Jobben min
Ingrid (31) er en av verdens beste trikkeførere
Ingrid Nansve (31) byttet ut flykabinen med et førerhus, og viste seg raskt å ha et usedvanlig talent for presisjonstrikkeføring. Vi ble med henne på tur.
Nattas mørke biter seg fortsatt fast, godt hjulpet av regntunge skyer. Blinkende, røde billys er som en krypende ål parallelt med trikkeskinnene.
17-trikken kommer smygende inn til endestoppet på Grefsen stasjon i Oslo.
Trikkefører Ingrid Nansve (31) har sittet konsentrert i førerhuset gjennom byen.
Samtidig har folk våknet fra drømmene sine, lys har blitt tent i rom etter rom.
Nå går de siste passasjerene på denne ruta av.
Men en ung mann på et bakre sete blir sittende under jakkehetta.
«Takk for at du reiste med oss» fra høyttaleren hjelper ikke.
Trikkefører Nansve går med raske steg gjennom vogna og vekker den sovende.
Så er trikken tom, og hun kan snu den i motsatt retning så avløseren kan overta. Klokka har akkurat passert 0817, og hun skal ha dagens første pause.
Lunsj i morgengry
Hun kaller det «lunsj», selv om det for de fleste fortsatt er morgen. Det er naturlig når arbeidsdagen har startet klokka 4 om natta.
– Jeg liker variasjonen, at hver tur og hver dag byr på forskjellige utfordringer. Alt er uforutsigbart, ting kan skje, forteller 31-åringen om jobben sin.
Det er ingen andre i kantina til Sporveiens base på Grefsen i Oslo denne pausen.
Nansve skreller av plast-emballasjen på bagetten med egg og tomat. Det dufter kaffe fra disken bortenfor.
Hun tok fagbrev som barne- og ungdomsarbeider, og endte opp som kabinansatt i SAS.
Pandemien satte mange fly på bakken, og hun mistet jobben. Da hun fikk komme tilbake i 2022, skjønte hun kjapt at hun ville bytte beite.
Hun var lei av lange vakter og for dårlig lønn. Sporveien søkte etter trikkeførere, det var en tanke Nansve aldri hadde tenkt før, men hun slo til. Etter flere ukers opplæring, var jobben hennes.
Det har så langt blitt en drømmejobb.
En ting er aller viktigst:
– Jeg får være med på hvordan byen og folk lever, i all slags vær og til alle tider og situasjoner. Det er fint.
Skinnelangs i byen
Førerhuset er beskyttet bak svarte glassvegger ut mot vogna.
Nøyaktig på rutetida trykker Nansve på riktig knapp, hjulene synger igjen lavt.
En hånd har kontroll på girspaken, den andre regjerer kjøreknappene. Skjermer viser trikkens dører og sider.
Alt som skjer på skinnene, foran øynene til trikkeføreren, er som små fortellinger inn i dagen:
Trikken reiser ned under Oslos mest trafikkerte rundkjøring der morgentrafikken står i stampe. Taggingen skriker fra betongveggene på begge sider.
Opp en liten bakke, og når den slipper taket åpner byen seg opp. Takene ligger som bølger av metall foran henne bak spakene.
Gater snor seg fra side til side, langt der nede er også fjorden i morgenstemning.
Nansve vinker til kolleger i trikker som passerer i motsatte skinnegang.
Hun plinger når det ser ut som om folk ikke ser trikken, eller de løper for kjapt ut i gata.
En syklist humper seg nedover midt i skinnegangen foran henne, hakk i hæl på en buss.
Inne i førerhuset høres passasjerers stemmer, nå får noen barn svar av en mamma.
Ved neste stasjon løper en mann på skrå over veien, akkurat i tide til å komme seg inn før Nansve kjører videre for å holde rutetida.
Gatene tetner stadig til av mer lys og lyd.
Reklameplakater langs ruta forteller at jula kommer i år også.
Kaffekrus i papp, våte paraplyer, skjerf med regndråper, jobbvesker og ryggsekker venter på perrongen.
Midt i sentrum går mange av, men sidespeilene viser at flere kommer inn.
Utenfor et hotell holder et par tett rundt hverandre.
En politibil venter på noen langs en husvegg.
En sparkesykkel haster litt for kjapt forbi.
Inne i en storkiosk skal en ung kvinne velge seg en drikke fra kjøleskapet.
På en holdeplass står en mann som ikke orket bakken, sykkelen hans blir med inn dørene.
Ba vinduene i en frisørsalong langs skinnegangen tar en av de første kundene plass for dagens klipp.
En grønnsakshandler har nettopp åpnet.
Husene blir lavere, fargene litt mattere, reklamene forsvinner.
Nansve holder stødig kurs.
Helt uten dramatikk, og trygt for alle reisende, har trikken havnet på en annen kant av byen.
Best i konkurranse
Før pausen er slutt, og det igjen er klart for å igjen justere setet i riktig høyde i førerhuset, må trikkeføreren passe på en viktig ting:
– Generelt sett er det ikke mange do-muligheter, vi kjører jo hele tiden. Men på fem endestasjoner er det toalett, og også et bare for oss kvinner.
Denne høsten var Ingrid Nansve en av Norges deltakere under trikke-VM i Wien i Østerrike. Hun representerte Norge sammen med en kollega. Begge ble valgt ut etter søknad.
Det ble suksess: Etter konkurransen på seks timer endte de på pallen med bronsemedalje, bare slått av Østerrike og Polen. Totalt deltok trikkeførere fra 25 land. Hvert lag besto av en kvinne og en mann.
Etter konkurransen, som ble skrevet om i Avisa Oslo, ble hun dessuten kåret til verdens beste kvinnelige trikkefører.
– Utrolig gøy, sier Nansve.
Nå som arbeidsdagen er slutt, fisker trikkeføreren henter fram bilder og video fra VM på mobilen.
VM var delt opp i to runder som gikk på tid, og hver runde hadde åtte øvelser. Begge trikkeførerne gjorde de samme øvelsene, i hver sin runde.
I en øvelse skulle hun kjøre så nærme som mulig en pappfigur uten at den veltet.
I en annen måtte hun «balansere» en stor bolle med vann foran trikken, uten å søle. I en øvelse gjaldt det å «spille»-bowling med trikken og få ned flest mulig kjegler av plast.
– Jeg ser ikke bort fra at jeg kanskje vil prøve meg igjen i neste VM som er i Australia, sier Nansve.
På en jobbdag kan hun kjøre mange ulike ruter, andre dager følger hun en slik som i dag. Hun kjører alltid fra endeholdeplass til en annen, flere ganger i løpet av arbeidsdagen.
På Oslos spor har hun ingen ynglings-rute.
– Men jeg savner å kjøre de gamle trikkene. SL 79 heter de, og kjører ikke lenger. Den var liten, smidig og rask.
Frukt, strekk og gode og kolleger
Denne arbeidsdagen startet med å klargjøre vogner i den store vognhallen før morgenens første avgang klokka 5. Arbeidsdagen er slutt 1037, og Ingrid har god tid til å få mye mer ut av den.
Turnusen er satt for hele året, så hun vet hvilke dager hun jobber og om det er tidlig-, mellom- eller senvakt. Det spesifikke klokkeslettet for hver vakt får hun seks dager før. Arbeidsdagens lengde varierer fra fem til over åtte timer.
Fruktkurven står på bordet ved inngangspartiet til basen på Grefsen. «Vær en god kollega å være med», lyser det fra den digitale informasjonstavla rett over. Nansve skryter av gode kolleger og godt miljø. Et neste bilde på tavla viser nyttige øvelser.
– Det gjelder å passe på, vi er nok utsatt for belastningskader, sier hun, og tar seg til skulderen.
Hun snakker om utviklingsmulighetene, som hun synes er gode. Hun har en stilling i dag som bemanningsleder, i tillegg til å være trikkefører. Hun sier dette er en av mange muligheter, dersom man vil utvikle seg eller jobbe med noe annet.
Men fortsatt har hun ingen andre planer enn trikken.
