Revolusjon i ambulansen: Slik ble sjåførene legenes forlengede arm

«Uten yrkesfag stopper Norge». De siste åra har budskapet om samfunnets behov for dyktige fagarbeidere fått større oppmerksomhet og gjennomslag. Og koronapandemien har gjort det enda tydeligere hvor avhengig vi er av fagfolk som renholdere og helsearbeidere. Nå er tendensen at litt flere unge søker seg til yrkesfagene. Helse- og oppvekstfag er populært og interessen for ambulansefag klart økende. Mange tror NRK-serien «113» har bidratt til det. Dokumentaren tar seerne med i ambulansearbeidernes varierte og meningsfylte arbeidshverdag preget av lagarbeid og adrenalinkick, glede og sorg, og ikke minst kompetansekrevende oppgaver.

God bak rattet

Serien skildrer langt på vei et annet yrke enn det Ole Hval gikk inn i da han begynte ved Gran ambulansestasjon på Hadeland i 1995. Stasjonen tilhører Sykehuset Innlandet og dekker et landlig område med cirka 22.000 innbyggere sju mil nord for Oslo. Hvals eneste faglige ballast var bakgrunn som ambulansesjåfør i militæret.

– Den gang var det veldig få krav. Var du god bak rattet og hadde førstehjelpskurs så kunne du bli ansatt i tjenesten, minnes han.

Så var de også først og fremst det yrkestittelen sa – ambulansesjåfører.

– Vi jobbet også i brannvesenet og hadde med ambulansen hjem.

Ble det tur plukket de opp ledsagere på sjukehjemmet eller sjukehjemspersonell hjemme i egen turnus. Tjenesten dreide seg om rask transport av pasienter og litt førstehjelp. Alt de hadde med seg i ambulansen var oksygen, adrenalin til bruk ved hjertestans, noe krampestillende stesolid og litt intravenøs væske.

– Du kan si vi var en slags transporttjeneste for legestanden.

Revolusjonerende utvikling

Det samme gjaldt da leder i Fagforbundets faggruppe for prehospitale tjenester, Line Ernestussen, i 2000 fikk jobb som ambulansearbeider ved distriktsstasjonen i Andøy kommune i Vesterålen. Hun hadde nytte av sin hjelpepleierutdanning. Mange av kollegene hadde langt mindre relevant bakgrunn. En var flymekaniker, en annen bonde og en tredje billakkerer.

– I begynnelsen henta vi nesten folk fra gata, det var ingen krav til helsebakgrunn.

Ambulansefaget har gjennomgått en revolusjon, konstaterer Ernestussen.

Opplæring på stasjonene, praktisk erfaring og enkeltkurs var lenge gjeldende skole i faget. Det første offisielle tre måneders utdanningsprogrammet for ambulansesjåfører kom midt på 80-tallet. Og ti år seinere ble ambulansefag etablert som eget fag på videregående skoler med tilhørende læretid og fagbrev.

Utdanningsløft

Men standardiserte, formelle krav til kompetanse i ambulansebilen kom først med innføring av akuttmedisinsk forskrift i 2005. Nå måtte minst én i bilen ha autorisasjon som ambulansearbeider, og øvrig helsepersonell skulle som minimum ha gjennomført et teoretisk og praktisk akuttmedisinsk kursopplegg over fem uker.

– Det var en innføring i diverse medisinske tema som traume, brudd, hjerteinfarkt og så videre. Men vi gikk ikke så dypt inn i det, sier Ernestussen, som påpeker at viktige elementer manglet. Kursene omfattet for eksempel ikke opplæring i utrykningskjøring.

I dag utgjør ambulansearbeidere med fagbrev grunnpilaren i tjenesten. Både yngre med fagutdanning og erfarne ansatte som har tatt sine fagprøver på bakgrunn av kurs og realkompetanse. En del har også tatt etterutdanningen paramedic. Og et par kull har rukket å ta den ferske bachelorutdanningen i paramedisin. En tredje vei inn i ambulanseyrket går via sykepleierutdanning og kurs/praksis som etter noen år gir mulighet for å ta fagbrev som ambulansearbeider. I sykehuset Innlandet gir kombinasjonen sykepleier og ambulansearbeider samme medisinske delegering som nasjonal paramedic.

Trivsel i ambulansen

Hvals kolleger, Maren Kjensberg (30) og Isabel Øfstaas (28), gjorde nettopp det. Begge begynte ved stasjonen på Gran i 2013 etter fullført sykepleierutdanning.

– Det var mange krav før vi kunne begynne. Blant annet 200 timer hospiteringsvakter, forteller Kjensberg, som samtidig jobbet litt som sykepleier, både i sykehjem og på sykehus.

– Jeg trivdes rett og slett best her, sier hun når vi spør hvorfor hun valgte ambulansetjenesten.

– Jobben er variert, lærerik og spennende. Vi har alle typer pasientgrupper og veit aldri hva vi skal møte.

Kjensberg innrømmer at det ikke var bare lett å begynne i ambulansen der oppdragene kan være krevende og inntrykkene sterke.

– Jeg synes det var tøft da jeg kom som 23-årig ferdig sykepleier. Men det var òg det som fenget. Jeg grudde meg aldri til vakt, det var så all right å komme hit.

Øfstaas trekker fram det selvstendige ansvaret de har for pasienten ute på oppdrag som et viktig aspekt.

– Det er det mest spennende ved jobben, og det mister man ofte når man jobber på sykehus. Der er det mer styrt, og leger som bestemmer.

Flinke lærlinger

Etter noen år i ambulansen gikk Hval veien om sykepleierutdanning og fem år ved hjertemedisinsk intensivavdeling på Rikshospitalet, før han kom tilbake til ambulansestasjonen i 2007. Nå deler han arbeidstida mellom ambulansen og jobb som områdeinstruktør, med ansvaret for opplæring og lærlinger i ambulansefaget i Gran, Gjøvik og Valdres.

Hval roser de unge lærlingene som kommer til stasjonen fra videregående opplæring.

– De kommer ut som lærlinger allerede når de er 17 år. Å gå inn i et yrke der du møter hele spekteret fra liv til død, uten å ha særlig livserfaring, er veldig utfordrende for mange som er i utvikling selv. Derfor er egnethet veldig viktig når man begynner i en tjeneste så ung. Men jeg er imponert over hvor fort ungdommene tar dette. Vi har utrolig dyktige fagarbeidere her, sier Hval, som mener all erfaringen to års læretid gir er en stor fordel sammenlignet med andre utdanningers kortere praksis.

Han satt i fagprøvenemnda i noen år og kunne observere en veldig positiv utvikling.

– Lærlingene blir flinkere og flinkere, skolene blir bedre og oppfølgingen ute i ambulansetjenesten blir bedre, sier Hval som mener fagveilederne som følger opp lærlingene fortjener skryt.

– De er kjempeflinke. Det gjør at strykprosenten på fagprøvene er gått drastisk ned.

Han mener betydningen av en god fagutdanning vanskelig kan overdrives.

– Det har betydd alt for krav og å få systematisert yrket vårt. Vi har gått fra være transporttjeneste til å bli sykehusets forlengede arm.

Hval ser positivt på etableringen av en høyskoleutdanning og et framtidig krav om at én i ambulansen har bachelor. Men etterlyser en lønn som holder tritt med utviklingen i yrket.

– Når det stilles høyere kompetansekrav bør mer utdanning og høyere lønn følge med. Vi blir verdsatt når det er korona og vi skal ut i front mot smitte, men ikke i lønnsoppgjørene, mener Hval og trekker fram at de bare får betalt for 18 timer av en 24 timers døgnvakt.

– Vi føler at vi burde blitt verdsatt mer for den veldig ansvarsfulle jobben vi gjør.

Lange avstander og rullende sykehus

Moderne ambulanser utstyrt med avansert teknologi omtales ofte som minisykehus på hjul. Og utvikling av nye medisiner og hjelpemidler vil gjøre det mulig å gi pasientene stadig mer behandling mens de ennå ligger i ambulansen. Det er særlig fordel i distriktene der veien til lege og sykehus kan være lang, og været gjerne heller ikke er til å spøke med.

Fra stasjonen i Andøy er det for eksempel 12 mil til sykehuset i Stokmarknes. Mye står og faller på de to i ambulansen.

– Vi må kunne takle å ha en veldig dårlig pasient i ambulansen over lang tid. Da kan du ikke være utrygg, sier Line Ernestussen.

– Er det vanskelig for deg som er gammel i gamet å holde tritt med utviklingen?

– Nei, det faglige går greit. Men jeg merker nattkjøringen mer enn før. Det blir tyngre og tyngre å ta seg inn, jeg føler meg litt i ulage.

Men fortsatt kan lite måle seg med ambulanseyrket for en som trives i førstelinja, tett og nært på folk i krise og sykdom. Det er nok et fag for den litt særegne, tror Ernestussen.

– Vi er nesten et eget folkeslag, ler hun og trekker fram noen egenskaper som kommer godt med i tillegg til en grunnleggende interesse for faget.

– Du må være kjapp i hodet og løsningsorientert og selvsagt like akuttmedisin. Vi kan få melding om en pasient med pustebesvær, men egentlig dreier det seg om en hjertestans. Da må du omprogrammere og snu deg rundt.

Diagnose i felt

Før i tida ville de fraktet pasienten så fort de kunne til sykehus. Nå tar de EKG som blir sendt inn til medisinsk overvåking ved sykehusene. Dermed kan de diagnostisere hjerteinfarkt allerede hjemme hos pasienten og sette i gang med blodproppoppløsende behandling. Multimonitoren som måler blodtrykk, pust og hjertefrekvens har lenge vært standard utstyr i ambulansene. Men gjennom forskning og innovasjon blir nye hjelpemidler og metoder stadig prøvd ut i tjenesten. Et eksempel er hjertekompresjonsmaskin, som gjør det sikrere å utføre hjertekompresjon under transport samtidig som den frigjør hender til andre oppgaver. Dette er foreløpig ikke standard utstyr, og nytten er fortsatt noe omdiskutert. Men etter lokale innsamlingsaksjoner er en god del ambulanser rundt i landet nå utstyrt med dette.

Banebrytende

I Oslo tester flere ambulansestasjoner ut en spesialapp som gir ambulansearbeiderne tilgang til en undersøkelsesmetode som slagleger bruker for å avdekke hjerneslag. Målet er bedre diagnoser utenfor sykehusene for å yte raskere og riktig behandling av disse pasientene.

Se egen undersak

Et annet banebrytende prosjekt i regi av Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Sjukehuset Østfold og Rikshospitalet tar tidlig diagnose for slagpasienter et steg lenger. For å finne ut om hjerneslag skyldes blodpropp eller blødning, som krever ulik behandling, må det tas en CT-undersøkelse. I en spesialbygd ambulanse med CT-skanner har rundt 200 pasienter med symptomer på hjerneslag fått diagnose og behandling allerede i bilen. Det sparer tid og pasientene kunne sendes rett til de sykehusene som har spesialkompetanse på feltet. Slagambulansen ble parkert etter fem år for at studien skulle bli analysert og forskningsresultatene etter hvert publisert. Men optimistiske forskere håper at det kan komme flere slagambulanser på norske veier i framtida.

Elektronisk journal

Siste nytt på Gran er i mindre skala. En elektrisk båre og innføring av elektronisk pasientjournal på egne nettbrett. Stasjonen er også en av flere som deltar i et prosjekt for å teste ut videokommunikasjon mellom legevakt og ambulanse på oppdrag. På natta er det ingen lokal legevakt på Hadeland og ambulanseteamet må vurdere om pasienten skal inn på sykehus en times kjøretur unna, eller kan få behandling hjemme eller av lokal lege. Via bilder fra et stemmestyrt og hodemontert videokamera med funksjon for toveiskommunikasjon kan sykehuslegen se pasienten og være med på beslutningen. Videokommunikasjonen kan også brukes mot en såkalt slagvakt, en nevrolog som kan gi beslutningsstøtte ved vurdering av slagpasienter. Tanken er god, men utstyret har i praksis vært lite brukt, forteller Hval. Det er rett og slett litt for tungvint å rigge opp til videokommunikasjon. Og ambulansearbeidere har mer enn nok å bære på fra før. Dermed blir utstyret ofte liggende igjen i bilen. Hval tror løsningen kan ligge i videre utvikling av den elektroniske pasientjournalen som også kan brukes som kamera.

Gran er også med i en studie som handler om smertelindring i felt, som luftambulanselege Lars Olav Fjose forsker på. Blant annet tester de ut å gi smertestillende medisiner i nesa til barn som har sterke smerter, og bruk av medikamentet Ketamin sammen med Fentanyl, som vanligvis brukes på sykehus til pasienter med skadesmerter.

Flere typer antibiotika

Medisinering er fra før et felt der ambulansearbeiderne allerede har fått mer ansvar. Det gjelder blant annet blodkultur og antibiotika.

– Vi har fått fire sorter bredspektret antibiotika i bilen. Hvis vi mistenker blodforgiftning, sepsis, tar vi blodprøve og snakker med legen om hvilken antibiotika vi skal gi, sier Line Ernestussen.

Etterpå, når sykehuset har analysert blodkulturen, får pasienten en mer tilpasset antibiotika. Tidlig antibiotika er viktig for å redde liv ved blodforgiftning, påpeker hun.

Ambulansearbeiderne har tillatelse til å gi pasienter medisiner gjennom såkalt legedelegering. Men for å kunne gjøre delegerte oppgaver må de hvert halvår bestå teoretiske tester. En kontinuerlig kunnskapskontroll flere grupper i helsevesenet kunne ha godt av, mener faggruppelederen.

– Ingen andre yrkesgrupper har slike krav. En som tok sykepleie for 25 år siden trenger også å bli testet for å holde seg faglig oppdatert, mener hun.

Forskjellig erfaring

De 40 ambulansene tilknyttet Sykehuset Innlandet er temmelig likt utstyrt. Men i forhold til naboene i Oslo og Viken har de mer medisinsk utstyr.

– Det handler om lengre vei til sykehus, som krever mer medisinering prehospitalt. Vi gir medisin ved alle typer akuttmedisinske tilstander, og har faktisk også anestesimidler, opplyser Ole Hval.

Det siste bruker de for å slå folk helt ut når de for eksempel skal dra et beinbrudd på plass.

– Det er veldig vondt å ligge bevisst og få med alt av smerter. Så da kan vi rett og slett gjøre som på en anestesiavdeling.

Arbeidsplassens beliggenhet kan med andre ord bety litt forskjellige oppgaver og erfaringer for ambulansepersonell.

– I Oslo får de mer erfaring gjennom større mengde pasienter. Her får vi mer erfaring på oppfølging av pasienter over lengre tid. Vi ser effekten av medisinering og behandling vi gir pasienten.

– Er det mer dere kan gjøre eller har dere nok oppgaver nå?

– Det er alltid et metningspunkt, og jeg tror vi begynner å nærme oss det. Vi kan ikke bare pøse på med oppgaver for da blir kravene for store for dem som jobber i tjenesten, sier Hval.

Flere foretak

Gran-ambulansene opererer i et område der regionsykehuset ligger nordover og spesialsykehusene for utblokking ved hjerteinfarkt og trombektomi (utfisking av blodpropp i hjernen) ligger sørover, og dessuten i et annet helseforetak.

– Det betyr at vi må ta gode undersøkelser ute og være med å avgjøre om vi skal kjøre direkte til spesialsykehus i et annet foretak, eller via lokalsykehuset som er en helt annen vei, sier Hval.

Utfordringen blir ikke mindre i framtida. Et nytt regionsykehus er i anmarsj. Først var det snakk om å bygge det ved Moelv som ville gi et par mils ekstra kjørevei. Men seinere har Brumunddal seilt opp som alternativ. Det betyr en ekstra halvtime sett fra Gran.

– Det er ikke noen god løsning for Hadeland, sier Hval.

Striden rundt plasseringen er ikke endelig avgjort, men blir Brumunddal en realitet vil avstanden gjøre at Gran-ambulansene oftere kjører sørover.

– Da sier det seg litt selv at vi må tenke pasientens beste og velge nærmeste spesialistsykehus. Vi har også regionalt traumemottak på Ullevål, som ligger 40 minutter utrykning unna.

Når alarmen går

Selv om ambulansepersonellet på Gran i det daglige kan føle seg litt aleine ute på oppdrag befinner de seg i et område der mange ressurser kan samles på kort tid. Ved større hendelser brukes ambulansene på tvers av foretaksgrensene. Gran deltok for eksempel i redningsarbeidet ved Utøya og da alarmen nylig gikk i Gjerdrum.

– Natta Gjerdrum-ulykken skjedde ble alle ringt etter som er i tjeneste og bedt om å komme til nærmeste stasjon. Tre biler reiste ned og vi måtte bemanne en reservebil med nytt mannskap som dekket området lokalt, forteller Hval.