Brannkonstabel Gunnar så to kollegaer bli drept av en brannstifter med hagle. Det tok sju år før han fikk hjelp

Klokka 03.53, 6. november 1991 får vaktlaget til Gunnar Gjone i Sandefjord brannvesen utkall. Det brenner i Sandar kirke. Om kort tid skal to av de fem brannmennene bli skutt med hagle på kloss hold. Kollegaene dør ved kirketrappa.

Etter den natta startet Gunnar Gjones kamp for å redde seg selv.

Husker hvert sekund

Det var store avisoppslag om brannkonstablene som ble skutt til døde ved kirka denne natta i 1991. Så stilnet medieinteressen. Gjerningsmannen var død. Han drepte seg selv etter å ha tatt livet av konstablene. For folk flest gikk den dramatiske natta i glemselen.

Gunnar Gjone har ikke glemt et eneste sekund.

Nå står han på Folkets Hus i Sandefjord, foran kolleger, kommuneledelse, politi, tillitsvalgte og andre interesserte. Han forteller en historie som er like aktuell i dag, 30 år etter drapene. En historie om å følge opp ansatte og konsekvensene av ikke å gjøre det.

• Mener ansatte i ambulanse, politi og brann ikke øver nok på å møte vold og terror

Våkner på natta

Gunnar Gjone forteller detaljrikt fra natta til 6. november 1991, om posisjoner og hendelsesforløp. Hvem som kjørte utrykningsbilen, hvem som satt i midten. Hvor han og kollegaene sto hvert sekund av hendelsen. Størrelsen på smijernsnøkkelen til kirkedøra.

Hva han tenkte, hva han i ettertid drømmer når han bråvåkner på natta.

– Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har våknet på natta og drømt at jeg slo den hagla vekk fra mannen før han fikk skutt.

Han vet at han kunne kanskje klart det. Han var nemlig utdannet marinejeger med nylig fullførte pliktår. Men det kunne like gjerne endt med at han ikke sto her i dag.

Vanvittig mange tanker

Gunnar hadde bare vært ansatt i Sandefjord brannvesen i tre uker, da han denne natta begynner å ta på seg røykdykkerutstyr utenfor Sandar kirke. Han skal inn i den brennende kirka sammen med en røykdykkerkollega. Om få sekunder skal brannstifteren returnere.

Han vrenger en Volvo 240 i høy hastighet inn på grusplassen. Innabords har han ei flaske brennevin og et grenseløst hat. I hånda har han ei ladd hagle.

Gjerningsmannen passerer Gunnar som står på kirketrappa.

– Jeg har brannslangen i hånda og tenker å sette vannstrålen på ham, men kommer på at bilen går på tomgang. Da er det nesten ikke trykk.

Gjerningsmannen nekter dem å slukke. Vaktlaget pakker rolig sammen og blir stående mellom bilen og kirketrappa. Han truer og forlanger at Gunnar tar av seg utstyret.

– Jeg fester blikket i halsen hans for ikke å provosere. Fingrene hans er helt hvite på utløseren, sier Gunnar og forteller om alt han vurderte. Jeg vurderer å slå hagla til side, men er ikke nærme nok. Jeg tenker på hvordan jeg skal ta av røykdykkermaska uten at ventilen skal blåse.

– Det er vanvittig hvor mye en rekker å tenke.

Skuddet kaster ham bakover

Samtidig går røykdykkerkollegaen bakover med ørsmå skritt, sakte og forsiktig. Men gjerningsmannen ser det.

– Han skriker «Prøver du å stikke av, tøff eller?» Så skyter han fra hofta. Kollegaen blir kasta langt bakover.

Tredje røykdykker gjør en nær umulig prestasjon når han hopper over et høyt gjerde med flaskesett på ryggen. Han løper til stasjonen for å varsle.

Gunnar går rundt brannbilen, legger fra seg flaskesettet bak nærmeste gravstein, legger seg ned og observerer. Gjerningsmannen sikter nå på vaktleder.

– Det er som å være i et vakuum, som å gå på månen. En merkelig følelse.

– Jeg ser vaktleder stå ved brannbilen mens mannen kjefter. Jeg har tusenvis av tanker i hodet, men finner ingen god løsning. Vaktleder flytter seg sakte langs bilen mens han blir truet. Han nærmer seg meg. Jeg tenker å få tak i ham og røske ham vekk fra gjerningsmannen. Vi har øyekontakt, jeg strekker ut armen, men er ikke nær nok.

Så smeller det igjen.

Skyter seg selv

Gjerningsmannen hopper inn i brannbilen og lader om. Gunnar legger seg i dekning bak en gravstein med tredje røykdykker og observerer.

– Nå gaper han over hagla, men tar den ut igjen. Får ikke bestemt seg. Så gjør han det. Skyter av seg bakhodet.

Synet som møter Gunnar da han senere hopper inn i baksetet med tanken å dytte gjerningsmannen ut, har brent seg fast.

Stoppet av politiet

Gunnar og kollegaen gjør livredningsforsøk på vaktleder. De forsøker å gi beskjed på sambandet, men får ikke svar. Sentralen har fått ordre om stillhet. De vet ikke om det er brannkonstablene eller gjerningsmannen som kaller opp.

Mannen var nemlig allerede kjent av politiet. De var på jakt etter ham. Litt tidligere på natta hadde en politibetjent stoppet bilen hans etter mistenkelig kjøreatferd. Det fortsatte med politijakt og konfrontasjon der en politibetjent var nær ved å bli skutt. Volvoen ble brukt som rambukk mot politibilen og gjerningsmannen kom unna.

Kunne gått enda verre

Etterforskningen avslørte en mager trøst for etterlatte og kollegaer: Det kunne gått enda verre.

Gjerningsmannen etterlot seg et brev der han fortalte hva han skulle gjøre. Planen var å drepe sine egne barn og barnebarn, sette fyr på huset deres for så å drepe så mange politi- og brannkonstabler som mulig når det ble utrykning.

Planen ble forkludret da politiet stoppet ham. Isteden tente han på kirka og drepte to brannmenn.

Forsto ikke eget problem

– Jeg skulle aldri gått rett på jobb igjen etter denne natta, men det forsto jeg ikke. Jeg ba selv om å få fortsette på samme vaktlag. Det ble et vaktlag med usunn og vanskelig stemning. Vi trenger ledere som skjønner dette, for de som står midt i det skjønner det ikke selv, sier Gunnar.

Livet ble vanskelig.

– Den natta endret alt; jeg mistet tålmodighet og selvsikkerhet. Jeg fikk ekstremt kort lunte, følte aggresjon i forhold til at dette kunne vært unngått. Jeg fikk ødelagt mange år av livet.

På alvor etter sju år

I 1997 skulle han bli pappa og skjønte at han måtte ha hjelp. Ifølge Gunnar var svaret fra ledelsen: «Skal du ha erstatning? Er du ute etter penger?».

– Men jeg ville ikke ha penger. Jeg ville ha hjelp. Det var på vei til å rakne for meg.

Etter å ha kontaktet sjefen sin og kommunens personalsjef, men uten å bli hørt, ifølge ham selv, gikk han til kommunelegen.

– Der ble jeg tatt på alvor for første gang. Med hjelp fikk jeg satt alt i system. Jeg lærte at reaksjonene mine var normale, at det ikke var jeg som raknet, sier Gunnar og ber alle ledere om å forstå at de som kommer opp i slike situasjoner, ikke selv skjønner hva de trenger.

– Jeg hadde ikke kompetanse til verken å forstå eller å håndtere endringene med meg.

Mange konflikter

Gunnar Gjone var på vei til å si opp jobben flere ganger disse sju årene. Lunta var kort og konfliktene mange. Nå har han over 30 år bak seg som brannkonstabel i Sandefjord og omtaler arbeidsplassen som et sted med godt miljø, trygghet, gode kolleger og samhold.

Han sier:

– Dette dreier seg om å se verdiene av de ansatte.