Victor (25) ville dø: – Det er bare flaks at jeg står her

«Kjære landsmøte…»

Hvis noen av de 456 personene i salen glippet med øynene var det forståelig. Det var blitt onsdag, klokka nærmet seg ti om kvelden, og innlegget til delegat 152 begynte på samme måte som så godt som alle andre innlegg på Fagforbundets sjette landsmøte.

Dette innlegget skulle vise seg å ta en uventet retning.

26-åringen på talerstolen dundret tunge tall i bordet for å begrunne avdeling Rogalands støtte til forslag 5072 og behovet for å få ordet selvmord inn i Fagforbundets prinsipp- og handlingsprogram.

– Over 20 000 av Fagforbundets medlemmer har eller har hatt selvmordstanker, hevdet den nyvalgte nestlederen i Fagforbundet Ung.

Deretter ble Victor Graf Dahl personlig:

– Jeg har ønsket å dø. Jeg har ønsket å ta livet mitt. Og det er bare flaks at jeg står her den dag i dag.

Idet han startet på formaningen om at også Fagforbundet må bevege seg fra oppmerksomhet om selvmord til handling, kom applausen.

Dahl måtte ta en pause før han fortsatte:

– Det starter med å få ordet selvmord inn i handlingsplanen. La oss tørre å gjøre det på dette landsmøtet, slik jeg ønsket at noen turte å spørre meg om jeg hadde selvmordstanker.

Få visste

Det er gått to uker siden den ferske nestlederen i Fagforbundet Ung delte noe av det mest sårbare i sin egen bagasje med en fullsatt sal på Folkets Hus i Oslo.

Nå vil han dele hele historien med Fagbladets lesere.

– Jeg tenkte at hvis jeg ønsker at det skal skje handling rundt selvmord, så må jeg tørre å vise handling selv. Men jeg måtte gjennom en prosess før jeg bestemte meg.

 Jeg er en privat person, veldig få av de som kjenner meg vet at jeg har hatt selvmordstanker.

Jeg er en veldig privat person

Veldig få som kjenner meg vet at jeg har hatt selvmordstanker.

Droppa ut

Victor Graf Dahl vokste opp på Rjukan med to yngre brødre, en far som var lidenskapelig opptatt av ekstremsport og en mor som ventet med kakao på varmestua i bunnen av skibakken.

De første tolv åra i livet sitt beskriver han som deilig bekymringsløse. Industribyen i Telemark kan framstå som trang, men fortellingen om 3000 innbyggere som aldri låser døra, lange kvelder med boksen går og natur i alle himmelretninger har unektelig noe tiltrekkende ved seg.

Det året Victor skulle begynne på ungdomsskolen, bestemte familien seg for å flytte til Stavanger. Delvis fordi de hadde familie der, delvis fordi foreldrene mente at litt større forhold ville være bra for sønnene.

Victor blir litt ordknapp når han skal fortelle om flyttingen til storbyen.

– Det er vanskelig å forlate oppvekststed og nettverk, og det har sine utfordringer å bli kjent i et nytt miljø. Det har alltid vært viktig for meg å være meg sjøl, det kan by på vanskeligheter i skolegården. Men jeg fant etter hvert min klikk med venner.

Han begynte på videregående, men droppa ut. Han begynte igjen. Og droppa ut på nytt.

– Jeg slutta en del ganger.

– En del ganger, hvor mange?

– Det husker jeg ikke.

Inn i mørket

Victor kan heller ikke huske nøyaktig når han begynte å bevege seg inn i mørket, men han tror det startet i 18-års alderen og varte noen år.

– Det er ei ganske diffus tid for meg, men det var et veldig mørkt sted, og i det mørket mister man litt begrep om tid og sted.

I perioder isolerte han seg fra omverden.

– For ikke å bekymre foreldrene mine, lot jeg som jeg dro ut for å møte venner. I stedet gikk jeg til en park, la meg på en benk og sov i et par timer. Da jeg kom hjem sa jeg at jeg hadde kost meg, så gikk jeg inn på rommet mitt.

Det var ingen god tid.

– Når jeg tenker tilbake på noen episoder, så er jeg veldig glad for at jeg lever i dag.

– Forsøkte du å ta livet ditt?

– Nei, men jeg endte opp i situasjoner hvor flaks gjorde at jeg overlevde. Jeg forsøkte aldri å ta livet mitt, men jeg hadde planer. Det var noe veldig betryggende i å vite at jeg kunne få alt til å ta slutt.

– Skjønner du i ettertid hva som førte deg inn i mørket?

– Jeg tror vi lever i en tid med meningskrise. Mange sliter med å finne sin plass og mening. Det kan være veldig destruktivt hvis du ikke har rom for å utforske det i gode rammer.

I ettertid har han skjønt hvor vanlige selvmordstanker er, at det kan være mange grunner til ikke å ønske å leve, og at noen år av livet hans antagelig hadde vært enklere om han hadde fått mulighet til å utforske tankene sine sammen med noen.

– Det var et stort savn, samtidig som jeg manglet språk for ønsket om å dø. Jeg prøvde å kommunisere på min måte, men nådde ikke fram. Det er sårt å tenke på.

Manglet ord – ble avvist

Han mener livet må ha vært på sitt aller mørkeste, da noe fikk ham til å oppsøke et kommunalt ungdomstilbud i Stavanger.

– Jeg ønsket ikke å leve, så ikke poenget med å fortsette. De følelsene gjorde tilværelsen veldig mørk og skummel. Hva som koblet meg på livet og fikk meg til å ta turen til Metropolis for å snakke med en helsesykepleier, aner jeg ikke. I ettertid har jeg tenkt mye på det som skjedde der.

«Sånn skal det absolutt ikke være», sier kommunen til Victor i dag. Les hele svaret fra kommunen her.

Victor understreker at han ikke klandrer helsesykepleieren, før han forteller videre.

– Jeg prøvde å si at jeg trengte hjelp, men hadde ikke ord for å formidle at jeg ikke ønsket å leve, at jeg ønsket å ta mitt eget liv. I stedet sa jeg at jeg hadde mista meg selv, at det føltes som om jeg ikke var ekte og egentlig ikke eksisterte.

Han ble møtt med et par armer i kors og en stemme som sa «men hallo, du eksisterer jo, du er jo her!»

– Jeg prøvde så godt jeg kunne, men ble ikke forstått. Det var som å møte en vegg. Samtalen varte kanskje fem minutter til, før jeg gikk.

– Hvordan følte du deg da du gikk?

– Håpløs. Sjansen min var liksom brukt opp. I ettertid ser jeg episoden som et typisk eksempel på mangelen på kompetanse når det kommer til å oppdage selvmordsfare. Men der og da var det møtet et bunnpunkt for meg.

Neste del av Victors historie kan tyde på at han fortsatt hadde litt å gå på.

Fest

Victor hadde vært flink til å skjule for omgivelsene hva som foregikk inni ham. Nå ble han om mulig enda flinkere.

Alle snev av bekymring for om han hadde det bra, ble avfeid med svar som «jeg, herregud, hva snakker du om, det går helt fint med meg.»

– Det var ei surrealistisk tid. Jeg følte ikke at jeg levde mitt eget liv, men var en slags observatør og så meg selv i tredje person.

Det meste av tida var denne personen på fest.

En kveld da han og en kompis kom til en leilighet hvor det skulle være fest, ble de møtt av en fortvila, rusa person.

– Han hadde kniv og begynte å true oss. På et tidspunkt holdt han kniven mot strupen min. Jeg ga jo faen på den tida, så min respons var å yppe. En del av meg skulle nok til og med ønske at han drepte meg, der og da.

Victors mangel på frykt fikk fram noe helt annet.

– Paradoksalt nok ga det tydeligvis respekt og han stoppet opp.

– Hva med deg, endret noe seg i deg etter denne hendelsen?

– Ikke i det hele tatt. Jeg var helt frakoblet på den tida.

Skiftet

Det var en av de vakreste vårdagene i pandemiåret 2020. Skyfri himmel, skarp sol.

I Victors hukommelse er været blitt en nesten ufattelig kontrast til hva dagen skulle vise seg å by på.

Det tok en stund før Victor og moren forsto hvorfor en prest kom på døra deres.

– Pappa har vært fallskjermjeger, hans høyeste prioritet var alltid sikkerhet. Vi følte at han var udødelig. Men det er klart, når det kommer til ekstremsport er det ingen garantier. Presten fortalte at pappa var død i en paragliderulykke.

Beskjeden var vond og forvirrende. 

Samtidig utløste den noe Victor beskriver som det nærmeste han har vært en spirituell opplevelse.

– Noe inni meg endret seg. Jeg kjente et ekstremt behov for å ta på meg en ny rolle, for å ta vare på familien min. Det tok et par dager før jeg så konkrete retninger for hvordan jeg skulle gjøre det, men oppgaven sto veldig klart for meg. Selv om vi hadde en stor sorg, og det var vanskelig å navigere, ga det meg en trygghet.

De yngre brødrene ble hans hovedprioritet fra første øyeblikk.

For at minstemann skulle slippe å ta alt innover seg med en gang, men få pauser og distraksjon fra sorgen, dro Victor ham med ut og spilte basketball.

– Da natta kom og han ikke ville være alene, lå vi i sofasenga i stua og spilte American Ninja Warrior til han sovnet ved tretida.

Da huset var blitt stille, dukket det opp et spørsmål:

– «Hva i helvete skal jeg gjøre nå?» Bare et par dager i forveien hadde jeg jo vært en pøbelunge.

Victor gjorde noe han aldri hadde forestilt seg. Han ringte en krisetelefon.

– Jeg snek meg ut og ringte Kirkens SOS, selv om jeg var sjukt skeptisk. Jeg er ikke troende og orket ikke å høre noe si at jeg måtte finne Jesus eller noe sånt. Jeg ville bare vite hva jeg måtte gjøre for å ta vare på familien min.

Det viktigste spørsmålet

Telefonsamtalen ble et nytt vendepunkt.

– Jeg trodde at jeg trengte konkrete råd, men det jeg trengte, var at noen lyttet. På slutten av samtalen spurte personen om jeg hadde selvmordstanker. Det hadde jeg ikke da. Likevel var det en enorm lettelse å bli spurt. Det var jo det jeg hadde lengta etter så lenge.

Samtalen ga retning og trygghet. Det neste året skulle likevel bli tungt.

– Jeg gjorde det jeg kunne for å være et forbilde for brødrene mine og en støtte for moren min, en slags mellomting mellom storebror og pappa.

Da et år var gått, ble det arrangert en samling for å hedre Victors far. Familien leide ei hytte i Frafjord i Rogaland, der han hadde dødd. Venner og slekt kom fra fjern og nær.

– Vi skulle feire pappa og livet hans, men da folk begynte å åpne brus- og champagneflasker, kjente jeg at et hull åpnet seg i magen min. Jeg følte at alle andre hadde kommet seg gjennom den første fasen av sorgen, mens jeg ikke engang hadde begynt.

Han sa til de rundt seg at han var sliten og ville legge seg.

Da han ble alene, fikk han panikk og begynte å hyperventilere.

Opplevelsen fikk Victor til å skjønne at han trengte det samme som han det siste året hadde vært opptatt av å gi brødrene sine.

– Det hadde vært deilig å være den som tok vare på, men jeg er glad for at jeg gjennom det skjønte at jeg selv også trengte hjelp. Og at det er viktig å snakke om det som er vanskelig og vondt.

Han er takknemlig for folk han hadde rundt seg.

– Jeg ble veldig opptatt av å være åpen med venner og familie om at nå var det jeg som trengte hjelp og noen å snakke med. Heldigvis skjønte storfamilien hvor viktig det er med fellesskap. De tok grep og var veldig til stede.

Selvmordsforebygger

Da faren døde, og Victors fokus ble å hjelpe familien gjennom sorgen, la han alle planer om å forlate livet i en skuff. 

Det var som om han aldri hadde hatt dem. 

Samtalen med Kirkens SOS natta etter dødsfallet, ble likevel liggende å murre.

Å bli spurt om selvmordstanker hadde gjort sterkt inntrykk.

– Jeg tror det handlet om at det var det spørsmålet jeg hadde trengt da jeg befant meg i mørket. Hvis jeg hadde blitt spurt da, så hadde jeg antagelig åpnet døra og fått den hjelpen jeg trengte.

Han tror også at det var den samtalen som førte til at han selv om lag et år senere ønsket å bli frivillig. Etter grundig opplæring ble Victor en av dem som svarte på krisetelefoner og meldinger fra folk som var der han selv hadde vært.

En veileder i Kirkens SOS Rogaland oppfordret ham til å søke på et kursleder-kurs i Vivat, en statlig finansiert organisasjon som tilbyr kurs i selvmordsforebygging.

Et av kursene heter Førstehjelp ved selvmordsfare og gir konkrete ferdigheter som kan redde liv.

– Du lærer å oppdage selvmordsfare, tørre å spørre om selvmordstanker og makte å romme personens svar. Til slutt handler det om å utforske hva som kobler vedkommende til livet og sørge for trygghet her og nå, før du sammen med personen finner ut av hvem som kan gi hjelpen som trengs. Du trenger ikke å ha master eller være helsepersonell. Disse verktøyene er tilgjengelige for alle. Jeg har selv redda liv, sier Victor.

Han mener at på samme måte som alle bør kunne hjerte- og lungeredning, bør alle kunne gripe inn og forebygge selvmord.

– Eller i hvert fall tørre å spørre åpent og direkte om selvmord og så kunne hjelpe personen å finne noen med kompetanse på selvmordsintervensjon.

Vissheten om samfunnsnytten av denne kunnskapen, sammen med egne erfaringer, førte ham opp på scenen i Folkets hus.

Fra kulepunkt til kapittel

Da delegasjonen fra Rogaland ble enig om å støtte ungdomsutvalgets forslag om å få inn et kapittel om psykisk helse i handlingsplanen, sa Victor noe vagt om at han kanskje kom til å bli personlig.

Han tror ikke de forsto helt hva han mente.

Hvor mye han skulle dele visste han ikke før han gikk opp.

– Ja, det var et usikkerhetsmoment, fordi dette er veldig sårbart for meg. Men jeg merket kjapt at jeg var omgitt av kjærlighet og var på en arena hvor folk lever etter prinsippene sine.

Responsen fra landsmøtet bekreftet noe han allerede visste: Selvmordstanker er både utbredt og vanlig.

– Som frivillig i Kirkens SOS har jeg møtt utallige mennesker med ønske om å dø. Når jeg som ung tillitsvalgt har nevnt at jeg jobber med selvmordsforebygging, har medlemmer delt sin historie om selvmord.

Det samme skjedde denne gangen:

– Folk kom bort og fortalte at de var glade for at jeg snakket om selvmord, at de hadde mistet noen til selvmord, eller at de hadde hatt selvmordstanker selv. For meg er det en bekreftelse på hvor mange medlemmer som berøres, og at det er naturlig for oss som arbeidstakerorganisasjon å ha selvmord i handlingsprogrammet vårt.

Under avstemminga på landsmøtets siste dag var det klart: Psykisk helse blir ikke et lite kulepunkt i Fagforbundets handlingsplan, slik redaksjonskomiteen opprinnelig foreslo. Temaet får et eget delkapittel. 

I det delkapittelet håper Victor at ordet selvmord får en sentral plass.

Epilog: Redaksjonskomiteens leder, Tarjei Leistad, opplyser at arbeidet med  kapittelet er i gang. Et forslag blir behandlet på Landsstyrets møte i neste uke.