Astrid byr på tradisjonskost midt i handelshistorien

Kjerringøy var Nordlands største og rikeste handelssted fram til 1900. Her styrte handelsmennene med handelsbrev og andre rettigheter, noe som var strengt regulert av staten.

På det meste kunne det være over 1000 mennesker som levde her. 

Mens tørrfisken krevde sol og vind, gjorde høye fjell og mye regn at klippfisk ble en av de viktigste varene som ble sendt til Bergen. Den kunne selges når prisene var på det høyeste.

– Salt var det ikke vanskelig å få tak i, og klippfisken ble saltet, tørket på svaberg og lagt i press, forteller Astrid Olsen, kjøkkensjef på Kjerringøy handelssted. 

I dag er det turistene som kommer for å nyte vedlikeholdte hus, rorbuer, naust og brygger som minner om fiskeri, handel og velstand.

Kan ikke leve uten villsau 

Kjøkkensjefen er i full gang med å forberede sesongens innrykk i Fjøsen kafe. Hun bretter nyvaskede kluter og setter opp vaktplaner.

I fjor gikk det over 2000 møsbrømlefser på sommeren, og kjøkkensjefen og kafeens kokk er i full gang med å forberede dem.

Lefsa er varm og søt og har sitt opphav fra Nordland. I lefsa er det en saus av brunost, melk og sukker. 

Da Astrid Olsen flyttet til Kjerringøy i 1991, kjøpte hun jord og skog og bygde gård sammen med ektemannen.

De drev økologisk og hadde ysteri, bakeri og kafé. Sammen vant de «Årets Ost» under Det norske måltid i 2011 og Nordnorsk økomatpris i 2015.

Hun prøvde å leve uten dyr da en sønn overtok gården og hun selv var skilt, men det gikk ikke. Nå har hun villsau og kystgeit, en unik norsk geitestamme. Disse pleier landskapet på Kjerringøy så det ikke gror igjen.

De ender også på tallerkenen til sultne turister. Tilberedt på gammelt vis med tradisjonelle tilberedningsmåter: Tørking, salting og koking.

Slipper til ungdommene

I dag har Olsen en 60 prosent stilling som kjøkkensjef etter eget ønske. I sommersesongen jobber hun full tid. Om vinteren er det grupper og fast lørdagskafe for bygda.

Det kan være så mange som 500 innom på en travel sommerdag. Da er det så vidt de tar unna.

På slike dager trives Olsen. Stemningen er god, gammestova åpnes, og bord og stoler fylles opp ute og inne og i hagen for dem som har løst billett.

Hjelpa får hun av Kjerringøys ungdom, som fra 13 årsalderen kommer med søknader om sommerjobb. De smører rundstykker og varmer mat og lager kaffe på den moderne kaffemaskinen.

– Ungdom kan så mye hvis de bare slipper til. Det gjør de her.

Lokalmatforkjemper

Olsen formidler lokalmat. Hun serverer blant annet hjemmelagde fiskekaker fra Bodø – 50-70 kilo på en sesong. Servert på hjemmelaget byggbrød etter gammel oppskrift. Eller karbonader laget av rent kjøtt fra Salten, uten tilsetningsstoff. Også på byggbrød.

I perioder står i tillegg til villsau og kystgeit også gammelsaltet sei på menyen. Dette er en nordnorsk matspesialitet hvor sei fermenteres i tønner med lite salt, i 1 – 2 år.

Olsen parterer lam og geit, og salter fisk og kjøtt. SV-politikeren og medlem i Nordland Bonde- og Småbrukarlag kjemper for matjorda og lokal mat dyrket i lokale kretsløp.

– Tradisjonsmat-forkjempere har hatt sine kamper med Mattilsynet. Fermentering og salting var redningen for folk før, og kan bli det igjen, sier Olsen.

Staselige omgivelser

Ungdommene er med og lærer alt fra det grunnleggende å holde det reint til å steike flatbrød og den berømmelige lefsa.

– Den er det stor stas å lage. De opplever en stolthet og får mye skryt både hjemmefra og her. Det er viktig med kulturminnebevaring, sier Olsen.

På Kjerringøy kan du gå gjennom 15 fredede bygninger med autentiske interiører.

Midt på 1800-tallet regjerte Anna Elisabeth Ellingsen Zahl handelsstedet Kjerringøy. Mens hun var enke, var hun Nord-Norges rikeste kvinne, med stuetapet fra Paris på veggene i finstua.

– Historien hennes henger på veggene, det samme gjør tjærelukta som for nesten 200 år siden.

Barndomskunnskap

I Fjøsen kafé er det Astrid Olsen som regjerer. Det går gjetord om de gode kakene i disken.

Kunnskapen om mat og landbruk har hun med seg fra agronomutdanning og fra barndommen.

– Fra jeg var syv år, hadde jeg ansvar for å lage formkake til ettermiddagskaffen.

Hun vokste opp på et småbruk på finnmarkskysten. Siden hun hadde pollenallergi, gikk hun inne på kjøkkenet sammen med bestemoren og lagde mat av lokale råvarer.

– Bestemor lagde mat med utgangspunkt i de råvarene hun hadde til rådighet. Det ble alltid godt, og alle ble mett. Egenprodusert kjøtt og bestefars fisk fra havet var basisen. Lokale matvarer i sesong gir både variasjon og gjør at man kan ta vare på råvarens kvalitet. Det prøver jeg å gjennomføre i kafeen her.

Bestemoren døde da Astrid Olsen var 14 år. Da tok hun over ansvaret og lagde mat til slåttefolket. Det var tanter og onkler med familier som kom og hjalp med slått og hesjing.

– Nå prøver jeg å formidle til mine unge ansatte at det de lærer her kan komme til nytte senere i livet, uavhengig av hva de vil «bli».