Brith fryktet demoner og var psykiatrisk pasient. Nå deler hun sin kunnskap om religiøse livskriser

Mennesker som bryter med lukkede religiøse miljøer sliter ofte med psykiske vansker. Noen så store at de må legges inn til psykiatrisk behandling. 

Men mange har opplevd at trosbetingede traumer blir oversett, ikke forstått eller tatt alvorlig av fagfolkene som skal hjelpe.

 De får ikke den hjelpen de trenger, påpeker Brith Dybing.

Egne erfaringer

Hun har sjøl en sterk og tung historie bak seg som offer for overgrep og religiøs kontroll, og som utbryter og mangeårig psykiatrisk pasient.

I dag er Dybing psykiatrisk sykepleier ved avdeling for akuttpsykiatri på Oslo Universitetssykehus.

Samtidig arbeider hun med rådgivning og kompetanseheving i blant annet helsevesenet, Nav-systemet og barnevernet gjennom organisasjonen Hjelpekilden. 

Nylig delte hun sine erfaringer med medlemmer i Fagforbundet Oslo under overskriften «Når tro blir traume».

Møter likesinnede

De fikk også høre leder i Hjelpekilden, Hilde Langvann, fortelle hvordan organisasjonen bistår mennesker som bryter ut av religiøse miljøer gjennom såkalt likepersonsarbeid.

Ideen er at folk med liknende erfaringer kan være en ressurs for andre som er i vanskelige bruddprosesser.

– For denne gruppa vil sjelden klare å åpne seg opp for personer som ikke har samme bakgrunn, påpeker Langvann.

Viktig kunnskap

Kursarrangør og leder av Yrkesseksjon helse og sosial, Fagforbundet sykehus og helse Oslo, Ellinor Lønnå, slår også fast at helsepersonell trenger å vite mer om dette temaet.

– Det er viktig å få denne kompetansen for bedre å kunne forstå og hjelpe mennesker som har opplevd krenkelser i religiøse miljøer, og som trenger psykisk helsehjelp.

Hun har selv jobbet mye med rus- og psykiatripasienter og kjent på rådvillhet i møte med slike problemer.

Må stille spørsmål

Solveig Håbetsås, som er hovedtillitsvalgt ved nevrologisk avdeling på Rikshospitalet, jobbet tidligere som sykepleier ved Sørlandet sykehus. 

Midt i bibelbeltet er religiøse spor tydelige.

– Adressen min i Risør var faktisk Frikirkegata, sier hun.

Håbetsås har opplevd Jehovas vitner som ikke ville ha medisinsk behandling. Og situasjoner der barnevernet midlertidig måtte overta omsorgen for barn slik at helsepersonell kunne behandle og redde liv.

– Det er viktig for oss fagfolk å vite noe om religion, tro og traumer. Vi må lære oss å stille spørsmålene. 

Hun mener det gir ekstra tyngde og er lettere å forstå når folk som Dybing deler av sin egen erfaring.

Brenner for saken

For Dybing har det lenge vært en hjertesak at helsepersonell må tilegne seg kunnskap om disse pasientenes erfaringer og behov.

– Første bud er å innse at tro er en viktig tematikk som går djupt. Det er eksistensielt. Selv om du ikke har kunnskap, kan du gjøre mye bare med å lytte og stille utforskende spørsmål, sier hun.

Det handler om å være nysgjerrig og åpen for å høre hva pasienter har opplevd i miljøet de har vært i.

– Det ligger det mye god terapi i å fortelle sin egen historie, og bli trodd.

Bøygen er at helsepersonell knapt snakker om åndelige spørsmål og tro med pasienter. Holdningen er gjerne at religion er en privatsak.

– Men vi får ikke gitt helhetlig omsorg hvis vi ikke snakker om troen. Det handler om åndelige og eksistensielle behov hos pasienter, understreker Dybing.

Psykose og vrangforestilling

Det finnes gode grunner til livssynsnøytralitet, men kartlegging av tilhørighet er viktig for å kunne gi riktig behandling når tro er en avgjørende faktor, påpeker hun.

– Hvis noen er redd for å være besatt av demoner, ja så er det kanskje en vrangforestilling, eller en del av en psykose. Men det kan også være helt vanlig tenkning i miljøet de kommer fra. Hvordan skal vi finne ut det hvis vi ikke spør om trostilhørighet?

Hun mener verdinøytralitet ikke bør være noe man skjuler seg bak for å unngå å gå inn i de vanskelige tingene.

Forstå et annet univers

Ei heller bør man kaste kortene og si «dette kan jeg ikke noen ting om, dette får presten ta seg av.»

Et fåtall sykehusprester vil ikke ha kapasitet til det. Dessuten er en prest det siste mange utbrytere vil snakke med.

– Alle som jobber i helse må kunne møte pasienter i alle dimensjoner i livet. Tro og traumer bør inn i utdanningen. Det handler om å forstå et annet univers, sier sykepleieren.

Bagatellisering

Mange som bryter ut av en menighet synes det er vrient å sette ord på hva som er vanskelig. 

Hilde hjelper sekt-utbrytere: De må finne meningen med livet på nytt

Dessuten er de redde for ikke å bli trodd. Å bli møtt med «det kan da ikke være så ille, kan du ikke bare melde deg ut?» er en vanlig kommentar, sier Dybing.

– Men når du melder deg ut så mister du hele nettverket ditt, og kommer i en eksistensiell krise. Troen, identiteten din, ja alt det som er knyttet til menighetslivet. Det er ikke som å melde seg ut av en bokklubb.

Inn i troen

Hennes egen historie vitner om det. Kort fortalt ble hun som 12-åring med i en pinsemenighet i hjembyen Stavanger. 

Menigheten var positiv til den amerikanskinspirerte trosutfoldelsen i Sarons dal og Dybing var med på mange sommerstevner der.

Som 16-åring ble hun utsatt for et seksuelt overgrep av en tillitsperson i menigheten, men møtt på vondt vis da hun fortalte om det til en forstander. 

Hun begynte å vakle i troen. 

Som 19-åring flyttet hun til Hamar og kom inn i et lite nystarta miljø. Den hadde et kor som var regnet som Norges beste gospelkor.

– Det sosiale var viktig for meg, men jeg hadde jo halta trosmessig.

Demonutdrivelse

Hun sleit mer og mer psykisk og syntes det var vanskelig å være god nok kristen, på den måten hun trodde det skulle være. 

Men i menigheten skulle åndelig problemer løses på åndelig vis. Psykiatrien var funnet opp av onde åndsmakter.

– En tilreisende predikant fant ut at jeg var besatt av demoner, og de måtte drives ut.

Han talte i tunger ganske aggressivt og skriker at det er 26 demoner inni henne. De måtte drives ut. Det foregikk over ti-tolv dager.

– Når jeg ser tilbake, med den kunnskapen jeg har i dag, så ser jeg på det som et ordentlig overgrep.

Svingdørspasient

Dybing fikk store psykiske problemer og angst, brøt med miljøet og kom til slutt i kontakt med hjelpeapparatet i Sykehuset på Sanderud. 

Men den religiøse biten fikk ikke oppmerksomhet. Over flere år gikk Dybing inn og ut av psykiatrien. 

Hun ble uføretrygda, kuttet seg mye og hadde halvhjerta selvmordsforsøk.

– Det var halvhjerta for jeg turte ikke dø. For tenk om jeg våknet opp i helvete.

Men til slutt er det en ny behandler som tar det hun forteller om troen og kontrollen det har over tankene hennes alvorlig. Hun får bedre hjelp.

– Hadde min historie blitt tatt alvorlig med en gang kunne jeg kanskje unngått å bli uføretrygdet som 26-åring og mange ustabile år.

Ut av uføret

Nå ble det et langt lerret å bleike, og mye vingling rundt kristendom, tvil og fortapelse. 

Men til slutt falt brikkene på plass og hun forsto at det aldri hadde vært noen demoner. 

Dybing innså også at hun var for frisk til å være uføretrygda. Hun kom seg over på yrkesretta attføring, tok fag for å få studiekompetanse til å realisere en gammel drøm – å bli sykepleier.

– Det gikk bra med den jenta. I dag står hun og snakker til dere, sier Dybing med et smil.

Usunn tro

Hun vil ikke bruke ordet sekt om religiøse miljøer med det hun betegner som usunn tro.

– Usunn tro kan oppstå i alle religiøse miljøer, også i kirker eller moskeer, der man har en sterk leder eller ledelse.

Andre kjennetegn ved usunne miljøer er lite rom for å stille kritiske spørsmål, strenge regler for livsførsel, sosial kontroll og distanse til storsamfunnet.

De har også en forkynnelse som oppleves som skremmende eller som uforenlig med opplevd livsvirkelighet. 

Flere typer brudd

Økende tvil rundt menighetens lære, vonde opplevelser som overgrep, innblanding i privatlivet, utstøtelse av nære familiemedlemmer eller dem sjøl, ligger som oftest bak når folk bryter ut.

Noen sklir umerkelig ut over tid, andre bryter høylytt eller de blir kastet ut. 

Hvordan bruddet skjer påvirker hvilke reaksjoner folk får i ettertid. Men brutte relasjoner, både med familie og venner, er vanlig.

– Etter brudd opplever mange ensomhet, depresjon, sorg og problemer i møte med storsamfunnet, sier Dybing.

Flyktninger

I Dybings masteroppgave «Troen som ble en byrde» beskriver informanter møtet med storsamfunnet som å manøvrere i et landskap de ikke kjenner. 

De aner ingenting om sosiale koder. «Du kjenner ikke til noen verdens ting og føler deg som flyktning i eget land»

Før Hjelpekilden hadde utbrytere knapt noen de kunne snakke med.

– Jeg hadde ti informanter. For de to som hadde det verst var det gått lengst tid siden bruddet. De hadde gått i alle år uten få hjelp.

PTSD-diagnose

Dybing understreker at verken hun eller Hjelpekilden for øvrig driver med behandling, men gjennom samtaler kan hun danne seg et inntrykk av hva folk sliter med og se på hvor de kan få hjelp. 

Mange trenger psykiatrisk behandling uten nødvendigvis å være så syke at de trenger innleggelse. Men de kan blir det.

– Veldig mange av dem som har vært i hjelpeapparatet, og som til slutt nådde fram til en behandler som møtte dem der de trenger det, har endt opp med å få diagnosen kompleks PTSD. Det sier jo noe om hvilken påkjenning det har vært.

Hvem er jeg?

I tillegg til angst og depresjon, er det mye identitetsproblemer blant utbrytere. Hvem er jeg når jeg ikke er i menigheten?

– De aller fleste tar avstand fra all tro, men så ligger kanskje troen der og gnager litt likevel. Tenk om det er sant…

Dybing er blant dem som forsøkte å slutte å tro, men ikke klarte det. Rundt halsen har hun et grønt kors.

– Det er så mange som tror at Hjelpekilden prøver å få folk til å bli antireligiøse derfor ville jeg sende et signal som forvirrer folk litt. He, he.

Slem gud

Erfaringen er at trosmiljøet utbrytere kommer fra har mye å si for om de beholder en form for gudstro.

– Mange med pinsekarismatisk bakgrunn har fortsatt en tro. Her har nok en del vokst opp i en relativt vanlig kristent hjem, og seinere sklidd inn i dette. De hadde et godt gudsbilde fra før.

Hovedtyngden av dem med bakgrunn fra Jehovas vitner derimot har tatt avstand fra all tro.

– De hadde et slemt gudsbilde. En sa til meg, jeg vet ikke om jeg tror. Men hvis Gud finnes er han ond.