Tannhelse skal ikke være avhengig av størrelsen på lommeboka

Debatten om tannhelsereformen har igjen vist hvor langt det er mellom politiske ambisjoner og den økonomiske virkeligheten mange mennesker lever i.

Forslaget om at pasientene skal betale 25 prosent av kostnadene, mens det offentlige dekker resten, høres kanskje overkommelig ut. Men la oss sette det i perspektiv.

Dersom tannbehandlingen koster 200.000 kroner, vil 25 prosent utgjøre 50.000 kroner. Det er en betydelig sum for de fleste, og helt urealistisk for mennesker som lever på arbeidsavklaringspenger, uføretrygd eller andre lave inntekter.

Og her kommer et viktig spørsmål: Hvor er frikortordningen?

Vi har et system der egenandeler for en rekke helsetjenester inngår i frikortordningen. Men tannbehandling har i stor grad vært et unntak. Hvorfor skal tennene fortsatt behandles som en luksus når vi snakker om økonomisk tilgjengelig helsehjelp?

Jeg mener det er på tide å tenke nytt.

Vi snakker ofte om å forebygge sykdom, redusere utenforskap og skape et mer inkluderende samfunn. Da må vi også forstå hvilken betydning tannhelse har for livskvalitet, selvfølelse, sosial deltakelse og muligheten til å stå i arbeid.

Dårlig tannhelse handler ikke bare om smerter. Det kan også føre til at mennesker trekker seg unna sosiale sammenhenger, mister selvtillit og får problemer med å delta i arbeidslivet.

Jeg har selv erfart hvor viktig det er å bli sett, hørt og forstått. Vi må slutte å lage ordninger som på papiret ser gode ut, men som i praksis fortsatt stenger mennesker ute.

En tannhelsereform må ta hensyn til betalingsevne. Det bør vurderes en egenandel som omfattes av frikortordningen, og en bedre skjerming av dem som har minst å rutte med.

For hva hjelper det at det offentlige dekker 75 prosent dersom de resterende 25 prosentene er mer enn folk har råd til?

Tannhelse er helse. Og helse skal ikke være avhengig av størrelsen på lommeboka.