom hver ansatt og deres nærmeste leder. Akkurat i en periode der folk trenger tett oppfølging gjennom omstilling, blir ledelsen mer fjern og avkoblet.

Reell medvirkning, slik arbeidsmiljøloven faktisk krever, har ikke funnet sted. Fagorganisasjonene er tydelige på det. Det er ikke en formalitet – det er en forutsetning for at omstillinger lykkes.

MDG støtter gjerne reformer som gjør tjenestene og de ansattes arbeidshverdag bedre. Vi vil ha bedre tjenester, men vi vet at ekte effektivisering handler om å jobbe forebyggende – ikke om å tegne nye kart.

Da vi styrte Oslo, viste vi at vi setter ansatte og tjenestekvalitet foran ideologi. Vi tok privatdrevne sykehjem tilbake i offentlig drift – fordi vi mente at kvaliteten på tjenestene og arbeidsforholdene til de ansatte skulle styres av fellesskapet, ikke av fortjeneste. Det var en stor endring, men vi visste hva vi ville.

Det er den standarden vi krever nå. En reform må begrunnes i konkrete planer for å gjøre tjenestene bedre – ikke i håp om at en ny karttegning skal gi gevinster ingen kan dokumentere.

Det gjør ikke det borgerlige byrådet. Resultatet kan bli større avstander, mer utrygghet for ansatte og svakere tjenester for folk flest – stikk i strid med bystyrets egne mål for reformen.