Dugnad – for hvem?

Jeg fikk, nok en gang, vondt i magen da jeg leste en artikkel hos NRK her om dagen. Artikkelen omhandlet situasjonen for ansatte ved Helse Førde, og at de var blitt tilbudt 5000 kroner for å flytte sommerferien sin en uke.

Jeg reagerte på følgende sitater fra HR-direktør Arne Skjelten: «Han erkjenner at 5000 kroner kanskje ikkje er den enorme summen, men rosar måten dei tilsette tek imot tilbodet på og dermed viser lojalitet til jobben.
– Det at vi har lagt ut tilbodet gjer at folk tenker at dette skal vi vere med og bidra på. Det blir nesten som ein liten dugnad.»

Dugnad?

Jeg sitter med en følelse av at det altfor ofte er vanlig ansatte som må «ta en dugnad» når ting går i stå. Hvorfor? 

Er det fordi de ansatte sitter med en altfor stor pliktfølelse overfor jobben som må bli gjort og overfor sine kolleger? Blir det rett og spekulert i dette? 

For hva slags «dugnad» blir gjort på toppen for at arbeidsforholdene til ansatte skal bli bedre eller være på et nivå man bør forvente?

At det vil bli utfordringer ved ferieavviklinger er noe vi alle vet, og vi vet også at rekrutteringen til yrker innen helse ikke er altfor stor – for å si det mildt. 

Bør man ikke da heller se på hvordan man kan forebygge dette, og gjøre tiltak i stedet for å komme rett før ferien og si «oooops…det går visst ikke rundt i år heller» og så tilby det jeg mener er småpenger til ansatte for at de skal endre på planene sine for en etterlengtet og vel fortjent ferie.

Planlegging

I artikkelen blir det videre sagt at dette er en ordning helseforetaket har hatt i seks år. Jøsses, tenker jeg. 

Dere vet altså hvert år at det blir utfordringer rundt ferieavvikling, og indirekte satser dere på at de ansatte skal kjenne på pliktfølelse og dugnadsånd for å få hjula til gå rundt? Og det ved å tilby dem 5000 kroner for hver ferieuke de flytter på?

Dette minner meg om «planlagt overtid», noe vi alle vet at slettes ikke er lov. Om man er klar over en utfordring som kommer, så kan man ikke satse på brannslukking hver eneste gang. Hvor er innsatsen for å få ansatt flere sykepleiere og fagarbeidere? Hvor er tydeliggjøringen av dette behovet i budsjettarbeidet?

Krevende yrke

Min erfaring med å jobbe i helsesektoren, er at jobben kan kalles «forutsigbar uforutsigbar.»

Du vet aldri hva som møter seg, bortsett fra at det du trodde du skulle gjøre da du stod i garderoben og skiftet over til arbeidstøy, ikke er tilfellet. 

Det er en krevende jobb, med tunge løft både fysisk og ikke minst psykisk. Ofte skjer det hendelser i løpet av dagen som setter sine spor, og om du ikke har tid eller rutiner på plass for debrief, så tar du hendelsene med deg hjem – hvor du slett ikke kan snakke om dem på grunn av taushetsplikten. Hendelsene blir med deg i ryggsekken neste morgen, uten at den har blitt tømt. Og sånn fortsetter det.

Når ansatte endelig kan se ferien skimte i det fjerne og planer blir lagt sammen med familien eller gode venner og det er tid for batterilading, da kommer arbeidsgiver med sitt årlige «ooooops», og vifter med en liten bunke sedler og sier at det er såååå flott at de tenker på jobben og endrer på ferien sin.

Turnover

Jeg synes slett ikke det er rart at man i mange helseforetak og institusjoner sliter med høy turnover og manglende rekruttering. I det lange løp er slitasjen på de ansatte svært stor, og jeg forstår når de sier at nok er nok. 

Vi lever ikke lenger på 50-tallet hvor lojaliteten til en arbeidsplass var altoppslukende, og man stod med lua i hånda.

Helseforetak og institusjoner vet at det ikke skal så mye til for å hente ansatte over til sin arbeidsplass, og da bør jo (i mitt hode) en arbeidsgiver sette seg ned og undersøke hvorfor dette skjer. 

Er de ansatte kanskje lei av dugnad, at det nesten blir forventet av dem at de må flytte ferien sin, forutsigbare uforutsigbare hendelser i både organisering og utføring av arbeid?

Jeg tar av meg hatten for de ansatte som står i disse utfordringene i tillegg til en krevende jobb. Ja, man har ofte bruk for penger i disse dyrtider, men når arbeidsgiver ser på det som dugnad og håper at ansatte skal svelge dette lille puslete agnet år etter år - i stedet for at de selv ser på organisering og arbeidsforhold, da kjenner jeg at jeg sliter litt, altså.