Ansattes sikkerhet stopper ikke ved skoleporten

I Norge i dag er det mange elever som opplever skolevegring. De har store utfordringer med å komme seg på skolen av ulike årsaker. Flere av disse elevene kunne faktisk klart å møte opp dersom de hadde hatt en trygg voksenperson som støtte i skolehverdagen – en voksen som møter dem med varme, trygghet og en god relasjon.

Årsakene til at barn og unge ikke kommer på skolen er mange og sammensatte. Samtidig er det én ting som er sikkert: Skoleansatte strekker seg langt for å hjelpe. Selv i en tid med stram økonomi og kutt i bemanning, gjør de alt de kan for at barna skal få en god og trygg hverdag – ofte på bekostning av egen sikkerhet og egne rettigheter.

Men har vi tenkt nok over hva dette betyr for de ansatte?

Mange skoleansatte ønsker av hele sitt hjerte å hjelpe elevene tilbake til skolen. I praksis betyr det også at de oppsøker elever hjemme – særlig de som ikke klarer å møte opp. Det skjer ikke ofte og overalt, men vi har tilfeller der ansatte er hjemme hos elever daglig eller flere ganger i uka. Da er det viktig å huske på at deres egentlige arbeidsplass er skolen – ikke elevenes hjem.

I mange tilfeller forventes det likevel at ansatte reiser hjem til elever. Noen er også tilbakeholdne med å si at de ikke ønsker dette, enten fordi de ikke har full stilling, eller fordi de er redde for å si imot når de får beskjed.

Her blir det avgjørende å se på hva lovverket faktisk sier.

Arbeidsmiljøloven er tydelig: Alt arbeid skal være fullt forsvarlig, og arbeidsgiver har ansvar for å sikre et trygt arbeidsmiljø (§ 4-1). Dette gjelder uavhengig av hvor arbeidet utføres. Når ansatte sendes ut av skolen og inn i private hjem, er det fortsatt arbeidsgivers ansvar å sørge for at arbeidssituasjonen er trygg.

Videre stiller loven krav til det psykososiale arbeidsmiljøet (§ 4-3). Ansatte skal ikke utsettes for uheldige belastninger, trakassering eller risiko for krenkelser. Å være alene i et privat hjem, uten kolleger eller vitner, kan innebære en slik risiko – både når det gjelder trusler, uforutsigbare situasjoner og muligheten for falske anklager.

Arbeidstilsynet understreker også at alenearbeid skal risikovurderes. Dersom det er fare for vold, trusler eller andre belastninger, skal arbeidsgiver sette inn tiltak. Av erfaring vet jeg at det er svært få skoler som jobber systematisk med risikovurderinger.

I Fagforbundet, med over 25.000 medlemmer i oppvekstsektoren, får vi mange tilbakemeldinger om at dette arbeidet i stor grad er fraværende. Mange ansatte er så opptatt av å hjelpe at de ikke stopper opp og vurderer konsekvensene. De setter eleven først – men hva med deres egen sikkerhet?

Vi må tørre å stille spørsmålene:

• Hvor går grensa for hva som er forsvarlig arbeid?

• Hvilke rettigheter har ansatte som jobber utenfor skolen?

• Hva sier lovverket om arbeid i private hjem?

• Hvilket ansvar har arbeidsgiver?

• Hvordan skal ansatte beskyttes mot trusler og falske anklager?

Bruk av egen bil i arbeid reiser også spørsmål om ansvar og sikkerhet. Skal ansatte bare godta å bruke egen bil og reise ut på oppdrag? Selv om dette ofte kompenseres økonomisk, er det arbeidsgiver som har ansvar for at arbeidsreisen er forsvarlig, og at ansatte er dekket dersom noe skjer i arbeidstiden.

Samtidig er opplæringsloven tydelig på at elevene har rett til opplæring – men den sier ikke at dette skal skje på bekostning av ansattes sikkerhet og rettigheter. Skolen har ansvar for hvordan opplæringen organiseres, og dette inkluderer hensynet til dem som utfører arbeidet. Dette er noe skoleeier må ta med seg i planlegging og gjennomføring.

Noen ganger går ønsket om å hjelpe så langt at ansatte beveger seg utenfor det som er forsvarlig. De stopper kanskje ikke opp og tenker over hvor grensa går for egen sikkerhet, hvilke rettigheter de har, og hvilket ansvar arbeidsgiver faktisk har.

Spørsmålet vi må stille oss er: Hvor stopper ansattes ansvar – og hvor begynner deres rett til trygghet?

Når en ansatt drar hjem til en elev, befinner vedkommende seg plutselig alene i et privat hjem – uten kolleger, ledelse eller noen form for tilsyn eller sikkerhet. Det betyr at man står i en situasjon der det kan være vanskelig å få hjelp raskt eller rådføre seg med andre.

Noen ganger er foresatte hjemme, men ofte er de på jobb. Da sitter den ansatte alene med barnet.

I utgangspunktet kan dette virke uproblematisk – men risikoen er reell. Hva skjer dersom et barn hevder at den voksne har gjort noe ugreit? For eksempel slått, kløpet eller snakket nedsettende? Enkelte barn kan også komme med grove påstander. Det kan også oppstå beskyldninger om «snoking», tyveri eller andre forhold.

Hva om det kommer alvorlige anklager, for eksempel om seksuell trakassering?

Den ansatte har ingen vitner som kan bekrefte hva som faktisk skjedde. I tillegg opplever mange ansatte at barn kan bruke sterke og sårende ord, noe som i seg selv er en belastning. Selv om man blir trodd, vil det være en stor påkjenning å havne i en slik situasjon.

Det å jobbe i andres hjem kan også være krevende på grunn av kulturelle forskjeller og ulike forventninger. Ser vi til helsesektoren, får ansatte opplæring i hvordan de skal opptre i andres hjem – nettopp fordi det er brukeren som eier boligen. Selv om det er en arbeidsplass, må man tilpasse seg dette. Slike verktøy og opplæring er i liten grad tatt i bruk i oppvekstsektoren.

Dette er noe oppvekstsektoren bør se nærmere på og få bedre systemer for.

Vi kan ikke ha et system der ansatte står alene – bokstavelig talt. Vi må tørre å løfte disse viktige spørsmålene. Vi kan ikke forvente at ansatte stadig går utenfor sin egen trygghetssone.

Det som er viktig å få fram i dette innlegget, er ikke en motstand mot å møte elever som er hjemme fra skolen. Tvert imot – det er avgjørende arbeid. Men vi må samtidig ha fokus på dem som skal utføre arbeidet.

Når skoleansatte føler seg trygge i rollen sin, kan de gjøre en langt bedre jobb innenfor trygge og gode rammer. Samtidig kan vi forebygge sykefravær og sikre at ansatte står i jobb over tid.