– Renholdere som gjør en god jobb skal ha god lønn, uansett hvor de jobber

– Det er dumt å si at penger ikke betyr noe, for det gjør det, men for meg er respekt viktigere, sier renholder Thuy Duong (56) når hun blir spurt om hva hun forventer i årets lønnsoppgjør.

Som representant for ei yrkesgruppe hvor mange føler seg usynlige, handler ikke respekt nødvendigvis om penger for Duong. Men det kan gjøre det.

– Når vi gir, må vi få noe tilbake. Renholderne i fylkeskommunen  tjener bedre enn oss i kommunen, selv om jobben er den samme. Jeg mener at renholdere som gjør en god jobb, skal ha god lønn, uansett hvor de jobber.

Forventer løft

Hver dag klokka 06.00 møter Thuy Duong på jobb på Nordre Ål skole i åsen ovenfor Lillehammer. Sammen med fire kolleger har hun ansvar for å klargjøre 8400 kvadratmetere med moderne undervisningsrom til barn og lærere. 

Hun har fagbrev og 23 års ansiennitet. Årslønna er 528 000 kroner for full stilling. Duong jobber 60 prosent på grunn av en psykisk knekk for noen år siden. 

Hun har fått tilbud om å komme tilbake i full stilling, men foreløpig takket nei. 

Selv om livet har blitt dyrere også for henne.

Nå håper hun at yrkesgruppa får et lønnsløft. Hvor stort et løft bør være for at hun og kollegene skal holde seg økonomisk flytende, er hun usikker på.

– Men vi har lav lønn i forhold til andre yrker, så jeg forventer at også vi får bedre lønn.

Til tross for at hun er såkalt lavtlønnet, er Duong ikke blant dem som bekymrer seg for uventede regninger.

– Jeg er en person som ikke tenker så mye på penger, sier hun.

Som eksempel nevner hun at årsaken til at hun valgte å ta fagbrev, ikke var høyere lønn, men mer kunnskap.

– Dessuten er jeg vant til å spare og holde regnskap. Vi har ikke hytte eller andre ting som koster mye penger. Mange som kommer til Norge fra fattigere land blir veldig opptatt av store TV-er og andre luksusting, og jeg ser at mange av mine landsmenn er veldig om seg. De jobber dobbelt, bygger hus, leier ut hybler, sier Duong.

Hun mener det finnes viktigere ting enn materielle goder.

– Jeg har også sett at hvis du begynner å tenke mye på penger, så klarer du ikke å slutte. Du tror du må ha alle de pengene for å ha et godt liv og skjønner ikke når nok er nok. For meg er god helse viktigere. Kanskje fordi jeg har opplevd både å være veldig rik og veldig fattig.

Fra rik til fattig

Thuy Duong ble født inn en velstående vietnamesisk familie på slutten av 60-tallet. Da den tjue år lange Vietnamkrigen tok slutt i april 1975 og landet ble gjenforent under kommunistisk styre, mistet familien alt: Hus, biler og verdigjenstander ble beslaglagt av myndighetene. 

Hun var 13 år og passasjer på en overfylt liten fiskebåt da hun og lillebroren ble reddet av et norsk skip på vei til Hong Kong i 1982. Etter seks måneder i en flyktningleir på Filippinene ble de sendt til Norge og bosatt på Lillehammer. 

Som 18-åring ble Duong gjenforent med mora. Da hadde hun giftet seg med en annen båtflyktning og hadde en fem uker gammel baby. 

Det var naturlig at mora flyttet inn og ble en del av familien. Det var også naturlig at den unge familien hjalp ektemannens fattige slektninger i hjemlandet økonomisk.

– Det er mye som er fint med den kulturen og tradisjonen, men mine barn skal ikke føle et press om å hjelpe oss. Vi klarer oss.

Samtidig har Duong vært opptatt av at dattera og sønnen skulle vite hvordan det er å vokse opp i fattige kår.

– Fram til pandemien var vi på ferie i Vietnam hver sommer. I dag føler jeg meg sikker på at de skjønner hvor heldige de er som er vokst opp her.

De to barna har for lengst flytta ut og står godt på egne bein. Hennes 90 år gamle mor er trygt installert i en kommunal leilighet. Og selv om hun av og til tenker at hun burde tatt mer utdanning, kanskje blitt advokat som faren, så er Duong stort sett fornøyd med tilværelsen. Hun er ikke typen som angrer, eller klager.

– Jeg tenker alltid positivt. Dessuten vet jeg at jeg kommer fra et sted hvor jeg hadde hatt et mye dårligere liv. Her får mor helsehjelp som tantene mine i Vietnam bare kan drømme om.

Streiker gjerne

Duong kommer fra et land hvor ytringsfrihet er utenkelig. På Lillehammer er hun tillitsvalgt for over 60 kolleger.

– Jeg er veldig godt integrert og har ingen problemer med å si fra til ledelsen eller andre hvis noe er feil.

I 2012 var hun med da nesten 40 prosent av de ansatte i Lillehammer kommune streiket for høyere lønn og bedre arbeidstidsbestemmelser. Streiken førte til stengte barnehager og skoler og rammet kommunen hardt, men stanset blant annet arbeidsgivers forsøk på å utvide anledningen til søndagsarbeid og pålagt arbeidstid.De ansatte oppnådde dessuten en lønnsøkning på 4,1 prosent, det samme som frontfagene det året.

– Hva husker du best fra den streiken?

– At det var gøy, og at vi vant og feiret med fest på Lillehammer hotell.

– Hva hadde du vært villig til å streike for i dag?

– Det må jo bli lønn!