Livet som stoppeklokke

Jeg ser deg,

jeg ser deg der du sitter.

Jeg ser at du er ensom,

jeg ser tårene dine presser på.

Jeg beklager, igjen.

Men dine 5 minutter er brukt opp.

Men, vær så snill.

Bare vent!

Jeg skulle gjerne gjort det,

men etter deg er det tjue til.

Jeg vet ikke en gang om jeg

rekker inn til lunsjen min.

Tårene dine renner,

jeg ser du har det vondt.

Du sier du forstår,

jeg hører du sukker.

Jeg gir deg en klem,

så smeller døren igjen.

Stoppeklokka tikker,

klokken 15, så går jeg hjem.

Du trenger så sårt et menneske som ser deg.

Du trenger så sårt et menneske som har tid.

Du trenger et menneske som bryr seg.

Du trenger en nærhet jeg ikke kan gi.

Mitt liv er blitt en stoppeklokke.

Mitt ønske om å være medmenneske,

det blir tatt fra meg.

Mitt ønske om å gi omsorg begrenses.

Den evige stoppeklokken tikker,

den veier opp for alt jeg ikke kan gi.

Er jeg flink pike så klarer jeg listen min.

Klokken 15 skal jeg gå hjem.

Klokken 15:30 går jeg hjem,

et menneske med et hjerte som blør.

Dårlig samvittighet fordi det medmenneske

du er, må du legge igjen i ditt hjem.

Flere og flere trenger en hånd,

flere trenger å bli sett der de er.

Men vi blir presset fra alle kanter,

ingen der oppe ser hva som skjer.

De som sitter øverst ser ikke,

ser ikke lengre enn tall og nummer.

De ser bare utgift,

men glemmer menneske det er.

Vårt lille land skriker etter flere mennesker

som vil jobbe i helse.

Likevel står vi her og ser at ansvaret øker,

mens de som jobber der slutter.

De velger å flykte.

De velger å slutte.

Hvorfor stilles det ingen spørsmål til det?

Hvor er forsvarligheten i det som skjer?

Hva står vi igjen med her i landet?

Hva står vi igjen med her i bygda?

Hva skjer når alt skal samles opp?

Hva har vi igjen til slutt da?

Et land uten verdighet.

Et land uten medmennesker.

Et land uten omsorg.

Et land uten tid.

Verdens rikeste land,

Men fattigste likevel.