Det todelte helsevesenet er her allerede

Når eldre og pårørende kjøper privat hjelp, handler det sjelden om luksus. Oftest handler det om trygghet, selskap og vissheten om at noen faktisk kommer innom. Jo mer det offentlige ikke klarer å levere, desto flere vil forsøke å kjøpe seg den tryggheten de savner. Hvordan skal vi sikre de eldre et mest mulig likeverdig tilbud? Det er dette politikerne må enes om.

Eldreomsorgen trenger trygg politisk styring, ikke mer privatisering

Vi er enige med Fagforbundet og Arbeiderpartiet når de skriver i Fagbladet at eldreomsorgen trenger trygg politisk styring. Ansvaret for nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester må ligge hos det offentlige. Det må ikke skyves stille over på familiene.

Men debatten kan ikke stoppe ved et ja eller nei til private løsninger. For det todelte helsevesenet er ikke noe som kan komme. Det er her allerede.

NRK har nylig beskrevet hvordan flere kjøper private omsorgstjenester, og frykten for et voksende klasseskille i eldreomsorgen. Vi er ikke overrasket. Dette er en utvikling Pårørendealliansen kjenner godt igjen.

Mange voksne barn bor langt unna foreldrene sine. De kan ikke komme innom, følge til legen eller se om mor eller far har blitt dårligere. Noen betaler derfor for besøk, praktisk hjelp eller noen timer med selskap fordi behovet er der nå. De kan ikke vente på vedtak, klagebehandling eller nye vurderinger.

Pårørende forteller om eldre som må forholde seg til et stort antall ansatte i hjemmetjenesten, om hjelp som er oppstykket, og om tjenester med lite rom for menneskelig kontakt. Hjelpen kan være faglig forsvarlig på papiret, men likevel oppleves utrygg.

Det handler om at tilliten svekkes.

Helsepolitisk barometer 2026 viser et alvorlig gap: 80 prosent forventer at deres pårørende skal få hjelpen de trenger uten at familien må gjøre mer. Bare 35 prosent har tillit til at de selv vil få hjelpen de trenger fra det offentlige dersom de blir eldre og pleietrengende.

Riksrevisjonens rapport før sommeren forsterker alvoret. Kommunene er i liten grad forberedt på veksten i antall eldre. Nivået på helse- og omsorgstjenester er redusert i 40 prosent av kommunene, og flere planlegger nye reduksjoner.

Dette handler ikke bare om økonomi. Det handler om eldre som får mindre hjelp enn de trenger, og om pårørende som må tette hullene. Lokalavisene er fulle av protester mot kutt, færre sykehjemsplasser og svekkede hjemmetjenester. Tjenester som ikke er lovpålagte, kuttes. Mange opplever at de eldre salderes.

Pårørende er en bærebjelke i velferdssamfunnet. Men de er ikke et bemanningsbyrå som kan demme opp for økende behov.

Forskjellene i eldreomsorgen handler heller ikke bare om penger. De handler også om geografi, språk, digital kompetanse, kjennskap til rettigheter og familie i nærheten. Eldre med pårørende som har tid, helse og krefter til å følge opp kommunen, stiller sterkere. De har en sosial kapital.

Den som er alene, er digitalt usikker eller uten ressurssterke pårørende, risikerer å få mindre hjelp.

Samtidig har flere kommuner begynt å stille tydeligere krav til de eldre selv. Noen steder må eldre ha kjøpt robotstøvsuger eller ordnet matlevering før de kan søke om praktisk bistand. Flere kommuner opplyser om tjenester og praktisk hjelp eldre kan kjøpe selv for å bo hjemme lengst mulig.

Når dette er signalet fra kommunene, blir det også et signal til pårørende i tidsklemme.

Pårørendealliansen avviser ikke private løsninger. Noen timer privat hjelp kan gi trygghet, aktivitet og sosial kontakt. Det kan gjøre det mulig å bo hjemme lenger. Det kan også avlaste pårørende som ellers må ta fri fra jobb, bli koordinatorer, omsorgsarbeidere og i verste fall selv bli utslitte eller sykmeldte.

Men private tjenester må være trygge. Når private, ideelle eller offentlige aktører slipper inn hos eldre og sårbare mennesker, må det stilles krav til kompetanse, vandel, taushetsplikt, personvern og ansvar dersom noe går galt. Eldre og pårørende må vite hvem som kommer, hva de får, og hvor de kan klage.

Nå må vi ta ballen, ikke spillerne.

Debatten framover bør ikke bli en skyttergravskrig om offentlig eller privat hjelp. Vi trenger en ærlig avklaring av ansvaret: Hva skal eldre faktisk få hjelp med, nå og i årene som kommer?

Hva skal det offentlige levere av rettighetsbasert eldreomsorg, uavhengig av adresse, familie, økonomi og digital kompetanse? Hva er forsvarlig helsehjelp når dette i praksis defineres ulikt fra kommune til kommune? Får vi lovpålagt helsehjelp, men må stå for omsorg, praktisk hjelp og sosial kontakt selv? Blir det nok sykehjemsplasser? Hva kan private, ideelle og frivillige aktører bidra med? Hvordan sikre at pårørende ikke blir erstatning for tjenester samfunnet har ansvaret for?

For dersom trygghet i alderdommen blir avhengig av penger, kunnskap og pårørende med overskudd, får vi ikke bare et todelt helsevesen. Da får vi en eldreomsorg som svikter dem som trenger fellesskapet aller mest.

Private løsninger vil alltid være svaret for noen. Men politikerne må først samle seg om hva eldre skal få fra det offentlige.

Vårt felles sikkerhetsnett må gi eldre mest mulig likeverdige tjenester. Kvaliteten må sikres, ansvaret må være tydelig, og pårørende må få reell mulighet til å være en positiv ressurs – ikke siste skanse når systemet ikke strekker til.

Det er denne debatten vi må ta fremover. Vi ønsker den velkommen.