Haaken (58) sov med pistol under puta. Nå hjelper han andre med krigstraumer
Norske soldater som har hatt tjeneste i utlandet, kan ha med seg vanskelige erfaringer hjem. Derfor har Nav folk som Haaken Aschim, som bare jobber med å hjelpe veteraner tilbake til et sivilt liv.
Denne artikkelen er over tre år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Hvis du spør Haaken Aschim (58) hvorfor veteraner trenger spesialbehandling hos Nav, kan det hende han svarer med et spørsmål:
– Hvor var du 27. november 1992?
Selv har han ingen problemer med å huske:
– Jeg var eskortesjef for en forsyningskolonne ut fra Norbatts hovedkvarter Ebel es Saqi i Sør-Libanon. Vi var på vei til den finske bataljonen, da vi havnet midt i en skuddveksling. Dagen etter satt jeg på flyet hjem. 29. november, før klokka var 12, hadde jeg levert inn alt utstyr, blitt sivilist og sto på gata.
I løpet av de 48 timene som hadde gått siden skuddvekslingen, hadde ingen snakket med meg om det som hadde skjedd.
Haaken Aschim kikker opp fra notatboka. At Forsvaret i mange år gjorde lite eller ingenting for norske soldater etter internasjonale oppdrag, er første punkt på lista hans over hvorfor norske krigsveteraner trenger en egen kontaktperson i Nav-systemet. Han har fire til:
Rapporterer ikke
Siden andre verdenskrig har det norske forsvaret hatt 100.000 nordmenn i internasjonale operasjoner. De siste 45 åra har cirka 40.000 norske menn og kvinner vært utstasjonert i Libanon, på Balkan og i Afghanistan. Siden 1978 har 45 norske soldater omkommet i tjeneste i internasjonale operasjoner. Langt flere har kommet hjem med fysiske og psykiske skader. Nøyaktig hvor mange, er vanskelig å anslå. «Normalen» for avslutning av tjenesten, er heldigvis ikke lenger slik Aschim opplevde på begynnelsen av 90-tallet.
De siste ti åra har Forsvaret bygd opp et program som skal ivareta soldater etter utenlandstjeneste på flere måter. Oppfølgingen innebærer blant annet «mellomlanding» med debrifing i utlandet, og mulighet for helse- og psykologoppfølging det første året etter hjemkomst.
Samtidig viser en undersøkelse som ble publisert i 2016 at over 70 prosent av de som hadde tjenestegjort i Afghanistan mellom 2001 og 2011 og fått psykiske problemer i etterkant, ikke benyttet seg av forsvarets tilbud om helsehjelp. Mange fordi de var redde for degradering og statustap.
Nå er del to av Forsvarets rapport om Afghanistan-veteranene lagt fram, men allerede i sommer lekket det ut at flere sliter tungt psykisk.
Konstant beredskap
55 55 33 33. Ikke alle tar telefonen når nummeret til Nav lyser opp skjermen.
– Men de fleste veteraner tar telefonen når jeg ringer, sier Haaken Aschim.
Da Aschim kom hjem etter et års tjeneste i Libanon i 1992, sov han med pistol under hodeputa. Han sier at han aldri tok våpenet med seg ut i det offentlige rom.
30 år etter at han dimitterte, er pistolen borte, men han har alltid gassmaske liggende i bilen og går ingen steder uten «minimumsutstyr», det vil si mobiltelefon, kompass, leatherman, brannalarm og fløyte. «Fløyte?» spør du kanskje. Da forklarer Aschim at stemmen i en nødssituasjon kan være så sliten at det er vanskelig å ringe etter hjelp. Da er ei fløyte god å ha. Aschim tar heller aldri enkleste vei inn på en parkeringsplass. Han rygger inn, slik at han ved behov kan komme seg raskest mulig ut igjen.
– Veteraner er i utgangspunktet som folk flest og behovene våre kan være forskjellige, men noen trekk går igjen. Forhøyet beredskap, for eksempel, sier Aschim.
Mellommann
Tolk, los og fasilitator. Slik beskriver Aschim jobben som veterankontakt i Nav Oslo og Viken. 14 år i forsvaret og 15 års erfaring fra Nav-systemet gjør at han snakker begge «språk» flytende og vet hvem han skal gå til for å løse utfordringene de som har oppholdt seg i krigssoner kan slite med.
Ikke alle vet at en skade du pådro deg på 80-tallet, kan gi rett til yrkesskadeerstatning. Jeg vet hvem som kan finne ut av om du har det.
Hvis saksbehandler lurer på hvorfor klienten ikke møter til en avtale eller er umulig å få tak i, kan Aschim sjekke hva som er årsaken og formidle beskjed. Han kan være med i møter og forklare hva vedkommende har vært med på. Hvis veteranen forteller at han bodde to dager i gaupe, så kan Aschim forklare at «gaupe» var et kodeord for dekningsrom i Libanon. Et sted å søke dekning når raketter og artilleri slo ned rundt deg.
– Jeg kan også fortelle at mange veteraner, tjue år etter at de kom hjem fra Libanon, har «gaupe» på soverommet og kan ligge i fosterstilling der inne i dager av gangen.
Motsatt kan Aschim, hvis en veteran lurer på hvorfor det «ikke skjer noe» i saken hans hos Nav, gå inn i systemet og kanskje finne ut at veteranen går til psykolog en gang i uka og er under utredning.
– Da kan jeg forklare at når psykologen har skrevet rapporten sin, så vil saksbehandler innkalle til en samtale. Det beroliger som regel veteranen.
Kort fortalt er Haaken Aschim en mellommann. På hans ene side: De som bærer konsekvensene av Norges militære bidrag i utlandet. På den andre: Kollegene i Nav-systemet som skal sørge for at også de som har vært soldater i utlandet får seg en vanlig jobb, beholder jobben, eller mottar de økonomiske stønadene de er berettiget til.
– For øyeblikket har jeg 86 veteraner som jeg sørver eller bistår. Kollegene mine i Nav skal først og fremst vite at jeg eksisterer og kan hjelpe dem både i enkeltsaker og med generell kompetanseheving. Derfor driver jeg mye markedsføring og opplysningsarbeid om vanlige reaksjonsmønstre hos veteraner. Denne er nyttig, sier han og drar fram ei bok med svart omslag fra innerlomma på den militærgrønne jakka. «Håndbok i militærpsykologi» er skrevet av Jon Gerhard Reichelt, som har fagansvar for psykiatrien i Forsvaret, og er leder for Institutt for militærpsykiatri og stressmestring i Forsvarets sanitet.
Veien hjem
Kvinner og menn, hundreåringer og nittenåringer, Tysklandsbrigaden eller Afghanistan. Veteraner kommer i mange utgaver, men et fellestrekk er at de i utgangspunktet har vervet seg og blitt plukket ut. Flere har hatt maktposisjoner. De har alle vært ansett som sterke og vært en del av noe som er større enn dem selv. Da kan det føles meningsløst eller som et fall, å komme tilbake til norsk sivil hverdag.
Haaken er konstant på jakt etter potensielle arbeidsgivere: Kommuner som vil være med å snu belastning til ressurs, og kan gjøre en innsats for en innbygger som sliter. Tidligere veteraner som skjønner hva som skal til for å komme seg på beina, fordi de selv har klart det.
Veteran i medvind
– Går det bra, Knut Olav?
– Jada!
I et hjørne av Oslofjorden, under en himmel dekorert med makrellskyer, balanserer Knut Olav Wågsås (52) tilsynelatende ubesværet ytterst på bommen på skonnerten Svanen. Han haler og drar i et tjukt tau som er festet i ei mast i en liten båt flere meter under ham. Lederen for prosjektet «Medvind» ved Norsk maritimt museum ser ut til å ha full kontroll.
Det har ikke alltid vært sånn.
Da han landet på Gardermoen i november 1990, etter seks måneder i FNs fredsbevarende styrker i Libanon, trodde han riktignok at han hadde både kontroll og medvind. Sanitetskorporalen var stolt, han hadde utført oppdraget. Det hadde slett ikke vært enkelt. I et halvt år hadde han levd med lavtflygende jagerfly og granateksplosjoner døgnet rundt, behandlet skadde soldater og sivile med et frustrerende minimum av utstyr. De siste ukene hadde Iraks invasjon av Kuwait og trusselen fra Saddam Hussein om å sende raketter med kjemiske våpen inn over Israel, holdt den norske kontingenten våken mesteparten av døgnet. Lyden av raketter som slo ned bare noen mil unna og vissheten om at hvis Hussein gjorde alvor av truslene sine, så var det bare et tidsspørsmål før vinden førte gassen i deres retning. Ansvaret for sivilbefolkningen hvilte tungt på unge skuldre.
– Med landskapet som var i området, ville de ikke ha en sjans, og mangelen på utstyr gjorde at vi ikke ville kunne hjelpe dem. Jeg tror det var masseutslettelsesperspektivet som la grunnlaget for min skade, sier Knut 30 år seinere.
Invasjonen
Wågsås kan ikke oppgi nøyaktig når den usynlige fienden kom snikende. I ettertid forteller han hvordan hverdagen ble gradvis invadert. Det ble mindre søvn, mer alkohol, vanskeligere å kontrollere sinnet, tyngre å komme seg på jobb. Stadig oftere ble handlekurven stående igjen halvfull mellom reolene i butikken, mens han stormet ut. Hjem for å søke dekning. På soverommet, under senga.
På oppfordring fra en bekymret venn, kontakter han på et tidspunkt forsvaret for å få hjelp. De ringer aldri tilbake.
Knut Olav giftet seg og fikk barn. Han skilte seg og flyttet, fikk ny jobb og mistet den. Han ble innlagt på psykiatrisk, og utskrevet. I flere år bodde han i ei hytte i skogen og hadde minimal kontakt med omverden. Fortsatt koblet han ikke livets gang med opplevelsene i saniteten i Libanon.
– Nei, jeg var bare redd, sier Knut Olav Wågsås.
25 år etter at han vender hjem fra oppdraget i Libanon blir Wågsås reddet av medsoldater. Noen i SIOPS, interesseorganisasjonen for skadde i internasjonale operasjoner, sender invitasjon etter invitasjon til sine arrangementer, til tross for at de aldri får svar. Hvorfor svarer han til slutt på akkurat denne? Det vet han ikke, men i mai 2015 går han sammen med andre krigsveteraner om bord i den gamle krigsseileren «Svanen». Og finner fellesskap, oversiktlige arbeidsoppgaver og trygghet. Etter hvert finner han også mot til å be om hjelp fra Institutt for militærpsykologi og stressmestring (IMS).
Prosjektleder
Utenfor Bygdøynes glir Color Line forbi på vei til Kiel. Wågsås har dratt masta på den lille trebåten på plass og balansert inn på dekk. Nå slenger han beinet over ripa og setter seg ved siden av veterankontakt Haaken Aschim på en benk på brygga. De to snakker sammen flere ganger i uka.
Som prosjektleder for «Medvind», er Wågsås en viktig samarbeidspartner for Aschim og Nav. Prosjektet «har som mål å skape et frivillig mestrings- og kompetansegivende tilbud for veteraner på skonnerten Svanen». Det vil si gi veteraner arbeidstrening. Wågsås er mentor for andre veteraner, samtidig som hans egen målsetting er å realisere så mye som mulig av sin egen restarbeidsevne. Høsten 2021 anslår han å være oppe i 60–70 prosent, og kaller seg en «frisk skadd». Han hevder å ha kontroll på flashbackene, men fluktsekken står fortsatt klar på soverommet, og vegringen mot å åpne post har han ikke fått bukt med.
Wågsås går fortsatt til behandling hos IMS og har fortsatt ting i dagliglivet som går bedre med hjelp og støtte.
– Mitt forhold til Nav? Å gud, jeg skulle ønske jeg kunne være ærlig!
Wågsås ler høyt.
– Jeg har blitt utvist så mange ganger, fra så mange Nav-kontorer, fordi jeg har vært redd, mens de har oppfattet meg som aggressiv.
Aschim nikker.
– Dette er et godt eksempel på hvorfor veteraner trenger tolk, sier han.
– Andre ganger kan jeg måtte forklare at grunnen til at veteranen ikke kommer til oppsatt avtale, er at han har angst. Kanskje han han ikke turt å åpne posten og dermed ikke sett innkallingen. Kanskje var han til behandling hos IMS tidligere i uka og gravde i minner som gjør at han ikke tør å komme. En veteran dropper ikke en avtale fordi han vil ødelegge arbeidsdagen til saksbehandleren, men det er ikke alltid like innlysende. Mange veteraner verken ser skadde ut, eller oppfører seg sånn til daglig, forklarer Aschim.
Wågsås vet hva han snakker om:
– I mørke stunder har jeg ønsket at jeg hadde sprengt av meg foten og hadde ei protese jeg kunne ta av og slenge på pulten til saksbehandleren og si «her er skaden min».
Duften av et godt liv
Men akkurat nå er han ikke der. Akkurat nå sitter «viddematrosen» fra Finnmark på en benk i ettermiddagssola og diskuterer med Navs veterankontakt hvordan de sammen kan redde flere veteraner. Få dem i arbeid. Tilbake til livet.
Tenk om bare én mann til kunne få muligheten til å gå om bord på Svanen? Wågsås strekker fram hendene for at vi skal forstå hva han snakker om:
– Jeg skulle ønske det fantes en herreparfyme som luktet en blanding av tjære og salt sjø. Sånn at jeg kan ha med meg følelsen av å være på Svanen, også når jeg ikke er her.
