Nå hjelper hun andre i dyp smerte

LES OGSÅ OM VERDENS BESTE HELSEFAGARBEIDER:

Jenny ble gulljente i helse-VM

Verdensmesteren fikk 10.000 av Fagforbundet

Psykolog Arnhild Lauveng har en sterk og tydelig stemme i spørsmål som angår psykiatriens ansatte, pasienter og rutiner. Hun er mest opptatt av de pasientene i psykiatrien som er mest skadet. Og av de ansatte som møter mennesker med størst smerte.

Den gode hjelper

Arnhild Lauveng har nemlig dypere og bredere kjennskap til psykiatrien enn de fleste. Hun fikk tidlig diagnosen schizofreni. Ungdomsårene tilbrakte hun i bofellesskap avbrutt av tvangsinnleggelser. Med god hjelp og en god plan begynte hun på veien gjennom videregående via universitet til ferdig psykolog. I dag er hun klinisk psykologspesialist og samfunnspsykolog, og arbeider nå med doktorgraden. På veien har hun skrevet en rekke bøker; blant annet I morgen var jeg alltid en løve.

Den gode hjelpen kom etter åtte år i bofellesskapet med en ansatt ved datidas Arbeidskontor.

– Hun spurte hva jeg ville bli når jeg ble frisk. Jeg sa jeg ville bli psykolog.

Det avgjørende for den unge Arnhild var at rådgiveren så tvers gjennom innpakningen og skimtet ressurser langt der inne. Hun svarte for eksempel ikke at det var umulig.

– Tvert imot, hun spurte om jeg ville studere i Bergen eller i Oslo.

LES OGSÅ:

Psykiatri: Bedre behandling på hjemmebane

Psykiatri: Jan Åge hjelper andre på rett spor

– Jeg vet ikke mer enn deg

Psykologen har gjerne en ukentlig time eller to sammen med pasienten.

– Etter et par timer vet jeg ikke mer enn dere som er sammen med ham eller henne resten av døgnet, sier Arnhild Lauveng. Etter hennes mening hadde det vært godt for pasientene om hierarkiet i Helse-Norge måtte vike for teamarbeid.

MER OM HELSEFAGARBEIDERE:

Helsefagarbeider Jamila Olsen skal bli enda bedre på miljøterapi

Sykehjem ville sparke helsefagarbeider som krevde fast jobb

– Truck er ikke for alle

Arnhild og hjelperen la en plan som begynte med å ta ett praktisk fag på videregående. En av Lauvengs kjepphester er nettopp gode planer.

– Vi må alltid ta utgangspunkt i hvor pasienten er og hvor han eller hun vil. Tiltakene velger vi deretter, er hennes oppskrift.

Å arbeide med en alvorlig syk pasient uten en plan kan ifølge Arnhild Lauveng sammenliknes med å kjøre fra Lørenskog til Drammen og slå mynt eller kron i hvert veikryss for å bestemme seg for om man skal svinge til høyre eller venstre.

– Enhver plan må begynne med å finne ut hvor pasienten er eller hvor han eller hun vil. Deretter bestemmer vi tiltakene, mener Lauveng, som understreker at hvilke tiltak Nav har til rådighet – for eksempel datakort eller truckførerkurs – ikke må være utslagsgivende.

– Få tak i pasientenes drømmer. Har han ingen, er det kanskje fordi han har resignert. Eller fordi han vet at de ikke er i overensstemmelse med Navs ønsker.

Pasienter og ansatte lider

Men psykolog Lauveng har ikke bare gode minner fra tida som pasient i bofellesskapet.

– Jeg tror ikke pleierne var onde, sier Lauveng om pleierne som blant annet dro henne etter håret over dørstokker. Hun vil ikke bidra til å individualisere personalets manglende empati like lite som pasientenes lidelser.

– Det å arbeide med pasienter som bærer på mye smerte, gjør noe med personalet. Det er mishandling av både pasienter og pleiere når oppgavene blir for store.

Trenger veiledning

Alternativet til avmaktsfølelsen som kan føre til både neglisjering, kynisme, utbrenthet og mishandling av pasientene, består blant annet av veiledning.

– Vi blir skadet av å stå i for mye smerte med for lite veiledning, mener Arnhild Lauveng.

For flere nyheter, følg fagbladet.no på Facebook.

Nyhetsbrevet kan du abonnere på her.

– Ingen er for flink til å bli veiledet. Og uten veiledning kan vi lett trå feil, sier hun. Blant annet på grunn av overføring; altså at pasientens følelser smitter over på omgivelsene. For å forklare begrepet, siterer hun Lars Thorgaard:

«Når vi som personalgruppe mister empati med pasienten, er det ofte et tegn på at pasienten har mistet empatien med seg selv.»

– Alle følelser kan overføres. Men vi må ikke handle på dem. Fordi vi ikke alltid er bevisste på hvorfor vi føler som vi gjør, trenger vi veiledning for å gi god omsorg og behandling. Å jobbe med de sykeste i psykiatrien uten veiledning er omtrent som å arbeide som tannlege uten å rengjøre instrumentene.

– Jeg syns dere skal kreve tilstrekkelig veiledning om dere ikke allerede har det, sa hun til deltakerne på fagdagen til Seksjon helse og sosial i Buskerud.