Skitbyen-Berit svinger pisken over barnevernet

Ding, dong, dang ...

Marita Ugseth, som er på vei opp trappa akkurat nå, har vært her før, i den kommunale toromsen i Brundalen i Trondheim.

– Lilla, vakra frøken, godt å sjå dæ!

På starten av 2000-tallet hadde de to kvinnene tett kontakt: 

Marita, som ung, uerfaren saksbehandler i det kommunale barnevernet.

Berit, som sliten trebarnsmor med for lite penger og for mange bekymringer.

Nå, 25 år senere, har Berit blitt en slags motvillig kjendis og fattigdomsekspert i den prisbelønte podkasten «Skitbyen» på NRK.

I første sesong fikk Nav gjennomgå. «Stasi som faen», sa Berit.

I andre sesong får vi vite mer om familiens forhold til barnevernet, eller «barnefjerneran», for å bruke hennes ord.

Det er lenge siden Berit bala med barnevernet, og Marita Ugseth har for lengst slutta i kommunen. Nå jobber hun med å gjøre barnevernet bedre, hos Statsforvalteren.

Sammen skal de to snakke om dette: Er kritikken til Berit fortsatt aktuell? Og har hun noen gode råd?

Råd 1: Samordne bedre mellom de som hjelper

Vi hopper rett inn i en scene fra podkasten:

Barnevernet har satt inn flere tiltak i heimen. Marita er på hjemmebesøk for å gi såkalt «råd og veiledning».

Men hun sliter med å få oppmerksomhet. Elverket har nemlig varslet at de skal ta strømmen, for regningene er ubetalte. Barna vil se tv, men frykter at skjermen skal gå i svart. I kjøleskapet er det lite mat.

Er Berit klar for å ta imot råd om foreldrerollen akkurat nå?

– Jeg var overhodet ikke mottakelig, hehehe. Jeg så nok på det som du ville si, som totalt unødvendig, sier Berit.

– Hva burde barnevernet heller gjort?

– Ringt til blodsugeran, altså inkassobyrået. Det var de som hadde makt! Eller kanskje skaffa hjelp fra Nav, sier Berit.

I en annen scene har en av sønnene ødelagt vinterjakka. Kan barnevernet reparere den eller kjøpe en ny? Nei, klær dekkes av sosialtjenesten. Men barnevernet kan gi penger til fritidsaktiviteter …

Han ender opp med fancy, ny snowboardjakke, snowboard og heiskort, til Berits store forargelse. Var det rett prioritering? Så lenge de mangla mat og klær?

Marita så det samme: Barnevernet klarte ikke å hjelpe den lille familien sånn som de ville.

– I ettertid tenker jeg: Kanskje spurte vi ikke om de riktige tingene? Kanskje satte vi ikke i gang de riktige tiltakene? Jeg skjønte jo at du ikke hadde overskudd til å høre på meg, sier Marita.

Når familier sliter på flere områder, vil det som regel være nødvendig med hjelp fra ulike tjenester.

– Selv om en del har blitt bedre, må vi erkjenne at det er fortsatt har en vei å gå, sier hun.

Råd 2: Gi mer makt til de som faktisk kjenner familien

Berit mener barnevernet vil bli mer effektivt hvis man gir mer makt og myndighet til de som faktisk kjenner familien.

– Marita skulle hatt like stor makt som Nav. Da kunne du tatt én telefon og sagt: «Hallo, du, nå er jeg til en familie som har kjørt seg helt på rævva her …» Du kunne vært en garantist, sier Berit.

– Det hadde hjulpet deg?

– Selvfølgelig. I kraft av å være «barnefjerner», så burde du jo hatt litt mer å si? Du har makt til å ta en unge vekk fra familien sin, men du kan ikke sikre dem penger når det trengs?

I podkasten skildres en episode på Nav, der Marita blir med for å sikre Berit nødhjelp rett før jul.

Berit og Marita krangler til slutt til seg et lån, men pengene sitter likevel fast i byråkratiet til over julaften.

Etter at Berit ga ti råd til Nav, har hun møtt en god del folk som jobber i etaten, inkludert Nav-sjefen selv.

Skitbyen-Berits

ti råd til Nav

– Jeg var forberedt på å få huden full, men mange var jo enige med meg! Hahaha! Folk som har jobba 20-30 år i Nav, mener også at ting bør kunne gjøres enklere, sier Berit.

I 2023 avdekket Statsforvalteren store svikt i nødhjelpen i Trondheim. «I saker med barn finner tilsynet lite informasjon om barna og deres behov», var kritikken.

Hvis barnevernet hadde hatt mer makt, hadde barnas behov blitt tydeligere da? Burde barnevernet kunne instruere Nav – eller ringe blodsugeran og sette inkassokrav på vent?

– Der er jeg egentlig ikke helt enig, selv om jeg forstår hva – og hvorfor – Berit sier det hun sier. Jeg tenker at ansvaret til barnevernet er bredt nok, sier Marita.

Nav og barnevernet har ulike oppdrag, og Nav skal ikke bare forholde seg til voksne, men også sørge for å kartlegge barns behov når en forelder tar kontakt.

– Men Berit har jo rett i at det er ikke sømløst nok. Vi må holde stafettpinnen til vi er helt sikre på at noen tar over, sier Marita.

Råd 3: Tørre å gå utenfor «skjema» når det trengs

Selv om Berit selv kontaktet barnevernet, kom det også inn bekymringsmeldinger fra andre: Hadde barna det bra hjemme? Hvorfor kom de med våte klær på skolen?

Berit ble kalt inn til et oppstartsmøte.

– Vi ville kartlegge hvilke omsorgsforhold barna levde under. Målet var å få oversikt, på kort og effektivt vis, forteller Marita.

Men Berit har sin egen plan, og hun gir seg ikke. Hun nekter å gå videre i møtet før de viser fram en video som eldstesønnen har laget, om livet i familien.

– Altså, det er ikke noe forbud mot å gjøre det, men det var ikke helt i henhold til «skjema». Der og da fremsto jeg sikkert ikke umiddelbart positiv, innrømmer Marita.

Likevel gikk de med på det. Og sånn som Berit ser saken, var det med på å «redde» barna. Hun følte at barnevernet fikk se hvem de egentlig var, ikke bare det kritiske som sto i papirene.

Er barnevernet gode på å gå utenfor skjema, når det trengs?

– Jeg håper jo det, sier Marita.

– Men jeg vil heller omtale det som å være åpen for et godt samarbeid, sånn at barnevernet faktisk får innsikt i barnas og familiens behov.

Loven har blitt tydeligere, og barnevernet er pålagt å samarbeide med foreldrene, så langt som mulig.

– Det betyr også å være åpen for at de vil uttrykke seg på ulike måter. Men loven gjør ikke jobben, det gjør hver enkelt ansatt, sier Marita.

Råd 4: Velge ansatte som passer, ikke bare de med «rett» utdanning

Det har mye å si hvem du møter i barnevernet, mener Berit.

– Jeg var veldig heldig som traff hun her, men jeg har også møtt de som absolutt ikke har noe der å gjøre. Det er synd at det er så tilfeldig: Du risikerer å ende opp med en «Tante Sofie».

God opplæring er nødvendig, men en god kultur der du jobber, er også viktig, istemmer Marita.

– Det gjelder ikke bare å ha rett utdanning, du må også være personlig egna, sier Marita.

– Ja, DET er et godt råd! Velg folk som skjønner den makta de har! utbryter Berit.

Hun er notorisk skeptisk til nyutdanna, skoleflinke unge damer «med karakterboka full av seksere».

– Det hadde vært mer betryggende om de hadde lirka ut av seg et par unger før de begynner å jobbe! slår hun fast.

Latter runger igjen. Marita ler, hun også, selv om det kanskje ikke er helt politisk korrekt å kreve ansatte med egne barn.

Råd 5: Få bedre kunnskap om fattigdom

– Penger? Tabu! Barnevernet spurte ikke om penger den gangen, sier Berit.

«Lønna var for lav, husleien var veldig høy. Jeg måtte velge mellom mat, husleie og strøm», sier hun i podkasten. Og så var det gjelda: Et misligholdt lån, en inkassobunke som vokste.

– Jeg strevde så gæli. Det kommer ett brev fra Lindorff, så kommer det to, og så kommer det ti ...

En dag sa hjelperne: «Nå skal vi ordne dette!» I podkasten beskrives et møte de sorterer regningene og setter dem sirlig inn i en perm.

– Så gikk jeg hjem og la permen i et skap og venta på at noe skulle skje ...

Hun fikk gjeldssanering, til slutt, men hun mener det burde skjedd raskere.

Marita tror ting har blitt bedre siden 2000-tallet, da Berit strevde som mest, men likevel:

– Du har nok rett i at barnevernet ikke har vært og er nok opptatt av økonomi. Vi har rapporter som viser at det psykologiske kunnskapssynet er rådende i barnevernet, fremfor såkalte sosioøkonomiske forhold. Fattigdom kan bli en blindsone, sier Marita.

Ny forskning kan tyde på at det er tilfeldig om ansatte i barnevernet bryr seg om fattigdom. Marita mener at det å kartlegge familiens levekår trengs forstå hva slags hjelp de trenger.

Råd 6: Hent tilbake husmorvikarene!

Da det yngste barnet til Berit var nyfødt, fikk hun noe som nesten ingen har tilgang på i dag.

Med tre små på slep kom hun seg bare så vidt over terskelen nede på helsestasjonen. «Når sov du sist?» ville helsesøster vite.

– Tre døgn siden, sa jeg. Dermed ringte hun til en bydelsgreie og et kvarter senere sto det en husmorvikar der. Den eldre damen så på meg og sa: «Gå hjem og legg deg. Du har to timer på deg. Jeg tar barna i parken.»

– Jeg trodde jeg var kommet til himmelen.

Husmorvikaren tok unna, uten «jabbing», helt «hands on». I ett års tid var Berit i husmorhimmelen.

– Ja, jeg vil gjeninnføre de gode, gamle husmorvikarene! bryter hun ut.

Kan vi se for oss en slags Berit-reform i barnevernet? En husmorvikar-revolusjon, som følger opp oppvekstreformen fra 2022, som skal sikre tidlig innsats i kommunene?

– Hehe, ja! Det finnes jo flere såkalte kompenserende tiltak, men jeg er ikke kjent med at noen tilbyr den tradisjonelle husmorvikaren, sier Marita.

Råd 7: Gi mer penger til det kommunale barnevernet

Her passer det kanskje å strø litt penger, siden husmorvikar-reformen sikkert blir dyr?

– Regjeringa gir alt for lite midler til det kommunale barnevernet, slår Berit fast.

På starten av 2000-tallet tok Berit selv kontakt og ba om hjelp.

– I dag er det visst ikke så mye vits i å ta kontakt selv, har jeg hørt. Det må komme haugevis med bekymringer før de tar affære. Det er ikke nok penger i kommunene, gjentar Berit.

Marita stopper litt opp. Hun synes det er trist hvis folk får inntrykk av at det ikke hjelper å ta kontakt.

Kommunene skal sjekke alle bekymringsmeldinger, også de som kommer fra familien selv. Hvis det er grunn til å tro at barnet trenger hjelp, skal de undersøke nærmere. Men det betyr ikke automatisk at de velger å gi hjelp, for eksempel hvis de vurderer at forhold ikke tilsier det.

– Påvirker kommunens økonomi hvem og hvor mange som får hjelp?

– Det er et vanskelig spørsmål, sier Marita.

– De siste årene er en høyere andel saker henlagt, og færre barn mottar hjelpetiltak. Én årsak kan være at kommunene har utviklet gode, forebyggende tiltak. Jeg er imidlertid noe bekymret. Det er en risiko for at krevende kommuneøkonomi også påvirker barnevernet, så terskelen for å gi barn og unge hjelp heves, sier Marita.

Råd 8: Forklare bedre hva dere faktisk kan hjelpe med

I likhet med mange andre, var også Berit livredd den dagen hun skulle møte barnevernet første gang.

– Tenker du nå at det var en begrunna frykt?

– Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare på det. Jeg forsto i alle fall ikke helt hva de kunne hjelpe med. Jeg trodde virkelig at de styrte over kommunale boliger og at de kunne skaffe meg et hus.

Et råd er derfor at barnevernet blir flinkere til å forklare hva de kan hjelpe med – og hva de ikke rår over.

Marita skjønner. Som 26 år gammel nyutdannet barnevernspedagog var det også mye hun selv ikke visste, da hun fikk ansvar for Berits familie.

– Når du jobber med barnevern, er det ikke nok å vite hva barnevernet kan, du må også kjenne de andre tjenestene. Og så må du holde den stafettpinnen jeg har snakka om, sånn at hjelpen henger sammen.

Råd 9: Være tilgjengelige på telefon og fysisk

Når det er krise i en familie, skjer det ofte akutt. Skal man logge inn med Bank ID og fylle ut lange skjema? Eller holder det å ringe og si: «Nå går det skeis!»

Berit følte at hun alltid kunne ringe til Marita, og av og til stakk hun bare innom kontoret, uanmeldt.

– Ja, det gjorde både du og barna dine, minnes Marita.

– Det var jo veldig betryggende, da, sier Berit.

Men så legger hun til:

– Det blir kanskje et forferdelig kaos hos barnevernet hvis alle bare kan droppe innom? Folk krever jo så mye i dag! sier hun.

Det offentlige har i rekordfart blitt veldig digitalt, noe som rammer ikke-digitale som Berit. Marita vil nødig være en som mener «alt» var bedre før, men å være fysisk tilgjengelig, er noe hun selv opplevde viktig.

Da hun satt i barnevernets gamle kontorer, kunne hun plutselig få noe i sidesynet:

– «Oi, nå har jeg fått besøk!» Barn og ungdom tok tidvis fysisk kontakt med meg, noen for å fortelle hvor ille det var hjemme. Her har det skjedd mye, og jeg lurer på hva vi har mista på veien, sier Marita.

Samtidig: Statsforvalteren ser også at mange i barnevernet har blitt veldig tilgjengelige på digitale flater, der mange av dagens unge kanskje ønsker å være.

Råd 10: Ikke la de som mister barna, bli stående på bar bakke

Det siste rådet handler ikke om Berits egne erfaringer, men om folk hun kjenner og har kjent.

– Enn at dere bare kan slippe folk! Folk som har mista barna sine! Enn det! Følger dere dem ikke opp i det hele tatt? Hva skjer i dag, når en mor går ut fra føden, uten barnet sitt?

Berit hever stemmen, for første gang. 

Selv om Marita ikke lenger jobber i barnevernet, blir hun en representant. Hun kan jo ikke svare for alle, men forklarer: 

– Når en mamma går ut fra sykehuset uten barnet sitt, er det vurdert at barnet trenger umiddelbar beskyttelse og at det er en risiko for at barnet blir alvorlig skadet hvis barnevernet ikke griper inn, sier Marita.

Hun minner om barnevernets oppdrag: Å iverksette hjelp, men også beskytte barn som er utsatt for omsorgssvikt. Mye har skjedd de siste 20 årene, sier Marita:

– Barnevernslovens utgangspunkt er at barn skal vokse opp hos sine foreldre. Så har det også kommet langt tydeligere lovkrav til hva det offentlige skal gjøre når noen mister omsorgen, sier hun.

– «Such as?» Ka da? spør Berit.

– Nå skal man jobbe systematisk med mål om at barnet skal kunne flytte hjem igjen. Det skal også legges til rette for at barn og foreldre kan møtes og ha kontakt.

Foreldrene skal også raskt få tilbud om veiledning og oppfølging, og de skal få hjelp til å kontakte andre, som familievernet.

– Så er det sårbarheter og svikt i tjenesten som gjør at ting ikke alltid blir som man ønsker. Derfor er det veldig bra at Berit bruker stemmen sin, sier Marita.

Fortsatt aktuelt?

Regissøren av «Skitbyen» er Ole Martin Hafsmo, eldstesønnen til Berit.

Han var for lengst flytta ut for å studere i en annen by, da barnevernet rykka inn. Det var hans tre småsøsken som sto i «fare» for å bli henta av barnevernet, for å sitere podkasten.

Før podden ble sluppet, var Ole Martin usikker på om problemstillingene var for gamle og uaktuelle.

– Men etterpå har jeg fått mange meldinger og telefoner fra ansatte i barnevernet som kjenner seg veldig igjen. Barnevernet har en svært viktig funksjon, men regelverket og rekkefølgen hjelpa kommer i, passer ikke alltid med virkeligheten, sier Hafsmo junior.

Marita Ugseth synes det er leit å høre at ansatte kjenner seg igjen, men hun er heller ikke overrasket.

Hva med Berit? Har hun et mål om å forandre noe? Liker hun rollen som samfunnsdebattant, eller er det noe vi påtvinger henne?

– Nei, altså, jeg tenkte bare at jeg måtte hjelpe guten med å lage den podkasten han ville ha, sier hun.

– Men jeg føler meg friere til å komme med kritikk, nå som jeg er eldre. Og jeg mener jo at barnevernet må bli bedre, sier Berit.

Uten å le.