Større enn seg selv

Kjære kong Harald, jeg angrer!

Jeg vil gjerne si beklager, og at jeg er lei meg, selv om jeg vet at det nå er for sent.

Uansett ville jeg nok ikke fått sagt dette til deg selv om det ikke hadde vært for sent heller. Konger er nå en gang konger, selv om jeg er overbevist om at det ikke finnes noen som er like folkelig og raus som du var.

Jeg kjente deg jo ikke personlig. Men hvis jeg hadde kjent deg, så er jeg ganske sikker på at du hadde vært et av de rauseste menneskene jeg har kjent.

Derfor tror jeg du ville godtatt unnskyldningen min. Og så tror jeg du kanskje ville ha humret litt og sagt at du synes det var fint jeg tenkte på naboene.

Selv om resultatet ikke ble så vellykket.

Det var altså en søndag morgen. Jeg hadde vært på flere tette jobbturer og knapt vært hjemom. Gresset i hagen nådde halvveis til knærne, og fra mandag var det spådd vedvarende regn i mange dager framover.

Så hva skulle jeg gjøre? Greit, tenkte jeg. Det får gå for denne ene gangen. Men for ikke å provosere naboene, ventet jeg til etter kirketid. Såpass respekt ville jeg gjerne vise for helligdagsfreden.

Så jeg ventet til jeg var sikker, før jeg til slutt startet motorgressklipperen. Og traff perfekt signingen av deg som Norges konge, overført fra Nidarosdomen til alle landets fjernsyn. Akkompagnert av en ganske høylytt motorgressklipper på Langhus.

Som sagt: Jeg er lei meg. Jeg hadde hatt det så travelt og ikke fått med meg hvilken dag det var, jeg burde sjekket bedre. Det var respektløst. Jeg beklager!

Det var ikke vondt ment. Jeg hadde respekt for deg. Og den respekten har bare blitt større og større gjennom dine år som regent.

For selv om hjertet ditt nå har slått de slagene det hadde tenkt å slå, så vet jeg at det slo fra ett hjerte til mange andres. Fra et medmenneske til alle oss.

Ditt berømte sitat om jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og gutter og jenter som er glade i hverandre, burde ha gjort oss til et mer tolerant folk. Selv om jeg er usikker på om alle ble det, så skal ingen komme å si at du ikke prøvde å gjøre en forskjell.

Hjertet ditt slo for nordlendinger, trøndere, sørlendinger og folk fra alle andre regioner. Det slo for dem som er kommet fra Afghanistan, fra Pakistan, Polen, Sverige og Syria.

«Det vi kaller hjem er der hvor hjertet vårt er – og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser», sa du.

Du var alltid et «vi-menneske». Jeg er redd noen misforsto og trodde «vi» og «oss» var det samme, før de la til «mot dem». Det mente du aldri. Med «vi» mente du «vi». Og det favnet oss alle!

I en tid der sterke krefter ønsker å gjøre Norge trangere, til et mer ekskluderende sted der nordmenn spiser svin og drikker alkohol, så har du, med din inkluderende raushet og medmenneskelige varme, bidratt til å gjøre Norge større. Større enn seg selv.

Akkurat slik du har vært som konge. Større enn deg selv.