Opplevde rasisme på jobben: –⁠ Jeg kan ikke fjerne huden min

– Det traff meg langt inn i sjela, det handler om min identitet og integritet, sier hun.

Hannah Wozene Kvam (52) ler litt, men alvoret er der:

– Jeg ville jo endre fylkeskommunen, men jeg skjønner at jeg ikke har klart det ennå.

I november i fjor var hun en av dem som varslet om rasisme mot fylkesråd Ole Jacob Johansen (Frp) i Akershus fylkeskommune, hennes nærmeste politiske sjef.

Frps Johansen trakk seg som fylkesråd i Akershus fylkeskommune med umiddelbar virkning, få dager etter denne posten på sin private Facebook-side:

«Miss Universe 2024. En hvit, ekte kvinne. Vi er i ferd med å få normaliteten tilbake. Missekåringer er great again.»

Kommentaren sto over en post han delte fra Facebook-siden «For America», som trakk fram at vinneren var en «biologisk kvinne» fra Danmark.

Kvam var hjemme hos seg selv også da hun leste det han hadde skrevet. Det ble for mye.

– Jeg kan ikke fjerne huden min, den jeg er. Når det blir angrepet, har jeg ikke noe forsvarsverk.

Så ble hun en av dem som sa fra til ledelsen. Kvam sier hun tåler mye, men at «rasismens vesen» treffer i nervesystemet. Hun følte seg tråkka på.

– Når noe blir utrykt slik fra en på arbeidsplassen, hva gjør vi med det med arbeidsplassen?

For tiden er hun fortsatt sykemeldt fra jobben som seniorrådgiver i fylkeskommune, i en fagavdeling under fylkesrådens område. Arbeidsoppgavene hennes dreier seg rundt mangfold og inkludering.

Nå vil ikke søvnen være hos henne. Hun er både sint og såret. Det retter seg mot et system hun mener ikke har ryddet godt nok opp i det som skjedde, og for at det ikke finnes rammer som hindrer at det i hele tatt kunne skje.

– Jeg, som ville lage verktøykassa på arbeidsplassen for å forebygge rasisme og diskriminering, er den som blir rammet.

Hun sitter støtt hjemme hos seg i leiligheten på Oslo øst. Veggene har sterke farger. På bordet i hjørnet brenner et enkelt stearinlys, det er friske blomster i blomstervasa.

Hannah Wozene Kvam ble særlig kjent med Queendom, en norskafrikansk kunstnergruppe som utover 2000-tallet serverte politiske humorforestillinger.

I 15 år reiste hun rundt med gruppa til arrangementer på små og store scener.

Før dette var hun var en av de første elevene på teaterskolen til Nordic Black theater.

I disse åra traff hun alle dem som ble med å forme henne til den hun har blitt, de gjorde at hun ble mer nysgjerrig på sin afrikanske identitet, forteller hun.

I samfunnsdebatten har Kvam tidligere reagert på rasistiske ytringer. For noen år siden var hun gjestekommentator i Fagbladet.

Hun er artisten, skribenten og slam-poeten som tok skrittene inn i byråkratiet da hun fikk fast jobb i fylkeskommunen i 2017. Hun var «gått litt lei», sier hun, ville prøve noe annet.

Kvam hadde sagt fra før november i fjor. «Jeg tok til orde for at det var vanskelig å jobbe under en fylkesråd som misbruker sin posisjon til å spy ut masse trakasserende kommentarer (…)» skrev hun på egen Facebook-side i november i fjor.

Det skjedde ikke noe første gang hun sa fra. Men hun fikk lov til å ikke delta på møter der han var til stede. Det synes Kvam er det samme som å be en som blir mobbet om å holde seg hjemme fra skolen.

– Ballen skal ikke bare ligge på min banehalvdel. Jeg tenker det ofte er slik at den som opplever rasisme må bære byrdene alene.

Etter Facebook-ytringen, eksploderte det i media. Hennes egen Facebook-post engasjerte også stort. Mange tok også direkte kontakt med Kvam, med liknende opplevelser fra sin arbeidsplass. Og ikke bare de med opplevelser rundt rasisme.

– Mange fortalte at de sliter med ulik diskriminering i arbeidsmiljøet, og er redde for å ikke bli sett og hørt.

I stua reiser Kvam seg fra stolen og går til bokhylla. «Føkk hele jævla driten», står det på en tallerken som lener seg til noen bøker. Hun fikk den av en venn da det stormet som verst.

Hun tar ned en bilderamme med to fotos. På et står hun med de norske brødre, på det andre sammen de etiopiske brødrene.

Hun har alltid visst at hun var adoptert. Som voksen reiste hun til Etiopia med adoptivmora. Som 29-åring traff hun sin biologiske familie, og fikk hele historien. Siden har hun hatt et godt forhold til to familier, en her og en der, og en søskenflokk på sju.

– Plutselig skjønte jeg hvordan det var å være lik noen. Like fakter og utseendetrekk. Det snakkes mye om det her i landet, å være lik noen.

Hun peker på et annet bilde av seg selv, smilende med hele familien i Etiopia. Målet hennes er å besøke dem annethvert år.

Den biologiske moren døde da hun var fire måneder, og da sultkatastrofen herjet landet, så faren seg nødt til å gi henne fra seg.

Før faren døde av en påkjørsel, rakk han å ta henne med til landsbyen i nord, der han hadde blitt forelsket i moren hennes. Det er et godt minne for Kvam.

Som to-åring kom hun til Norge, og inn i en musikalsk familie på Nordstrand i Oslo, boligstrøket som er et slags vestkanten sørøst i byen. Det ble en typisk norsk oppvekst med matpakker og skiturer.

– Bildene folk så fra Etiopia da, var av sultne barn med store mager og masse fluer rundt. Jeg fikk et ekstremt behov for å vise meg fram.

Kvam løste dette med å innta en slags klovnerolle, forteller hun. Hørte hun en rasistisk vits, lo hun høyest. Hun kjørte på med «n-ordet», sier hun. Ville ikke være sårbar.

Ingen plaget henne for hvordan hun så ut, men hun kjente på det å kunne være i forkant av noe. Som voksen skjønte hun at den tilnærmingen ikke var så bra for henne.

Ute i gata slåss store snøfiller om oppmerksomheten, men bygården er pakket inn av presenninger på grunn av fasade-oppussing. Ved Kvams vinduer høres og ses bare håndverkere som jobber på solide stillaser.

Inne snakker Kvam seg varm om en for dårlig kultur for å ta en rasisme-diskusjon på arbeidsplasser. Hun etterlyser et mottakelig apparat for å ta opp rasisme og diskriminering på jobben. Det må opp på agendaen, bli et større lederansvar og en del av en daglig rutine, mener hun.

– Mye i fundamentet er svakt når det kommer til denne type saker, mener hun om egen arbeidsplass.

– Det er så vanskelig, så sårbart med de samtalene. Det handler om alle lagene vi må gå gjennom for å forstå hverandre. Det handler om makt, majoritet og minoritet.

At ytringen som endte med at hennes politiske leder sluttet, ble gitt på en privat Facebook-konto, synes hun er uvesentlig.

Kvam etterlyser klare svar på hvem, som skal ha ansvaret for å passe på at politikere forholder seg til visse retningslinjer også i private ytringer.

Selv synes hun administrativ ledelse bør ta det ansvaret.

Hun angrer på at hun ikke først tok varslene sine via HR eller tillitsvalgte i Fagforbundet, der hun er medlem. Hun tror det da ville vært enklere å nå fram, og å få startet endringer hun mener trengs.

Hun sier at bare den nærmeste lederen har fulgt henne opp i den siste tida, og hun også kolleger har tatt kontakt.

– Jeg vil ha en oppreisning for dette, og jeg vil ha en ordentlig beklagelse fra administrasjonen.

Inn i alt Kvam har snakket om i leiligheten nå, ser hun en større virkelighet. Hun viser til en SSB-undersøkelse: I 2022 hadde 13,8 prosent av lønnstakerne i staten innvandrerbakgrunn. I privat sektor var tilsvarende andel 22 prosent, og blant lønnstakere totalt, 20 prosent.

– Vi er litt i sånn pratemodus med disse tingene, og mye prat er unnvikende. Det bør gis mer rom for ansatte med synlige og usynlige funksjonsvariasjoner i jobbene. Vi vil ha mangfold, og vil at alt skal være fint. Men når det ikke er det, så svikter systemet. Konsekvensene kan bli dyrt for samfunnet hvis flere ender med sykemelding, slik som jeg.

Hun viser til deg selv, hun tror ikke at folk tenker på henne som annerledes:

– Men jeg er det. Når folk sier at «jeg ser ikke farge», så ser de heller ikke meg.