Seher Aydar

Stortingsrepresentant for Rødt i helse- og omsorgskomiteen

Arbeidspresset i helsevesenet har ligget på topp i nyhetene igjen. Denne ganger er det ikke sykehusene som er i nyhetsbildet, men hjemmetjenesten. Statens arbeidsmiljøinstitutt (Stami) har funnet ut at det er ingen andre arbeidsplasser som har så høyt sykefravær. 

Ifølge Stami er de ansatte i hjemmetjenesten mest psykisk utmattet etter jobb, har mest ryggplager og sammen med de som jobber på sykehjem, er de øverst på statistikken med mest muskel- og skjelettplager og søvnvansker. 

Da jeg besøkte hjemmesykepleien på Kvaløya i Tromsø i høst, forsto jeg at de medisinske og sykepleierfaglige problemstillingene i kommunehelsetjenesten er på et helt annet nivå enn det rammene er rigget for. Oppgaver som spesialsykepleiere gjør på sykehus gjør helsefagarbeidere hjemme hos folk i kommunehelsetjenesten. Og i hjemmesykepleien blir det aldri fullt – de må bare prioritere hardere og løpe fortere når pasientlistene blir lengre. 

Det overrasker meg ikke at sykefraværet er høyt. Det emosjonelle, faglige og mentale presset er skyhøyt, og de fysiske rammene er heller ikke tilrettelagt. Mange ansatte i hjemmesykepleien får ikke annet arbeidstøy enn det de får på sykehjemmene, selv om de må ut i kulda. De kjører lette biler som kjører seg fast. På lange ruter har de ikke tilgang til verken pauserom eller toalett. Mange må dra alene til brukere der de burde ha vært to, og i mange hjem mangler hjelpemidler som kunne beskyttet mot belastningsskader.  

Om vi skal spørre oss selv hvordan det ble sånn, er vi faktisk nødt til å se på hva som har skjedd i helsepolitikken. Siden helseforetaksmodellen ble innført har det vært en styrt ansvarsoverføring fra sykehusene til kommunene. Liggetiden på sykehus skulle ned, og kommunen skulle ta over tidligere. Med samhandlingsreformen ble dette formalisert; kommuner som ikke klarte å ta imot pasientene sykehuset sa seg ferdig med, fikk dagbøter. Hvem som er å regne som utskrivningsklar er helt opp til sykehusene og dermed er det i praksis helseforetakene som bestemmer hva kommunen må ha av kapasitet og kompetanse.  

At kommunene ikke er klare for å ta imot i det tempoet sykehusene vil, forteller tallene: I 2021 betalte norske kommuner over 350 millioner kroner i dagbøter til sykehusene.  

For femten år siden var det de færreste kommune som ga intravenøs behandling. Nå bor folk hjemme med dialyse, respirator, aktiv kreftbehandling og alvorlige psykiske lidelser. Det betyr at arbeidshverdagen til de ansatte i kommunehelsetjenesten er dramatisk endret. Når sykehjemsplasser samtidig bygges ned, oversvømmes hjemmetjenesten av ansvar for folk med store omsorgsbehov. 

De gode nyhetene er at det er masse flinke folk som jobber i hjemmetjenesten og at kommunehelsetjenesten er blitt en arbeidsplass med spennende faglige utfordringer for helsepersonell. Men utfordringen er at bemanning og ressurser på ingen måte står til utfordringene og arbeidsforholdene blir så tøffe at det er en jobb for idealister. 

Når det bestemmes politisk at flere skal bo hjemme med alvorlig sykdom og svekkelser, må vi sikre en bemanning som gjør det trygt, både for ansatte og pasientene. Siden samhandlingsreformene har vi sett at mer og mer av ansvaret for helsetjenesten er blitt flyttet over på hjemmesykepleien. Pengene har ikke fulgt med. Å sikre at ressursene er i tråd med kravene er et politisk ansvar. 

I hjemmetjenesten er strikken mer enn stram nok. Nå må vi få øynene opp for at vi ikke kan effektivisere bort syke og gamle folk. De blir ikke borte selv om vi kutter liggetida og fjerner sengeplasser. De ender hos hjemmesykepleien. Derfor må hjemmetjenesten styrkes hver gang det kuttes et annet sted. For de aller fleste er det det beste å få være hjemme – men ikke som et sparetiltak.