«Heldigvis har jeg ikke barn, for det tror jeg faktisk ikke at jeg hadde hatt råd til»

Det er vel ikke bare hos meg at dette året føyer seg inn i rekken av uår. Det har vært mange tøffe lærdommer, og man trenger neppe overtenke for å se at alt ikke går så meget bedre, som man kunne håpe. For oss som ikke har nok studiepoeng til å kunne titulere oss selv som eksperter, er det litt vanskelig å se lyset i enden av tunnelen.

– Det koster å være kar

Tidligere i år gjennomførte Ipsos en undersøkelse om nordmenns bekymringer. Ja, vi har bekymret oss før, og vi gjør det fortsatt. Helse og omsorg, kriminalitet og vold, prisvekst og sosial ulikhet var på topp 4-lista over bekymringer hos nordmenn. Ikke særlig overraskende.

Når vi nå straks legger 2024 over i historiebøkene, går vi samtidig inn i noe nytt og ukjent og med håp om at 2025 blir bedre. Etter de siste års kalddusjer for folk flest, er jeg avventende, om enn noe skeptisk. Jeg har alltid ønsket meg en bruksanvisning for det jeg ikke vet noe om, men også denne gangen får jeg nøye meg med å være etterpåklok i etterkant.

Selv om prisveksten er i ferd med å dabbe av, hjelper det lite når prisene, i utgangspunktet, er blitt så høye at mange av oss er avhengige av sparepenger eller lånte penger for å opprettholde en relativt grei levestandard.

Det koster å være kar, sies det. For noen dager siden var jeg i det nostalgiske hjørnet da jeg fant min første nedbetalingsplan. Hadde renta holdt seg på det nivået, hadde jeg betalt godt over 5000 kroner mindre per måned.

Det er mye penger for en helsefagarbeider i 80 prosent stilling. Heldigvis har jeg ikke barn, for det tror jeg faktisk ikke at jeg hadde hatt råd til.

Kuttene må vi betale for

Det er ikke bare folks lommebøker som har blitt påvirket av den økonomiske trenden de siste åra.

Vi kan ikke bruke penger vi ikke har, har mange kommunedirektører og rådmenn fortalt til kommunenes folkevalgte politikere denne høsten. Merforbruket er stort, og nå må det for alvor kuttes ned. Kuttene går utover folk som er avhengig av kommunen for å leve gode liv – de fleste av oss, med andre ord.

Kuttene skal ikke ramme altfor hardt, får vi beskjed om. Når man leser lister over kutt, rammer de alt fra fritidsklubber til familier med småbarn og eldre på sykehjem. Når man på sykehjem skal unngå å leie inn hvis det ikke er behov for det, høres det nesten ut som om sykehjemmene er overbemanna.

Kuttene vil vi måtte betale for på ett eller annet tidspunkt. Om ikke i dag, så om noen år. Det er Fagforbundets medlemmer som står i frontlinja – ikke bare i gode tider – det er vi som kjenner kuttene på kroppen, både i dag og i morgen.

Mye står på spill

Det var varierende glede i heimen da regjeringen valgte å styrke kommuneøkonomien med ytterligere 5 milliarder kroner i 2024 med ønske om at det blir en varig økning. Fagforbundet var svært fornøyde, mens andre mente det på langt nær var nok for å sikre at kommunene har råd til å gjennomføre hele sitt oppdrag ovenfor oss som trenger det – befolkningen.

Fem milliarder er selvfølgelig en del penger, men fordelt på 357 kommuner og over 5,5 millioner innbyggere, er det ikke så altfor mye. Det vil neppe redde kommuneøkonomien i vårt langstrakte land, men det vil i alle fall kunne endre kuttene mange kommuner har foreslått – fra å være katastrofale til bare å være ille.

Det er mye som står på spill for denne regjeringen nå. Om deres tidlige julegave til norske kommuner er nok til å få fornyet tillit neste år, vet vi først når alle valgstemmene er opptalt i september. Om gresset er grønnere på den andre siden, er heller tvilsomt. Forskjellen er hvordan man ender opp med å prioritere.

Bedre enn vi frykter

Siden ingen år kommer med bruksanvisning, kan det hende det blir langt bedre enn fryktet. Etter flere år med reallønnsnedgang ser det ut – til manges overraskelse – til at vi ender opp med reallønnsvekst i år. Det vil si at lønna øker mer enn prisene i samfunnet. Skal vi tro ekspertene, er dette noe vi godt kan venne oss til.

Statistisk sentralbyrå mener at reallønnsveksten vil ende opp på rundt 1,5 prosent i året fram til 2027. Med tanke på alle år hvor det motsatte har skjedd, er det en gledelig nyhet for arbeidsfolk.

La oss håpe at 2025 blir bedre enn vi kanskje frykter. Vi har i alle fall hverandre.