Ken André Ottesen er en helt vanlig mann fra Toten
Med over en halv million følgere på sosiale medier
Nå vil han gjøre folkeskikk greit igjen
Kommentarhelt
Komiker, foredragsholder og forfatter Ken André Ottesen har tatt på seg en ny hatt.
Den røde Toten-capsen, som er til forveksling lik Trumps MAGA-caps, tar han bare av om man spør pent.
Men i år kjente han at det var på tide å ta et oppgjør med seg selv, og med alle andre som forholder seg taust til hetsen og hatet enkelte utsettes for i sosiale medier. Særlig politikere.
«Det handler om alle oss andre. Alle oss som ikke sier ifra. Dette må ta slutt. Vi kan ikke tillate dette. Vi kan ikke stå tause og se på at det offentlige ordskiftet kapres av hat, trusler og voldsforherligelse. Vi må si ifra!» skrev Ottesen på Facebook, og dro med det i gang en ny debatt om hatprat.
Det var hetsen daværende AUF-leder og Utøya-overlevende Gaute Skjervø fikk i kommentarfelt på Facebook etter å ha deltatt på Debatten på NRK, som fikk begeret til å renne over.
Flere slang seg på.
Ottesen ble invitert inn til Stortinget. Sammen med stortingspresident Masud Gharahkani oppfordret han folk til å bli med på en nasjonal dugnad mot hatefulle ytringer på nett. Det ble en av sommerens store debatter, som har fortsatt inn i høsten.
Selv har Ken André Ottesen tilbrakt et helt liv i pressen og det offentlige ordskiftet. Først som lokalavisjournalist, så i Bergensavisen og til slutt som vaktsjef med prisbelønnede avisforsider i VG.
I dag er humorkontoen BA-desken, og underholdningsoppdragene som følger med, en fulltidsjobb.
Vi møter ham i det han kaller kråkeslottet sitt på Tøyen i Oslo.
En svær loftsleilighet i sjette etasje – uten heis. Fra bakgården ruver slottet over de andre leilighetene, med sine store glassvinduer og to takterrasser.
En time før avtalen sender han en melding og lurer på om vi er sultne. Akkurat på slaget vi skal møtes kommer han ut av porten, på vei for å kjøpe rundstykker, og er tilbake om et par minutter.
Den sosiale medier-kontoen BA-desken er et hyggelig univers. Der deler han et skråblikk på norske lokalaviser med over en halv million følgere.
Han leser 12-15 lokalaviser daglig, og kommenterer utdrag av alt fra overskrifter som kan leses på flere måter (og kanskje minst av alt slik de var tenkt), til hjertevarmende saker, tabber og desperate forsøk å finne en lokal vri på globale nyheter.
Ken André Ottesen elsker bygda. Mest av alt elsker han hjembygda Raufoss i Vestre Toten, Innlandet.
Han ble født den helga Raufoss slo Hamkam 7-0.
Pappaen hans spilte midtstopper, og i garderoben ble gutta enige om at sønnen skulle hete «Syver».
Men noe minnesmerke etter den legendariske seieren ble han ikke. Vel framme på fødestua viste det seg at moren hans hadde andre planer.
– Jeg aner fortsatt ikke hvor hun fikk navnet Ken André fra. Det er 55 i Norge som heter Ken André. 54 av dem sitter i fengsel.
Toten-patrioten har bodd hele sitt voksne liv i Bergen og Oslo.
Selv om han livnærer seg på sosiale medier i dag, er han ikke i tvil om hva han mener om kommentarfelt. Der har det rabiate bygdedyret tatt bolig – og tilsynelatende hatt en lang hjemmealenefest.
– Hvorfor i all verden skal du ha kommentarfelt på alle saker? Hva er en plausibel forklaring på å ha et kommentarfelt på en sak om at noen er blitt drept, hva skal det bidra med?
Ottesen mener det mangler et system for å skille kloakk og drikkevann fra hverandre på sosiale medier.
– Kloakken går rett ut i vannet, og alle bare sitter og lepjer det i seg. Det er INGEN som er villig til å sette inn et ekstra rør, eller skifte ut noen gamle – bare fordi vi på et tidspunkt tenkte at det var kjempelurt om vi legger det offentlige ordskiftet til plattformer som vi itte har no kóntroll på i det hele tatt. Det var kjempedumt den gangen, og det er kjempedumt i dag.
Ottesen har i flere år kritisert mediene for å gi kjendiser altfor stor plass. En av kvalitetene til lokalavisene er at vanlige folk kommer til orde, mener han. Nå ber han nettopp vanlige folk ta til motmæle i kommentarfeltet.
– Vi er så uendelig mange flere enn disse nett-trolla. Jeg tror ikke trolla kommer til å gi seg. Men de blir i det minste motsagt, og i mindretall – i stedet for å være uimotsagt og i flertall.
Han har tatt en prat med flere av trolla på nett.
– Jeg har fått kjeft for at jeg sensurerer navnene til de som skriver hetsende kommentarer. Men jeg vet ikke noe annet om disse folka enn hva de har skrevet. Jeg vet ikke om de har vært i psykose, er rusa eller står midt i en annen personlig tragedie. Jeg tenker på familiene deres. Så lenge jeg ikke vet nok om personen, anonymiserer jeg dem.
Nettroll har fortalt ham at de ikke har kontakt med familien sin lenger. Om unger som ikke ringer mer. Om julemiddager de ikke blir bedt på.
– De forteller at familien ikke vil høre sannheten. Om politikerne, om innvandrere, vaksiner og om kongefamilien. For disse, og det er oftest menn på min alder og oppover, de har havna langt ned i kaninhullet. De er isolerte. De har ingen tillit til myndighetene.
– Går det inn på deg å snakke med dem?
– Jeg synes jo synd på dem.
Men Ottesen er ingen grubler, skal vi tro ham selv.
Ikke noe tankekjør og ingen dårlige netter.
– Jeg tenker at enten så får du gjort noe med det, og da gjør du det, eller så får du ikke gjort noe med det, og da glemmer du det. Jeg er velsigna med en veldig sterk psyke, tror jeg. Jeg trives veldig godt i mitt eget hue. Jeg ser meg sjelden bakover.
Men politikken bør ha plass til flere enn de med den tjukkeste huden, mener han.
– Vi vil jo ikke ha en haug med følelsesløse folk på Stortinget. Men om denne drittslengingen fortsetter, så er jeg redd for at ingen gidder å stå i jobben som politiker. Det er ingen med puls som tenker at økonomien til norske kommuner blir bedre med det første. Oppgaven som lokalpolitiker handler om å bestemme i hvilken rekkefølge tilbud skal legges ned. Hvis vi skal klare å rekruttere folk til den drittjobben der, så må vi ta et oppgjør med hetsen.
I et innlegg han skrev på bursdagen sin i september, skrev han at han ønsket seg blant annet at de som mener lokalpolitikerne sine gjør en dårlig jobb, stiller til valg selv.
– Kunne du tenke deg å stille til valg?
– Nei. Det har jeg verken tid eller råd til. Men jeg prøver å bidra med å heie på de som gjør det.
Han tar seg en liten tenkepause.
– Men jeg skal ikke utelukke at jeg kunne gjort en innsats i politikken på et eller annet tidspunkt.
Faren hans, fotballspilleren, ble senere lokalpolitiker for Arbeiderpartiet hjemme på Raufoss.
UNG: Ken André som konfirmant og baby. Foto: Privat.
Lille Ken André syntes det var kjempemorsomt å få gjøre lekser i kommunestyresalen. Han lyttet til diskusjonene, og husker spesielt godt da pappaen hans foreslo at kommunen skulle få et badeland.
Selv om han ikke skal hoppe inn i politikken med det første, er han veldig fornøyd med å ha byttet beite i livet i voksen alder.
– Fast jobb gjør meg sløv, jeg liker å ha hundre baller i lufta samtidig. Jeg mener at det er utrolig sunt for folk å skifte yrke en eller flere ganger i livet. Jeg tror folk kan mer enn dem tror, hvis de utfordrer seg litt.
Restarbeidsevnen til de som ikke jobber eller jobber redusert er en ting, mener Ottesen. Han er mer opptatt av restarbeidsevnen til de som er i feil jobb.
– Vi skal jobbe til vi er noen og søtti, minst. Da er det trist hvis du har gitt opp når du er noen og tredve, og sitter der med dimmelenken din og venter (En dimmelenke er en lenke som brukes til å telle ned til dagen man får fri fra militærtjeneste. Red. amn.). Norge trenger rett og slett at folk starter læringskurven sin på nytt, og yter til the bitter end.
Folk må få tilbake inspirasjonen, fortsetter han.
– For inspirasjon kommer før ytelse. Å få folk til å glede seg til å gå på jobb, og til å være inspirert helt til sin siste dag i arbeidslivet – det hadde vært en revolusjon det.
– Hva med yrkene som Fagforbundet organiserer – omsorgsarbeidere og renholdere. Tenker du at det gjelder for dem også?
– Vet du hva! Dem skjønner jeg er slitne. Jeg har bare sittet på ræva mi eller stått på en scene hele arbeidslivet mitt. Jeg har så stor respekt for de som løfter pasienter og vasker. De har en fysisk krevende jobb. Men kanskje de har noen ukjente talenter som de skulle fått lov til å utforske litt? Kanskje det burde vært permisjonsordninger for det?
Ottesen lever seg inn i karakterene, det skjer ofte i løpet av samtalen. Med sin svingende Toten-dialekt sier han:
«Nei, alle sier jo atte jeg maler så fint, liksom. Skal jeg gjørra noe med det? Skal jeg gjøre alvor av det der med broder'iene mine?»
– For livsgledens skyld eller for at folk skal kjøpe disse maleriene og broderiene?
– Begge deler.